Landkjenningen

Portrettet ble første gang publisert 5. januar 2024.

– Du har vært syk du?

– Ja, jeg har vært så dårlig …

Åge Aleksandersen har nettopp spilt høstturneens siste låt, i det vi setter oss ned ved bordet på restauranten Svang i Brønnøysund. Over to måneder har han reist i de fire nordligste fylkene med kjente låter, innpakket i et nedtonet, klassisk preg, med et knippe Trondheimsolister og sin faste makker, gitarist Gunnar Pedersen.

I oktober var det intense konsertdager i Trøndelag. I november har han reist fra Båtsfjord i nord, til Brønnøysund i sør. På femten dager har de spilt tretten konserter. Langs landets nordligste kyst har de møtt plakater på kulturhus med sitt eget navn på, i tillegg til ordene: «Utsolgt». «Utsolgt». «Få billetter». «Utsolgt».

Selv 50 år etter at han turnerte rundt i landet i en sliten buss med bandet Prudence, der de stoppet på lugubre vannhull og slitte samfunnshus og spilte for dem som møtte opp, selger han unna billetter hvor enn han drar og etterlater seg seksere på terningen hos lokalavisene.

---

Åge Aleksandersen

• Født 21. mars 1949.
• Norsk sanger, komponist og gitarist fra Namsos i Trøndelag.
• Står som en av medskaperne til sjangeren «Trønderrock», og vært en fremtredende skikkelse i rockemusikken i Norge siden 70-tallet.
• Utgitt flere titalls plater, hovedsakelig gjennom bandet Prudence, Åge og Sambandet og som soloartist.
• Hedret med flere priser, blant annet flere hederspriser på Spellemann – hvorav den første kom i 1982. I 2006 ble han ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.
• Aktuell med turné sammen med fast gitarist Gunnar Pedersen, akkompagnert av Trondheimsolistene.
• Har annonsert at bandet Sambandet har sluttdato i august 2025.

---

Og selv om han har slitt med influensa hele turneen stilte han likevel til start på årets siste konsert i Brønnøysund.

Og der skulle vi få svaret på hvorfor han stadig trekker til seg fullsatte saler.

For det er ikke en vanlig konsert med en vanlig artist de har trosset snøstorm og isglatte veier for å se.

Det er en gammel kjenning.

Det er noe helt spesielt å være i salen når Åge vitse med publikum, og latteren runger. Han forteller om da han var i byen på et ungdomshus på 80-tallet med Sambandet, og hvordan det «skar sæ no jævlig».

Alle ler. Det vet hva han snakker om. Selv de som ikke var der, eller var født da, vet hva han snakker om.

Under den velkjente, oppstemte «Min dag» tar han pauser og deler historier underveis, før han lar strykerne fra Trondheimsolistene ta over siste refreng alene.

Det er en blanding av trønderrock fra Namsos, latterkuler på Rorbua og høykultur med postadresse Operaen – men alt samlet i et samfunnshus på Helgeland. Og slik har det vært i to uker, der hele kysten har stemt i med allsang.

– Jeg er jo en rutinert gamle rev, ikke sant?, sier han til Dagsavisen etter konserten.

– Jeg trykker jo på den knappen rett etter andre refrenget på «Dains med dæ». Så er vi der. Da begynner vi å snakke. For da bruker jeg å kjefte litt på dem, fordi at de ikke synger. Og da blir skuldrene lave, og alt borte. Folk flirer, og skjønner at her blir det en koselig samtale, sier han.

Underveis i konserten stopper han tidvis opp for å fortelle en bakgrunnshistorie om låten eller en annen historie om turnélivet. Han er ikke redd for at det skal ødelegge noe flyt i musikken. Han er jo tross alt innom for å «slå av en prat».

Les også: Åge Aleksandersen gir ut to nye låter som gave til fansen

Og innimellom tar samfunnsengasjerte Åge over rommet. Med nedtonet stemme tar han krakken fatt og forteller at bombingen i Gaza nå må stoppe. Han sier at hans stemme ikke er stor nok til gjøre noen forskjell, men han bruker den likevel.

