Altomfattende, faderlig omsorg

På midten av 1800-tallet var det mange nordmenn som lot seg lokke til England i håp om å tjene penger på «den industrielle revolusjon». Opphevelsen av det engelske forbudet mot eksport av maskiner i 1843 var én av faktorene som trakk. De høye, norske tollsatsene på for eksempel garn og ditto lave på ubearbeida bomull, var en annen.

Blant dem som dro på studietur, var Adam Hiorth (1816–71). Han gikk så grundig til verks at han tok seg jobb som arbeider ved et spinneri. Vel hjemme igjen fikk han med seg to investorer og sikra seg grunn- og fallrettigheter ved Nygård Mølle i Akerselva. Deretter dro han på ny englandstur for å hente hjem maskiner og ikke minst ekspertise.

«Nydalens Bomuldsspinderi» kom i drift i 1847 under ledelse av spinnerimester Hargreaves Jameson – en tynn engelskmann i «merkverdige klær» og som «ingen langs hele Akerselven» forsto «et kvekk av» hva sa, ifølge «Nydalens Compagnie 100 år». Navnet Nydalens Compagnie (NC) ble tatt i bruk i 1867. Garnproduksjonen gikk så godt at den raskt ble utvida til også å omfatte viderebehandling av garnet. Utover i århundret ble det bygd blekeri, fargeri, veverier og nye spinnerier. Behovet for arbeidskraft vokste i samme takt. I 1896 hadde fabrikken 1000 arbeidere. Av disse var det 742 kvinner (Tobias 4/2001). Ingen av kvinnene var ledere eller funksjonærer.

Les også: Forgangen og foreviget Kristiania-industri

Fabrikkområdet lå så fjernt fra byen at det utvikla seg et eget, lite bygdesamfunn. Bedriftseierne sørga ikke bare for å skaffa folk arbeid, men også bolig, og etter hvert også velferdstiltak som sjukekasse, spisehus, bad, bedehus og skole. Ifølge «Jerntid» av Knut Kjeldstadli hadde dalen også eget arrestlokale, politibetjent på deltid, likhus og fast jordmor. Sistnevnte kunne også årelate og sette klyster.

Lønningene ble utbetalt hver lørdag. Da var det ifølge 100-årsberetninga for mann og kone å ta «løkkekørja» og dra til «Poulsen på Vaterlands bro» for å handle: «nogen forretninger fantes ikke i Nydalen i de dager. Veien var lang, fremkomstmidler fantes ikke, og belgmørkt kunde det være. Blåst og uvær overfalt dem rett som det var på veien. Når de så skulde bære med sig mat for en hel familie for en uke, vil man forstå at børen ikke var lett den heller. Når de kom hjem, var det å hente vann i bøtter helt nede ved elven, og så sette på maten». Seinere ble det torgvirksomhet på «Plan» foran Veveri A hver lønningsdag, etter hvert også butikker langs Gjerdrums vei og Sandakerveien. Veien til byen ble forkorta betraktelig da det kom sporvogn til Grefsen i 1902.

I 1896 var 132 av arbeiderne ved NC under 18 år. 86 år gamle Johan Jensen fortalte til Aftenposten i 1958: «En tid var skolen i en av fabrikkbygningene. Hvis det manglet en skiftegutt, kom formannen ned i skolestuen og fikk med seg en gutt opp i fabrikken.» På 1880-tallet gikk ungene på skole og arbeid annen hver dag. I andre perioder var det arbeid på formiddagen og skole om ettermiddagen for de eldste, og omvendt for de yngste. Ifølge 100-årsberetninga begynte gjerne guttene i fabrikken som 9-åringer: «Selvfølgelig var det ikke så meget de lærte når de indimellem skulde passe sitt arbeide. Men de lærte da å skrive litt og lese i ABC. Litt regning blev også pukket inn i dem, og bra folk blev det».

Til å begynne med fantes det ingen pensjonsordning eller -alder, folk sto til de stupte. Arbeidstida var lenge fra seks om morran til halv åtte om kvelden, med en times middagspause. Frokosten måtte inntas mens man fløy mellom maskinene.

Les også: Christianias små en alen lange måtte også jobbe

At arbeidsforholdene var paternalistiske (av latin: pater=far), vises i et arbeidsreglement fra slutten av 1800-tallet: «Funktionærer der ryger spanske Cigarer, nyder Spirituosa, vanker paa Varieteer og Beværtninger, samt lar sig barbere i Barber-Salonger, giver de Foresatte Grund til at drage deres Ærlighed og Retskaffenhed alvorlig i Tvivl». De bekymrede «foresatte» var ikke funksjonærenes foreldre, men eierne av fabrikken – eller Pater Familias.

Av andre føringer for fritida kan nevnes: «Efter 12 arbeidstimer henstilles det til Funktionærene at benytte Fritiden til Læsning af Bibelen samt andre gode Bøger».

I det som måtte være igjen av fritimer etter at denne henstillingen var fulgt, kunne de engasjere seg i skiidrett, skytekonkurranser, mannssangforening, damekor, hornorkester og misjons- og avholdsbevegelsen.

Nydalens Compagnie var lenge landets største tekstilbedrift. På 1950-tallet begynte markedet å svikte, og i 1963 måtte produksjonen innstilles.