En stille kampsang for Palestina

– Jeg har følt på en plikt fra dag én om å møte opp.

Rana Ahmed er en av de første som ankommer. Klokken er knapt åtte på morgenen. Fra alle kanter kommer de tuslende som skygger i gråværet og danner en ring under taket over Shell-stasjonen på Marienlyst. En brokete forsamling som har de svarte eller rødhvite skjerfene og en alvorlig mine til felles. En hilser takk for sist, noen spør sidemannen hvordan det går, andre retter bare blikket mot kvinnen som tar imot med et kort smil og deler ut effekter. Fra den lille bilen henter hun maleriet som skal være blikkfanget under dagens aksjon utenfor NRK, litt lenger opp i gata. «Only in Gaza a father carries his childrens flesh and bones in plastic bags» er tittelen. I bagasjerommet ligger klare plastposer fylt av blod. Hun ber om oppmerksomheten.

– Ok, hør alle sammen! Aksjonstiden er hellig. Fra oppmøte til vi er ferdige har vi kun fokus på saken vi alle kjemper for. Fred, rettferdighet, et fritt Palestina og Israel ut av Eurovision.

Skuespiller og aksjonist Janne Heltberg venter på at ordene hennes skal synke inn, og fortsetter: – Vi skal vise hverandre respekt og gjøre aksjonsrommet trygt for alle. Er alle med på det?

Et klart og tydelig ja mellom bensinpumpene. Flokken på rundt 25 personer begynner å bevege seg i retning NRK og den daglige aksjonen som hver morgen finner sted foran NRK.

Det begynte 5. januar. Før finalen i Eurovision Song Contest (ESC) lørdag 11. mai, hvor bandet Gåte representerer Norge, vil aksjonistene ha gjennomført i alt 65 aksjoner utenfor NRK. Enkelte dager handler det bare om å stå med plakatene som svart på hvitt krever at Israel skal utestenges fra Eurovision. Men andre dager rekonstruerer aktivistene hendelser og situasjoner de forbipasserende vil kjenne igjen fra nyhetsrapporteringen fra Gaza. Denne dagen gjenskapes fotografiene og historien fra i fjor høst, av en desperat palestinsk far i Gaza som ankom sykehuset med to plastposer som inneholdt levningene av hans to små barn.

Les også: Mentale skrik sprenger norsk teater innenfra (+)

– Jeg har følt på en plikt

Uten å ytre et ord stiller aktivistene seg opp utenfor radioresepsjonen på NRK. Menn med blodige plastposer. Kvinner kledd som helsearbeidere. Noen gråter, andre holder maleriet og tekstplakatene som gjentar kravet aktivistene har stilt daglig siden januar. «Utesteng Israel Fra Eurovision 2024». De siste to månedene har folk som jobber i NRK blitt møtt av demonstrantene hver eneste morgen.

– Jeg har følt på en plikt fra dag én om å møte opp. Og hvis jeg ikke har kunnet, har jeg fått angst og gråteanfall og følt at jeg har sviktet mitt folk.

Rana Ahmed sitter på pauserommet på legesenteret hvor hun jobber. Det er dagen etter markeringen utenfor NRK med de blodige plastposene. Aktivistene lurte selv på om de gikk for langt denne gangen, om virkemidlene ble for voldsomme. På den såkalte debrifingen etter markeringen hvor alle fikk si hva de følte, valgte Janne Heltberg å ta ordet midtveis. «Jeg tror ikke vi har hatt en så mørk debriefrunde før. Jeg har behov for å høre om det er verdt det, eller om vi gikk for langt i dag. For min del opplevde jeg at vi nådde et hakk lenger inn enn vanlig, så for dere som hadde det det ekstra tungt i dag, så vit at det også gjorde noe med dem som så dette».

– Det er utrolig sterkt å stå der, sier Rana Ahmed.

– Etter hver aksjon jeg har hatt på NRK, så står jeg og tenker at jeg er her for Gaza, men blir så sugd inn i rollen at det knuser meg. Jeg tenker på dem i Gaza. Hvordan klarer de det? Hvordan har de klart å holde ut? Og så tenker jeg, hvor er verden? Å delta ødelegger hele dagen min. Det er ikke bare å aksjonere og så er jeg ferdig, det går utover hele dagen min, innrømmer hun.

– Men jeg føler det er det minste jeg kan gjøre. Og jeg er veldig takknemlig for det når jeg er der.