Det er stille mens Åge melodisk synger, eller nærmest snakker, låten «24.12» ut i en lyttende sal.

Ved siste tone takker publikum ved applaus. Åge takker tilbake. Slik går konserten. Mot slutten tar han hele salen en kjapp tur fra snøfylte Nordlandskysten til solfylte Rio de Janeiro, før hele kvelden avsluttes med mye lys, og mye varme.

Tro og håp får de også med seg ut i vinterkulda.

– Jeg er jo en gammel kompis, som kommer på besøk, forklarer han. For når Åge reiser rundt, samler han ikke på konserter. Han samler på mennesker.

– De vet jo at de kan stole på meg.

Men det kan virke som Åge også stoler på publikum. Hvert fall på noen ting. I starten av turneen skrev han på Facebook at han slet med influensa, og spurte om tips og råd.

Nesten 600 svar fikk han, med ulike kjerringråd og tips.

Blant annet tidligere fylkesordfører i Nordland, Sonja Alise Steen (Ap), kom med tips:

«Honning og ingefær i varmt vann. Pleier å svelge ca. 20 hele svart pepperkorn når det begynner å klø i halsen. Lykke til».

– Det er egentlig ganske vittig, synes jeg. Folk strømmer jo til. Og så har jeg jo med meg et reiseapotek, så jeg hadde jo nesten alt det de foreslår.

– Du har faktisk lest hva folk foreslår?

– Ja, jeg gjør det. Jeg har lest alt sammen.

For artisten beskriver de siste ukene som å hilse på gamle kjente.

– Denne turneen er nesten identisk med den vi hadde med Prudence i 1972, sier han, og ramser opp steder som Alta, Hammerfest og Narvik. I 51 år har han turnert opp og ned i landet og både møtt mennesker og opplevd steder – og de forandringene samfunn opplever.

Han samler ikke på konserter, sier han. Han samler på folka han møter.

– Jeg samler på dem jeg møter på gata, for eksempel, eller noen som sier «Satan, Åge, ka gjør du her?»

– For det skjer?

– Ja, det skjer hele tiden. Og det er klart at … jeg har vært med på oppturene og nedturene, sier han, og forklarer videre:

– Jeg har sett plasser i Finnmark der folk satt på puben midt på dagen, og de trenger ikke å si noe til meg. Jeg ser at det er et faresignal. Og så har jeg sett, når jeg har kommet tilbake, at de ikke var på puben lengre. Da var de på havet og fisket, ikke sant? Så jeg har sett at konjunkturen har endret seg, sier han.

– Og det interesserer meg veldig.

Samfunnsengasjert

Hvis man er interessert i å se utviklingen i landet, så gir et liv på veien et unikt innblikk i hvor samfunnet beveger seg – og hvor det har vært. Han kunne vært en jævlig god guide, som han selv sier. Man må bare vite hva man ser etter.

Som under årets besøk til Narvik.

– Narvik har jo på mange måter en type storhet ved seg, bygningsmessig, som peker tilbake til utstillingsvinduet til Gerhardsen. Når du ser på parkløsninger og monumenter og greier. Om du er våken, så forteller det en jævlig interessant historie, når du vet hvor sentralt Narvik var under krigen, og med malmen og alt det der. Men så er det sånn at bygningene … det er nesten litt sånn «Sovjet» over det. Det er helt eventyrlig å se på – hvis du har med deg øynene, da.

Men denne runden ser han noe mer.

Han ser bekymringen hos folk. Høye renter, økte priser. Det merker en mann som reiser rundt, og hilser på gamle kjente hver kveld.

– Ja, det er fryktelige greier. Jeg skjønner jo at folk både blir frustrert og oppgitt over hvordan renta galopperer av gårde. Og ikke minst for unge familier som har investert tungt. Og så skjønner jeg også at det politiske har problemer med å selge inn logikken. For den koden er komplisert, altså. Og det er klart at de populistiske svarene er jo alltid enkle, da, sier han.

– Men jeg må innrømme at jeg sliter med logikken, jeg, altså. Det er ille.

