Mentale skrik sprenger norsk teater innenfra

---

6

TEATER

«Saykoluhjee»

Av Tani Dibasey

Regi: Tani Dibasey

Videodesign: Io Sivertsen

Musikk og Lyddesign: Jon Fosmark

Med: Tani Dibasey, Maria Wiik, Nokokure Celine Dahl, José Gabriel Ramirez Hart, Bridget Y. Dery, Amalie Sasha Schanke

Salt

---

«Min fuckings superpower er at jeg ikke er som alle andre», sier Tani Dibasey.

Det er både et utbrudd og en erkjennelse, en nøkkelsetning som faller omtrent midtveis i den tredje forestillingen av teaterprosjektet «SAYKOLUHJEE» på Salt, eller den første i den delen av prosjektet som har underteksten «Earth & Alien». Ja, man kan bli forvirret av mindre. Regissør og skuespiller Tani Dibaseys nye «Saykoluhjee» (lydmalende for engelske psychology – psykologi) er i utgangspunktet inndelt i fire deler, hvorav hver del består av tre forestillinger som tematisk skal henge sammen. I utgangspunktet, for her kan det bli mer. Akkurat som å gå til psykolog, det kan fort bli et evighetsprosjekt.

Men dette er også teater, og premisset er gitt: «Hva er poenget med psykologi-tjenesten i landet vårt når den utelukkende er mekka for øvre hvit middelklasse? Trenger «utlendinger» psykologi?», spør Tani Dibasey på prosjektets Facebook-side. I fjor høst skapte Dibasey den mye omtalte forestillingen «Sorte gutter gråter ikke». Den fant sted i et leilighetsgalleri på Grünerløkka i Oslo, hvor fem unge menn med ulik bakgrunn og personlighet drøftet skam, maskulinitet, frykt og psykisk sykdom, dels i lys av fellesnevnere som stereotypering, rasisme og kolonialisme. Det ble en berg-og-dal-bane av en teateropplevelse, med en energi og en dybde i samtalene og reaksjonsmønstrene som gjorde dypt inntrykk på alle som så.

«Saykoluhjee» er noe annet, men også en slags fortsettelse eller utvidelse av den samme visjonen rundt hva teater kan være. Det er gjenkjennelig Tani Dibasey, denne gangen i ulike lokaler på kulturarenaen Salt, hvor han og medaktørene tar utgangspunkt i det personlige, private og intime, i det som har med oppvekst, familie, mental uhelse, spiseforstyrrelser, rasisme og utenforskap å gjøre. Hvordan det innvirker på den enkelte og på fellesskapet, og hvordan det både blir stengsler og fluktruter inn i et personlig mørke. Alle skuespillerne er seg selv og snakker ut fra sine egne liv. Vi tror på historiene, men kan jo ikke vite hvor sanne de er. Noe er kanskje holdt tilbake, andre ting kan være forstørret.

Premieren fant sted 24. april og het «Saykoluhjee: Family». Med Dibasey som en slags umerkelig seremonimester besto denne forestillingen av seks personer som delte erfaringer rundt det å ha en annen bakgrunn en etnisk norsk: opphav, foreldre, oppvekst, vekten av det å være annerledes, men også følelsen av å bli oppfattet som for norsk i «the black community», noe vi skal høre både i den første forestillingen og i den som følger. Høre er bokstavelig ment.

Publikum får delt ut hodetelefoner i bytte mot billetten, type «silent disco». Akkurat hodetelefoner på teater er ikke noe nytt. Det er rammen og måten virkemidler tas i bruk på, som her utfordrer det bestående. Det trekker en helt ny generasjon til forestillinger som utfordrer like mye som de formidler. Det blir en mellomting mellom en audiovisuell performance, en live podkast, et barbesøk, en fest, et klubbkonsept og det å være flue på veggen under det være seg en psykologitime eller en fortrolig samtale mellom venner.

I mylderet inne i Salts brokete lokale hører man i starten skuespillere samtale helt løst. De som ikke vet hvordan noen av dem ser ut, må bare følge de som vet. Og der ligger noe av essensen i «Saykoluhjee». Det handler om å knekke koden. Lokalet har flere små og store TV-er og videoskjermer. Ingen av dem viser det samme. Et sted er det et dataspill på gulvet. Noen setter seg intuitivt ned og spiller. Noe foregår her, andre ting der. Lyden eller samtalene eller «skuespillet» om du vil, har du på øret, men dette er ikke skuespill. Det er en ledet og ladet samtale om temaene kveldens stykke skal handle om.

De som er med forteller, drøfter, krangler og erter ut fra sine egne preferanser og livsoppfatninger. Men noe har de felles, og kort sagt kan det oppsummeres gjennom et felles håp om å bli godtatt, om å finne sin plass, enten det er i familien, av dem rundt eller av det store fellesskapet vi kaller samfunnet. Det kan handle om tilhørighet i barndommen, i ungdomstida, framtida eller her og nå, på Salt. Som tittelen på prosjektet indikerer, så er det lettere sagt enn gjort. Tani Dibasey projiserer sin egen oppvekst og egne erfaringer med å leve som svart i Norge, erfaringene fra psykiatrien og det å skulle finne en plass som kunstner og scenekunstner i et sementert system. Eller han overlater til noen av de andre å sette egne ord på mange av de samme dilemmaene.