Bombingen av Gaza

7. oktober i fjor utførte Hamas sitt angrep på Israel. Gjengjeldelsen fra Israel med bombing av Gaza og massive angrep på sivile fordømmes av en hel verden. Ifølge helsemyndighetene i Gaza er over 34.000 mennesker drept i israelske angrep siden invasjonen i oktober. Svært mange av dem er barn. Kravet om boikott av Israelske varer og selskaper inkluderer også Eurovision, den årlige europeiske musikkonkurransen hvor Israel tradisjonelt har deltatt. Blant annet har flere hundre norske artister skrevet under på kravet om at Israel i år skal utestenges fra sangkonkurransen på grunn av den grusomme volden som rammer sivile i Gaza, som har drevet folk på flukt og ført til en humanitær katastrofe av uante dimensjoner.

– Alle kjemper vi aktivt mot følelsen av maktesløshet. Jeg kan ikke sitte trygt i mitt hjem og si det er sørgelig, stakkars dem. Å samle mennesker mot urett gir meg kraft og håp, sier Janne Heltberg til Dagsavisen.

Skuespilleren har vært delaktig i organiseringen av de daglige aksjonene foran NRK de siste månedene.

– Det er viktig for meg å bruke stemmen min når jeg opplever undertrykkelse og forskjellsbehandling i liknende saker. I dette spesifikke tilfellet handler det om at Europa utestengte Russland og deres kringkaster fra Eurovision i 2022 grunnet krigføring og innskrenket pressefrihet, mens Israel får delta tross samme brudd på folkerett og regelbrudd i EBU, mener Heltberg.

Helt siden delfinalene i Melodi Grand Prix startet i januar, har Heltberg med flere koordinert aksjonister og et nær samlet norsk kulturfelt i protestene. Kravet er at NRK og myndighetene må legge press på Eurovision-arrangøren, Den europeiske kringkastingsunionen (EBU), for at de skal utestenge Israel på grunn av krigføringen i Gaza. NRK mener det må være en politisk beslutning. «Norsk utenrikspolitikk og beslutning om norsk kulturboikott ligger hos storting og regjering – ikke en allmennkringkaster», har vært standardsvaret fra NRKs underholdningssjef Charlo Halvorsen.

Regjeringen ved kulturminister Lubna Jaffery (Ap) har på sin side svart: «Som eier av NRK kan verken statsråden eller regjeringen instruere eller overprøve NRK i redaksjonelle spørsmål».

Les også: Jon Fosses nye «Einkvan» er blitt en rå og sensuell forestilling om ensomhet (+)

«Ikke-politisk musikkarrangement»

Overfor Dagsavisen tidligere i år argumenterte EBUs generaldirektør Noel Curran med at Eurovision Song Contest er «et ikke-politisk musikkarrangement» og en konkurranse mellom allmennkringkastere som er medlemmer av EBU. «Det er ikke en konkurranse mellom regjeringer», slo han fast. EBU mener Israels kringkaster KAN oppfyller kravene for deltakelse, mens de russiske kringkasterne ble suspendert fra EBU etter at Russlands invasjon i Ukraina på grunn av brudd på medlemsforpliktelser.

Da NRKs kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen møtte i kringkastingsrådet for å redegjøre om NRKs holdning, var nettopp argumentet at NRK ikke ville initiativ til å få Israel utestengt av årets Eurovision Song Contest fordi deltakeren fra Israel er landets allmennkringkaster KAN – og ikke staten Israel.

NRK og regjeringen har med andre ord pekt på hverandre. I Malmö er nå den israelske artisten Eden Golan allerede på plass for å framføre sangen «Hurricane».

Ingen andre NRK-medarbeidere har uttalt seg om hvorvidt statskanalen har et ansvar i spørsmålet om Israels deltakelse i Eurovision. Men Janne Heltberg, som ofte har stått på siden og observert hvordan de ulike demonstrasjonene på morgenene utenfor radioresepsjonen har påvirket de forbipasserende som er på vei til jobb, er tydelig på hva hun kommer til å huske best fra aksjonene.

– Behovet de mange ansatte i NRK har hatt for å vise sin støtte og snakke med oss om sin frustrasjon rundt berøringsangsten innad hos kringkasteren.

Vil vekke empati

Aksjonene utenfor NRK handler altså om boikott eller ikke boikott av Israel i Eurovision Son Contest. Hvorfor er det så viktig å markere foran noe som mange mener bare er en sangkonkurranse?