Han påpeker at vi i Norge ikke har det verst, om man stikker fingeren i jorda.

– Men når jeg sier det …

Han pauser for å tenke seg om.

– Altså, hun eller han som ikke har penger til at ungene kan være med på sport, for eksempel – det er så fryktelig. Det er et bra land, men … Vi er jo en del av det hele, enten vi vil eller ikke.

Åge har gjennom alle år brukt musikken til å si det han mener om situasjonen, som at Reagan er en tulling, og at atomkrig er «førr jævlig». En sosialdemokrat med føttene plassert i Arbeiderparti-støvler i en årrekke – men som også har kritisert partiet og dets politikere hvis han mente det var nødvendig. Gjennom sang, selvfølgelig.

Nå er han med i Trond Giskes lokallag Nidaros Sosialdemokratiske Forum, som har eksplodert i medlemstall de siste årene, og blitt Arbeiderpartiets største lokallag. Han kaller det et levende og vitalt politisk «verksted».

Les også: Åge og Bjørn Eidsvåg i duett på overraskelsesfesten

– Hva tenker du om ditt forhold til Arbeiderpartiet, når man ser deres jobb i regjering?

– Jeg må passe kjeften min nå.

Han leter etter ordene.

– Jeg kan ikke begynne å analysere dette nå. Men for eksempel, nå når jeg har vært ute og reist...

Han pauser igjen.

- og det trues det med nedleggelser av sykehus i Lofoten. Du skal ikke ha mye gangsyn for å skjønne at det der er ikke bra.

– Da er vi rett inn i kjernen av politikken man holder på med. Dette med lønnsomhet.

Han rister på hodet.

– Jeg har ikke noe løsning, men jeg tror nok folk flest tenker at vi som har så mye penger, hvorfor kan vi ikke ta vare på de som bor rundt om i landet og sørge for at det blomstrer?

Han mener at forklaringa på at man har det så bra i landet, er at folka klorer seg fast. At alle bor der de bor.

– Men det er klart, at hvis levevilkårene ikke er til stede … Altså, ikke fødestue, ikke sykehus, eller kulturtilbud og så videre. Sakte, men sikkert, strupes greia, og da må man jo flykte et sted, sier han, og uttrykker at han er glad han slipper å ha ansvaret for et land.

Også det som gjelder utenfor landegrensene.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg i min levetid skulle få oppleve det jeg opplever nå, med både krigen i Ukraina og det som skjer i Gaza. På direktesendt TV.

– Det er få svar for tida.

For en som er vant til å gjøre sine analyser og ytre sine meninger gjennom tekst, kan man kanskje vente seg noen låter i nærmeste fremtid om det man ser i verden?

– Nei, jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne skrive en sang om lemlestede unger. Det sperres, kort og godt.

Les også: Mikael Persbrandt til Dagsavisen: – Den arbeiderklassen jeg vokste opp i, finnes ikke lenger

Chuck Berry og handelsfarten

I hans selvbiografi har vi kunnet lest om hvordan bakgrunnen til Åge Aleksandersen preger musikken hans den dag i dag. Med en oppvekst som var preget av vold og rus i hjemmet, og et nærmiljø som mildt sagt ikke alltid var like velkomment, har hans tekster og melodier utfoldet seg i takt med engasjementet for det som skjer rundt han.

Men i denne samtalen bringer Åge fram enda en analyse på hvor han «kommer fra», og innbefatter også hvordan samfunnet rundt virker på en måte som gjør inntrykk i kunsten.

Tilfeldigvis vokste han opp i byen Namsos, en by som gjorde seg stor på trelast. En by han snakker varmt om. Der mønstret ungdommer på internasjonal sjøfart, og hjem kom de til Nord-Trøndelag med det nyeste fra USA. En dag kom en av sjøguttene hjem med en plate det sto «Chuck Berry» på.

– Det var der jeg fikk feberen, sier Åge.

Eller besettelsen, som driver han den dag i dag. Som en frivillig fange av musikken, sier han.