På den første forestillingen forsvant aktørene opp på et rom over scenen på det som heter «Langhuset» på Salt. Herfra ble samtalen videooverført til hovedsalen, men etter tur ble publikum loset i grupper opp på «loftet» for å sitte sammen med de som samtaler. Der er det som en ballbinge hvor kommentarene og karakteristikkene fyker veggimellom, hvor samtalen for eksempel tar en u-sving når Bridget Y. Dery argumenterer for hvorfor det var bra at faren hennes slo henne da hun var liten, men at hun her, i Norge, aldri kunne drømt om å slå sine egne barn. Eller når Dibasey forteller om hvordan han ble kastet ut fra biblioteket i Stavanger av en mistenksom vakt før han skulle på scenen i «Fanny og Alexander» på Rogaland Teater.

Om samtalene virker springende, så fungerer eksempelvis film- og serieutdrag på videoskjermene som understrekende sidekommentarer som viser regigrepet idet hele. Når Dibasey snakker om spiseforstyrrelser, vises scener av svett og skrekkslagen matfråtsing fra en japansk animefilm. I en sekvens om psykiatri dukker Tony Soprano opp i stolen hos psykiater Dr. Jennifer Melfi, mens når man er inne på vanskelige forhold og kjærlighet, flerrer kranglescenene fra «Blå er den varmeste fargen» over skjermen. I helheten den første kvelden blir skuespiller Nokokure Celine Dahl, kjent fra en rekke TV-serier, en slags balanserende vektstang i samtalen.

På den andre forestillingen undertegnede så, startet også samtalen i rommet hvor alle samlet seg, men denne kvelden zoomet samtalen inn på bare to personer, Tani Dibasey og danser og skuespiller Amalie Sasha Schanke. De snakker tilsynelatende løst og fast før han må på toalettet og de diskuterer farge på urin ut fra hva og hvor mye man har spist. Tilforlatelig? Nei. Vi er i gang. Dibaseys åpenhet rundt egen spiseforstyrrelse videreføres fra første forestilling.

Snart forsvinner de to inn i et stort siderom mens samtalen går på bakgrunnshistorier og opphav. Dibasey forteller om et trøblete forhold til faren, om at han aldri har vært i Ghana hvor faren kommer fra, om moren som han hadde et nært forhold til helt til han ble syk og innlagt, hvordan det er å bli reimet fast og tvangsforet. Schanke forteller om sin opprinnelse i Sierra Leone, om hennes norske adoptivmor, om den biologiske moren og forholdet hun har til henne, om å være afrikansk i Norge og norsk når hun er i Sierra Leone. Nærheten og den tilsynelatende åpenheten og betraktningene som gjør deres historier unike, men også gjenkjennelige, fanger deg som lytter, som tilskuer og deltaker.

Dette teaterprosjektet gir en bevegelsesfrihet for publikum som appellerer til helt andre grupperinger og miljøer enn de man vanligvis forbinder med et teaterpublikum. Det handler om å godta invitasjonen som ligger i den rene mellommenneskelige formidlingsformen, fri for strukturell staffasje. Denne tredje kvelden byr på dype betroelser med rundt 80 lyttere. Men etter hvert blir vi 80 igjen en del av et par-tre hundre ytterligere deltakere, som kommer inn i rommet for det andre store arrangementet på Salt, et Silent Disco. Så der står Dibasey og Schanke og snakker om de mest personlige ting, midt i den mer og mer animerte flokken av «18-åringer» som Dibasey kaller dem, som danser, drikker og gauler med full musikk på hodetelefonene, intetanende om at de fester midt i en teaterforestilling. Ingen har fortalt dem at dette skjer foran øynene på dem.

Hadde Silent Disco-deltakerne kunnet skifte kanal på hodetelefonene, ville de plutselig vært i en annen verden, akkurat som vi innimellom kan svitsje over for å høre hvilken låt de danser etter. Grepet med samtalen mellom de to, om følelser, utenforskap og identitet midt i en homogen, dansende og fylleskrålende masse, er enormt virkningsfull. Tani Dibaseys ektefølte sukk mot slutten setter ord på hele situasjonen: «Jeg er så fuckings ensom midt i alt dette. Og i livet mitt».

På smart vis viser Dibasey et «oss» og dem», og sier han ikke føler seg hjemme i denne kulturen, altså omgivelsene han befinner seg i her og nå. Han tror ikke «de» er vant til å snakke om følelser, men når Schanke protesterer innrømmer han at han kanskje er fordomsfull. Uansett får han fram poenget. Det handler om overflate i motsetning til dybde, om å ikke være så «norsk» at man sier alt er bra selv om det ikke er det, om å ikke «dempe» seg slik han følte han måtte da han gikk på Teaterhøgskolen (KHIO).

«Saykoluhjee» er teater uten teaterets rammer. Det er en forestilling som gir frihet for aktørene, riktignok ikke uten retningslinjer og klare punkter på hva man skal snakke om. Men det er ikke noe gitt manus, bare det vi kan tenke oss er markeringer av temaer og en og annen historie som på forhånd er gitt som utgangspunkt for den videre samtalen.

Tani Dibasey gjør Oslo til sin scene. På den første forestillingen i konseptet «Saykoluhjee» handler det om fellesnevnere eller mangelen på dem. Vi vet ikke hva de kommende forestillingene vil gi, men i den andre jeg så viste han hvor alene man er i en by eller et samfunn, hvor man uten at omgivelsene enser det forsvinner inn i sin egen verden. Og det er fra denne han er i ferd med å sprenge norsk teater fra innsiden.

Mer teater her