– Etter at Russland gikk inn i Ukraina var ikke Eurovision bare en konkurranse. Det var boikott av idrett, og til og med McDonalds gikk ut av Russland. Og så har du Eurovision. Det her er ikke bare en konkurranse. Om Israel utestenges fra Eurovision vil det være en seier for oss. Bare at vi blir sett ett sted, er en seier for oss. Det at hele verden nå roper fri Palestina, er en seier for oss, mener Rana Ahmed.

Aksjonsgruppa for Palestinas daglige markeringer foran statskanalens kontorer har tatt en helt annen form enn de tradisjonelle demonstrasjonene foran det være seg ambassader eller Stortinget. Blant annet har de rekonstruert drapet på seks år gamle Hind Rajab, som ble funnet død sammen med de to ambulansearbeiderne som rykket ut på den lille jentas nødoppringing i Gaza. Allerede i januar lagde aksjonistene en symbolsk markering basert på nyheten om pågrepne palestinske menn som ble avkledd og bortført av israelske soldater. En av de visuelt sterkeste markeringene var basert på sprengningen av huset hvor de sju år gamle tvillingene Sidra og Suzan var blant dem som ble lemlestet og drept i eksplosjonen.

– Det er vanskelig å forestille seg hvilke lidelser menneskene i Gaza og på Vestbredden opplever. Og ikke minst behagelig å kunne distansere seg. Å koble palestinernes hverdag mer fysisk til demonstrasjonene våre, vekker forhåpentligvis større forståelse og empati hos mottakeren og gir kampen for utestengelse av Israel en større kontekst, sier Janne Heltberg.

Allsang og teater

Blant arrangørene finner man flere fra teater- og artistmiljøene, som tar i bruk teateret og kunsten som virkemidler i demonstrasjonene, være seg foran NRK eller for eksempel allsang foran utvalgte departementer eller på Operataket for å legge press på politikerne.

– Dette er sånn et sort hull av smerte. Jeg må gjøre noe, men for min del skal jeg ikke skryte på meg noe annet enn å stille opp på aksjoner og demonstrasjoner. Gaza er jo det verste som har skjedd på veldig, veldig mange år. Det setter jo disse årene med diskusjoner om rasisme i perspektiv. Det er som om gardinen er blitt trukket fra, og at det som for veldig mange med bakgrunn fra utenfor Europa har vært tydelig hele veien, nå er forakten for liv så monumental. Tenk om det hadde vært 15.000 svenske barn, eller bare ti barn, da hadde ingenting av dette vært tillatt, mener scenekunstner Pia Maria Roll.

Pia Maria Roll har deltatt i flere av aksjonene utenfor NRK.

– I vår tid som er så produktorientert, har teateret helt andre muligheter i seg. For eksempel det rituelle som handler om å gjøre ting igjen og igjen, og erkjenne at det gjør noe med oss. Under den første aksjonen hadde jeg med en gruppe med barn og ungdommer som sto blikk stille i vinterkulda og så på at publikum kom inn til de første delfinalene i Melodi Grand Prix. En slags nattverd for menneskeverd, sier Roll.

Roll var regissøren og en av scenekunstnerne som sto bak teateroppsetningen «Ways of Seeing», og vet hvilken kraft teater og iscenesettelse kan ha i det offentlige rom.

– Det ene er jo det konfronterende, og ikke bare for de som står der. Det er også rituelt for de som går forbi hver eneste dag. Det går vel mellom 300 og 500 mennesker inn på NRK hver morgen mellom klokken åtte og klokken ni. Jeg har jo stått der selv noen ganger. Og det er helt påfallende hvordan det har forandret seg. I begynnelsen var folk stort sett stille. Det var et tydelig ubehag. Nå enten heier de, eller så er det på en måte veldig tydelig at de ikke vil se, ikke respekterer og ikke anerkjenner. Det er på en måte blitt mer delt hvordan de som jobber på NRK forholder seg til dette. Naturlig nok. Så det er jo utrolig viktig at det hele tiden følges opp med konkret politisk analyse og referanser av apartheidpolitikken og okkupasjonen, sier Roll.

– Situasjonen er så prekær akkurat nå, det er folkemord, hevder Roll. Et ord som brukes hyppig om det som skjer på Gaza akkurat nå, uten at det er internasjonalt og juridisk fastslått.