For sjøfarten i Namsos gjorde det mulig å få den nyeste musikken fra omverdenen inn til byen. Ut av det kom trønderrocken, som Åge, Terje Tysland og resten av Prudence har vært pionerer for. Det som gjorde at de startet turnélivet, og på et vis dannet grunnlaget for de som skulle komme etter.

– Det var på en måte avansert bru-brenning vi drev på med. Yrket var jo ikke funnet opp, ikke sant? Jeg kom hjem til moren min og sa vi skulle på turné. Hun bare så på meg og sa: «Turné, hva er det for noe?», hehe.

Som da ble hyret inn av Forsvaret for å spille på ulike fort langs hele kysten.

– Da spilte vi for Forsvaret mandag, onsdag, torsdag – og så på bygda fredag og lørdag. Søndag hadde vi fri. Vi brukte en måned på dette. Da hadde vi havnet i Kirkenes. Når vi var ferdig, var det over til Sverige, og turnere oss ned hele Nord-Sverige. Så turnerte vi hele Danmark. Og da, si etter 90 dager, når vi kom hjem – da var det rett på saga og jobbe. Vi tjente jo ikke penger på den turnévirksomheten, sier han, i det han tar en av de siste brødbitene som ligger på tallerkenen.

– Sånn var det.

– Men sånn holder dere jo også på nå?

– Ja det er helt sprøtt. Husk på, vi er jo pensjonister, svarer han.

Og er det en ting Åge er glad for, er det at han slo gjennom på det tidspunktet han gjorde.

For selv om en lang karriere med har opp- og nedturer, står navnet hans sterkt og stødig plassert i norsk musikkhistorie. Selv sier han at han har et avslappet forhold til karrieren, men påpeker at tidene har forandret seg for artister.

– Jeg var heldig at livet mitt eksploderte med «Levva Livet», og ikke i dag. Jeg tror kravene til unge artister i dag er nådeløse, sier han.

Man blir overvåket konstant, og alt er gjennomsiktig.

– Før så kunne du drite på draget, men det kan du ikke nå, sier han.

– Så kan det hende at det å stå i spotlighten, med TV-produksjon for en million mennesker, er langt unna virkeligheten. Så man får håpe at de har fornuftige folk rundt seg, som forklarer at det er et drømmeslott. At virkeligheten er helt annerledes.

– Men jeg har registrert at klinten skilles fra hveten. De som er flinke, overlever.

– Men jeg tror det må være svintøft, for idealene er så sprø. «Lages det virkelig sånne mennesker?», tenker jeg. Det å være ung jente i dag, med slike idealer – det må være tøft. Hvis man ikke ser ut slik og slik, så må det være tøft. Det var nok enklere da vi var unge. Kravene var atskillig enklere.

Les også: Dro hjem fra verdens største festival: – Renvasking av krigsprofitører

Sambandet

Men snart er det slutt. Det vil si:

– Jeg skal ikke slutte å spille, det er Sambandet!, påpeker han allerede før intervjuet starter.

For Åge er ikke ferdig. Etter at nyheten slapp om at Åge Aleksandersen slutter å turnere i 2025, måtte han selv ut på Facebook og presisere at det er prosjektet Sambandet som er over. Selv skal han og Gunnar Pedersen tråle videre land og strand rundt. Og med TrondheimSolistene finner de kjærkomne utfordringer.

– Det er helt annerledes enn det vi er vant med. For vi kommer da inn i en verden som er skolert. Vi kommer inn i en verden som er notebasert.

– Og Gunnar og jeg, vi er jo totalt frittgående, ikke sant? Så vi må da tilpasse oss den verden, sier han.

Det har vært lærerikt og interessant, sier han, og sier nøkkelen ligger i samarbeid med de som skriver arrangementene til musikken. For Åge har sine krav.

– Det er jævlig viktig for meg å få sagt: Jeg vil ikke ha stryk som ligger bak og er pent. Jeg vil ha stryk som … Det blir som et band, der de er solistiske og de har svære sologreier og sånn. Det hører du på konserten.

– Ja, du overleverer jo hele låten «Levva livet» til dem?