– Og teater er sosialt, det er en kunstform som ligger nære både folkemøtet, rettssaken, aksjonen eller demonstrasjonen. Jeg tror det er forklaringen på at når samfunnet blir mer autoritært, så blir det raskt slått ned på samfunnskritisk teater. Bare tanken på at folk samles og finner på ting som er helt umulig å forutse, har jo stor kraft, sier Roll om hvorfor nettopp demonstrasjonene utenfor NRK har fått så mye oppmerksomhet.

Les også: Nationaltheatrets «Prosessen» er ujevn, likevel skremmende aktuell (+)

– Et veldig tydelig ubehag

De som deltar i demonstrasjonene kommer fra alle samfunnslag. Mange av dem har palestinsk bakgrunn. Rana Ahmed er blitt et synlig ansikt både ved NRK og andre steder. I begynnelsen møtte hun opp til alle aksjonene som var, redd for å gå glipp av noe. Det var ikke alle som forsto henne.

– Som norsk-palestiner bare kastet jeg meg med på alt av aksjoner og demonstrasjoner. Jeg kranglet med alle, både venner og familien som sa at jeg måtte ta vare på meg selv. «Du har barn», sa de. «Ja, og de har det bra», sa jeg. De har tak over hodet. Ingen skal bruke det at du har barn eller familie som et argument for å ikke delta. Vi har en plikt overfor Gaza. Barna der trenger oss. Jeg kan ikke bare sitte på mobilen og se hva som skjer. Jeg vil bruke stemmen min. Jeg er deres stemme, sier hun til Dagsavisen.

Ahmed var derfor også med på fastestreiken foran Stortinget, da en gruppe på elleve aksjonister spiste bare 200 kalorier per dag. Kravene var og er at Norge skal gjøre det ulovlig å importere varer og tjenester fra israelske selskaper som handler med folkerettsstridige bosettinger. Og at Oljefondet ikke skal kunne investere i slike selskaper eller selskaper som selger våpen til land som bryter folkeretten.

Det handler også om det prekære behovet for å kunne få mer nødhjelp inn i Gaza.

– Det var veldig tungt å vite at du har mat i kjøleskapet. Du har faktisk alt. Du kan når som helst gå inn på kafeen og spise, mens de i Gaza har ingenting, sier Rana Ahmed.

Da alt endret seg

Ahmed er mor til fire. En studerer i Spania, en går på ungdomsskolen og to på barneskolen. Hun har en tante, en fetter og en kusine i Gaza. Alle er gift og har barn. Kusinen er den eneste i familien som har fått lov å forlate Gaza sammen med barna, siden hun er gift med en egypter. Selv har Rana Ahmed fulltidsjobb i Oslo sentrum, med arbeidsgivere som gir henne mulighet til å delta i aksjonene.

– Jeg jobber som helsesekretær. Legene her er på min side. Jeg er så glad for det. På mandagen etter 7. oktober tok en kollega rundt meg og sa at hun tenker på meg. Det varmet hjertet, sier Ahmed, som ikke har vært politisk aktiv tidligere.

– Jeg er palestiner, født i Libanon, men jeg kom til Norge da jeg var 9 år. Pappa er fra Syria og mamma er fra Libanon. Men vi har lært å si at vi er palestinere. At vi er fra Palestina. Det er noe med at vi ikke skal glemme røttene våre, sier hun, og innrømmer at det som har skjedd i regionen hun kommer fra de siste månedene gjorde henne oppmerksom på hvor lite hun egentlig visste.

– Jeg visste at ja, Palestina er et okkupert land, og jeg visste at det var blokade i hele Gaza og hva som foregår på Vestbredden. Men jeg visste aldri at barn ned til 8-års alder blir fengslet. Det er mye som kom ut i mediene nå etter 7. oktober som vi ikke ante noe om. Jeg forstår ikke, hvor var vi? Hva tenkte vi? Hvorfor så vi dem ikke?

Alt endret seg etter 7. oktober.

– Jeg så hvor sterke vi var når det gjaldt Ukraina, hvor mye Norge bidro med støtte og hvordan vi strakk ut hånda. Men med palestinerne til å begynne med, var alt stille. Det var stille på nyhetene. Det var som om jeg ble delt i to, måtte liksom svitsje via Al Jazeera, se på nyhetene der, gråte, og så bytte til NRK. Ingenting om Palestina der. Det var så skuffende. Og mannen min sa, «du piner deg selv». Jeg sa, «nei, jeg må vite hva norske myndigheter sier. Jeg bor i Norge. Jeg må vite hvordan mitt land ser på dette her». Og regjeringen … Unnskyld, jeg må ta pause, sier hun og blir stille.

Samhold under demonstrasjonene

Faren til Rana Ahmed var 16 år da han meldte seg inn i PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen) for å kjempe for et fritt Palestina. Han ble tatt og satt fengslet i Israel i ti år før han ble sluppet fri som resultat av en gisselutveksling og kom til Libanon. Der giftet han seg med Ranas mor og begynte å arbeide for PLO som en del av ambassadeverket. Familien bodde i Tunisia, Sri Lanka, Algerie og på Kypros, men ifølge Rana skjønte faren etter hvert at familien trengte mer stabilitet, og de valgte å dra til Norge.

Rana mener at hennes eget engasjement ikke har noe med farens politiske engasjement å gjøre, men at det handler om å stå opp for sitt eget land.

– Jeg husker den første demonstrasjonen. Vi palestinere er vant med at folk i Asia, Afrika, i Pakistan, Algerie og Tunisia, lærer på skolen at Palestina er okkupert land. Men Vesten visste ikke om det. Under demonstrasjonene var jeg så opptatt av om det var noen etnisk norske rundt meg, om det var noen som så oss? Etter hvert begynte det å komme mange. Det varmet veldig og jeg følte et samhold. Nå ser jeg at nordmenn brenner like mye for dette som jeg gjør, sier Ahmed.

Men det er en ting hun ikke klarer å forholde seg til.

– At folk sier de er «preget» av det som skjer i Gaza. Kom ut i gatene med oss da, hvis du er så preget. Skrik sammen med oss, vis at du virkelig er preget. Ordet «preget» hjelper meg ingenting om du sitter hjemme og sier det.

Les også: Gaza-protester utfordrer Biden: – Forsterker oppfatningen av kaos (+)

Skuffet over regjeringen

– Du har vært med utenfor NRK. Hva tenker du om den måten å aksjonere på, en symbolsk iscenesettelse av hendelser i Gaza?

– Jeg er for fredelige aksjoner. Utenfor NRK får vi ikke lov til å snakke. Vi må være i vår rolle. Men jeg ser jo blikkene. I begynnelsen løp bare folk inn, og jeg ble veldig lei meg. Er ikke mitt folk verdt noe? Men etter hvert har folk begynt å stoppe opp. De legger hånda på hjertet, sier de er med oss. Jeg føler at vi virkelig får støtte, sier Ahmed.

En gang kom en bort og tok henne i hånden.

– «Rana, det er du som er viktig her». Det var veldig rørende. Som palestinere har vi følt at vi er usynlige. At vi ikke er verdt noe. Og så plutselig så ser du en som holder deg i hånden, selv om jeg ikke er i Gaza. Jeg er utrolig takknemlig når jeg ser hvordan artistene og skuespillerne står på. Men jeg forventer virkelig at det skal bli endring, at Norge skal anerkjenne Palestina som egen stat. Jeg ser ikke Norge som en fredsnasjon. Når Norge fortsatt ikke tar standpunkt, kan ikke den norske stat si at de hjelper palestinere. Hvis Norge anerkjente Palestina som en selvstendig stat ville det hjelpe både palestinere i Palestina og oss som er i Norge, sier Ahmed.

– Det eneste jeg ønsker at vi skal bli hørt og at mitt folk blir sett. Jeg er veldig skuffet over at regjeringen fortsatt ikke har guts nok til å ta et standpunkt. Hvor lenge skal dere forhandle med Israel, når dere ser det som har foregått lenge før 7. oktober? Når skal det få konsekvenser for Israel? Vi snakker om at Norge er et demokratisk land, men er det sånn at vi bare kan gå rundt å skrike og snakke om Jonas Gahr Støre, uten at vi blir hørt?

Ahmed har liten forståelse for dem som ikke orker å ta innover seg det som skjer i Gaza. Hun mener de da lukker øynene for det hun kaller et folkemord.

– Det handler om barn, om kvinner, fedre. besteforeldre. Er det fordi de ikke har samme hudfarge som deg? Er det fordi de ikke ligner på deg? Hvordan klarer de å lukke øynene? Og i hvert fall de som har opplevd krig, spør hun, og legger til: – Gaza er et helvete på jord. Men det er det med oss palestinere, vi har håp. Etter 76 år roper vi fortsatt fri Palestina. Så ja, håpet er der. Det er som pappa sier, se på Afrika. Etter flere hundre år klarte kontinentet å kvitte seg med kolonialismen. Og det skal vi også klare.