– Ja, og ikke bare det, men samtidig så er det lange soloer og så videre. Og det er av den enkle grunn at sånn vil jeg at det skal være. Jeg synes det er så jævla stilig å få jobbe med alle de flinke folkene, som kan så mye annet enn det jeg og Gunnar kan, sier han.

– Og så har vi funnet hverandre så til de grader, vet du. For oss i vår alder, dette er er jo rene ungdomskilden, altså. Helt klart, sier han.

Men foruten en konsert i Trondheim på nyåret – også utsolgt – skal TrondheimSolistene få fritak fra «Min dag» og «Dekksgutten» i noen år. I hvert fall delvis.

For nå er det fullt fokus på Sambandet. To år der de skal reise rundt og hilse på gamle kjente, før de sier nok er nok i august 2025.

En reise som startet i Namsos, men som har tatt dem over hele Norge, Spektrum, Operaen – og ikke minst, et utsolgt Royal Albert Hall i London.

– Er det vemodig?

– Ja ja. Helt klart. For det er jo en fin gjeng. Vi tar vare på hverandre. Det er et godt fundament å stå på når man spiller. At vi er snill med hverandre, sier han.

– Det kommer til å bli rart, men alt til sin tid.

Grunnen for at de slutter?

Det går så jævlig bra.

– Da er det lurt å slutte. Jeg er 74 år nå, og kommer til å være 76 da. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å gjennomføre det som er igjen med en verdighet. Og jeg bruker ingen hjelpemidler på scenen, ingen tekstskjermer – ingenting. Jeg peiser på og øver, og tror veldig på den utfordringen som ligger i det, sier han.

– Jeg er 100 prosent sikker på at det kommer til å gå greit til da, og da tenker jeg det er greit å slutte. Da vet jeg at jeg har gjort det jeg skal gjøre.

Husker du denne: Derfor viste Åge Aleksandersen finger’n

Show must go on

Å være Åge Aleksandersen må være en vill opplevelse. Å være et soundtrack til mange nordmenns liv gjennom flere generasjoner må sette sitt preg, selv om han selv sier han har et nøkternt forhold til det. For det er ikke alle forunt å skrive låter som treffer like bra blant 70-tallets ungdom, som det gjør for deres barn – eller barnebarn – i 2024.

Når Sambandet snart legger trompet og saksofon på hylla, har de viet livet sitt til å la foreldre oppleve ungdomstiden sin om og om igjen. Men også til unge mennesker som med store forventninger går til sin første festivalsommer, og får servert ekte musikk med ekte instrumenter – og ekte allsang – med et ekte storband. Med låter som passer til bryllup, begravelse og konfirmasjon – så vel som på vorspiel og nachspiel. Og på hovedfesten.

Selv om bandet slutter å spille, vil man stadig høre musikken fra utesteder, høyblokker og samfunnshus rundt om i landet. Musikken vil aldri slutte.

Og heller ikke Åge.

Da Åge fylte 70, skrev Geir rakvaag: Alt jeg har skrevet om Åge i 40 år

Les også: Åges tredje stadionkonsert utsolgt: – Må gå en lang tur for å fordøye dette

---

Fem favoritter

• Mat: Jeg er veldig tilhenger av at man ikke kødder med råvarer. Det beste måltidet noen gang har spist var på Hamarøy for 25 år siden. Vi skulle spille opp til dans på ungdomslokale, og kjerringene hadde fått fersk fisk og laga fiskekaker. Vi greide nesten ikke spille etterpå. Du kan gjøre det så fancy du vil, men akkurat det sitter i meg den dag i dag.
• Film: «Diktatoren» av Charlie Chaplin. Den er alltid aktuell, med så mange gærninger opp igjennom historien.
• Musikk: Favorittene min fra gammelt er Bob Dylan, nummer en og en halv er Chuck Berry. Men i dag leter jeg frenetisk etter radio uten musikk. Nyhetsmorgen på P2 er verneverdig, mener jeg.
• Bok: «Og dagen varer lenger enn et århundre» av Tsjingiz Ajtmatov.
• Sted: Jeg er jo glad i Trondheim. Og Namsos. Jeg kan snakke meg varm om Namsos.

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen