«Æ e jo snart 40 og tåle itj så my leven», sang 31-årige Åge Aleksandersen ironisk i sangen som heter «Ramp». Nå er han 70, han er fortsatt i stand til å både levva livet og lage leven, men mye av det som har vært skrevet om sangeren i årenes løp, i alle fall det jeg har skrevet selv, har vært preget av denne overgangen fra å være ung og opprørsk til å være voksen og etablert, fra å være en folkefiende til å bli folkehelt. Til å begynne med var Åge Aleksandersen en ung og fordervet rockemusiker som mødrene truet barna sine med i Namsos. I dag er han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Både rocken og Åge Aleksandersen selv er blitt godt voksen.
I 2006 skulle Åge Aleksandersen selge huset sitt på Flatåsen i Trondheim. Det kunne være en helt alminnelig oppgave for en eiendomsmekler, om ikke noen hadde foreslått at garasjen, der Åge har skrevet mange av de mest kjente og kjære sangene sine, måtte fredes med hele sitt innhold. – Jeg hadde aldri tenkt at dette kunne være noe å ta vare på. Det er ikke akkurat Dødehavsrullene, fortalte han oss da, men var samtidig glad for anerkjennelsen av livsverket hans. – Dette kan bli ditt eget Troldhaugen, spøkte vi. – Si Graceland, da, humret den verneverdige sangeren.
Lørdagen etter ble det avduket en statue av ham hjemme i Namsos. Garasjen som var skrivestua hans ble til slutt fraktet fra Flatåsen til Namsos’ eget rockemuseum. De røde 80-tallsbrillene hans er sikret i Rockheim i Trondheim. Disse brillene som ble selve symbolet på hva et norsk rockemuseum kunne inneholde av kuriositeter. Men nok om Åge som museumsgjenstand! Nok om disse brillene! Nok om det evig kriserammede Rock City! Mens andre konserverer og hyller ham er Åge fortsatt der ute på veien et sted. Han viser om og om igjen hvordan han har funnet veien inn i den innerste folkesjela, og kommet fra det med æren i behold.
Det så ikke alltid ut som det var sånn det skulle ende. Åge Aleksandersen har ikke alltid vært et nasjonalt anliggende. I første halvdel av 70-årene var det få godt kjente rockegrupper i Norge: Bare Popol Ace, Ruphus, Aunt Mary, Saft og Flying Norwegians, og Prudence fra Namsos. Prudence var de beste av dem. Deres blanding av rock, country og folkemusikk gjorde dem til det første bandet med en helt egen identitet her i landet. At de var folkekjære ville imidlertid være å overdrive. Å spille rock i Norge har alltid vært en risikosport.
– Bare at vi så ut som vi gjorde var nok til å provosere. Muligheten for å få juling var helt klart til stede. Vi var en del av å droppe ut og brenne broer, å gjøre noe annet enn foreldrene ville. Tysland og æ, vi hadde ikke noe valg. Vi oppdaget tidlig betydningen av å være annerledes. En måte å bekjempe dette på, var å følge besettelsen. Med en god porsjon overlevelsestrang. Det var dette eller ingenting. De to siste foreldregenerasjonene har ødelagt ungdommens mulighet for å ha noe eget. Før var det mer temperatur i dette. Faren min hatet denne musikken. Han var redd den, sa Åge Aleksandersen da vi snakket med ham i 2011.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Prudence. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv
I 1973 reiste Prudence land og strand rundt, og litt utenlands også, i en buss som kanskje ikke hadde passert dagens krav til driftssikkerhet. I trommeslageren Kaare Skevik Jr.s erindringsbok «Drunk And Happy» tar han oss med inn i en annen tid for norsk musikk. De som tror artistene hadde det så mye bedre før strømmetjenestene tok over får ta en titt på dette. For sånn var det å spille i et av Norges mest populære band: «Namsos var ikke lenger noe trygt tilholdssted. Til det skylte vi for mange penger til lokale kjøpmenn, og enkelte gater måtte vi ganske enkelt holde oss unna». Det kan altså ha vært mange grunner til at Prudence alltid var på veien. De 137 konsertene de gjorde dette året gjorde ikke akkurat gruppa til rike menn.
Prudence registrerte etter sigende interesse fra Frank Zappa og Fairport Convention, men kom seg aldri veldig langt ut i verden. I 1973 ble det likevel en tur til Sverige, der etterspørselen etter gruppa ikke var veldig stor. Kaare Skjevik jr. skriver om at de tidligere det samme året hadde forsøkt seg med en konsert på nattklubben 1789 i Göteborg. Etter tre låter dro DJen ut strømmen for dem, og satte på ei plate med Boney M. Gruppa gikk i baren og tok som så ofte ellers honoraret i naturalia. I Ole Jacob Hoels biografi «Åge» hevdes det riktignok at betalingen for denne opptredenen var en porsjon svinekoteletter. Samme bok forteller om en konsert der Prudence var lansert som Norges Hoola Bandoola Band. En passende beskrivelse musikalsk, men da det radikale proggorienterte publikumet skjønte at den norske gruppa sang på engelsk ble de beskyldt for å støtte opp om imperialismen, og nærmest kastet ut. Neste konsert gikk bedre, siden de seks tilskuerne ikke brydde seg nevneverdig, og halvparten av dem var opptatt med å slåss. I en uttalelse fra gruppa til Arbeiderbladet ble denne Sverige-turen omtalt som «en suksess som savner sidestykke i norsk pophistorie».
Musikalsk sett var besøket i nabolandet en suksess. Dette kan vi høre på et konsertopptak som ble gjort av Sveriges radio, som i fjor ble et konsertalbum som minnet oss om hvorfor Prudence var den beste konsertopplevelsen man kunne ønsket seg i 1973. Med rutatskjorta, pågangsmot og mytji tjo og hei, som de langt senere sang om i «Takk te dokk». De introduseres av programlederen med begrepet «trønderrock», som forklares som en sammensmeltning av «nordnorsk» folkemusikk og mer tidstypisk angloamerikansk folkrock.
Radiokonserten for et lite, men høflig publikum er en strålende presentasjon av materialet fra deres to første album, med de mest kjente sangene deres fra denne tida, «What Man Has Made Of Man», «Mile Grey Fog», og «14 Pages», som har forblitt i repertoaret til Åge Aleksandersen helt siden. Men også den uhøytidelige utflippingen «I Hope We Never Get Too Serious About The Music So This Is Just A Joke», som alltid har vært en mye bedre låt enn tittelen tilsier.
Et lykketreff er dessuten at de gjør «Stones», en ellers lite spilt sang som har vært en av mine favorittlåter med dette bandet. Den presenteres som «en litt tyngre sak», der den kommer med sine tunge riff. Låten strekkes fra fem til åtte minutter, med flere gnistrende gitarsoloer, og vi hører også ei ekstra linje som ikke var med på den innspilte versjonen når Åge synger «Heimbrent heimbrent, det é godt». Prudence fornektet seg ikke. Denne konserten er en sann svir for gamle venner.
[ Les også: Ruphus - et av de første store norske rockebandene ]
1975 burde likevel blitt et stort år for Prudence hjemme igjen i Norge. Gruppa hadde vært ei av de største i norsk rock siden gjennombruddet i 1972, og platene deres hadde vært imponerende nok, ikke bare etter norsk standard. Da jeg så dem på konsert for første gang, våren 1975, ble jeg overrasket over hvor enda mye bedre de var på scenen. Med et fantastisk fandenivoldsk pågangsmot. Bak scenen gikk det ikke like bra. Gruppa sleit fortsatt med økonomien, og i Skeviks bok, han var også gruppas kasserer, beskrives denne vestlandsturneen som en katastrofe. Flere av medlemmene måtte innimellom jobbe på sagbruket hjemme i Namsos, og i en arbeidsulykke mistet bassisten Kjell Ove Riseth flere av fingrene på venstrehånda. Stemningen i gruppa var sviktende, så lenge de ikke sto på scenen.
Da jeg dro på Ragnarock på Ullevaal stadion i 1975, min aller første festival, var det Prudence jeg gledet meg mest til. De innfridde så til de grader, med ny bassist, og med publikum i ringdans rundt halve arenaen. Og så, mellom to låter, mens stemningen var på sitt aller beste, annonserte Åge Aleksandersen at dette kom til å bli siste gang de spilte på festival i Oslo. De hadde bestemt seg for å gi seg. Reaksjonen blant publikum var vantro og skuffelse.
Prudence hadde et siste ess i ermet. Et avskjedsalbum og en turné. De hadde ikke lenger noe håp om å slå gjennom i utlandet. For første gang sang de på norsk. Albumet «Takk te dokk» var igjen delt omtrent 50/50 mellom sangene til Åge Aleksandersen og Per Erik Wallum. Albumet ble deres største suksess på plate, med Aleksandersens infamt ironiske «Æ e trønder æ» som en ny lokal nasjonalsang, mens Wallums glade «Sommeren på landet»» fortsatt er en reiseradiofavoritt mange år senere.
Prudence solgte ut Studentersamfundet i Trondheim to ganger 11. desember 1975, for sine aller siste konserter. Stemningen høres ut til å ha vært elektrisk. Gruppa kom på til tonene av Griegs «Dovregubbens hall», og begynte med «Kom igjen kara», festklassikeren med en klar advarsel mot alle autoritære strømninger. Prudence var et udiskutabelt motkulturelt band, og fastlåste meninger ville de ikke ha noe av: «Værra høyre værra venstre, værra opp eller ne/æ vil gjerne koinna tenk i fre’».
På den første Prudence-konserten min jeg fortalte om hadde Aleksandersen stått og dunka i gulvet med en kjepp som kunne minne om den Hans Rotmo hadde med seg i Vømmøl, mens han ropte «det va fest på lokkalet, dem satt og telt pæng, tiddeldi». I Studentersamfundet sang Åge sarkastisk «Vi e årets salgssukssé/du kan nevn mæ ka det é/vi e bæst», i «Æ e trønder æ». Publikum jublet begeistret.
Konserten fant også plass til en sang fra Aleksandersens første soloalbum, som kom ut tidlig det samme året: «Det er langt igjen til Royal Albert Hall». Sangen som er blitt et symbol på hele elendigheten. Mye mer om den senere, som det heter. Prudence moret seg med gruppa Liverpool Scenes’ humørpille «Can’t Fail Blues», der de drev gjøn med alle bandene som fortsatt spilte blues akkurat slik som John Mayall, Chicken Shack og Fleetwood Mac gjorde før. Jeg tror det er Terje Tysland som spiller gitarsoloen, han huskes best som trekkspiller, men var en djevel på gitaren også. Gruppa hentet også fram den liflige instrumentale B-sida «Bilbo And Frodo», fra ei tid da Tolkien fortsatt bare var en kultforfatter, og bøkene ennå ikke oversatt til norsk. Den vonde «Drømmen om grisen» ble tilegnet Bay City Rollers.
Vi kan ikke se bort fra at nostalgiske hensyn spiller inn, men å høre igjen dette konsertalbumet får meg til å tro at det må være noe av det aller ypperste som er prestert i norsk rock, noen gang. På lista over konserter jeg gjerne skulle vært på kommer denne svært høyt. Prudence spiller så tøft, det er så løst og tilsynelatende lett, og samtidig så tett at det nesten ikke går an. Konsertplata var produsert av Jahn Teigen, og samme hva han egentlig gjorde fortjener han sin del av hederen og æren. Dobbeltalbumet er særdeles livlig, usedvanlig vemodig, og et flott minne om et av de beste bandene Norge har hatt. Et band som måtte gi seg fordi de ikke hadde råd til å holde på lenger. En fortærende situasjon, som så ofte ellers i norsk rock.
Prudence sluttet med sin faste avslutningssang, Per Erik Wallums «I’m Freezing», en vakker, men sørgelig avskjed. Men mandolinen til Johan Tangen gikk som alltid fortere og fortere mot slutten, og sendte folk hjem gladere til sinns. Til tross for de aller siste tekstlinjene: «No one needs you/No one cares/Not even if you disappear». Denne siste kvelden kom «Takk te dokk» som en ekstra siste takk fra Prudence.
Gruppa kom sammen igjen for å spille «Æ e trønder æ», da de en måned senere fikk Spellemannprisen for «Takk te dokk». Åge Aleksandersen spøkte med programlederen Rolv Wesenlund om at det ble «comebackturné på lørdan’». Det ble det ikke! De kom sammen igjen for å få sølvplate, men da gruppa troppet opp for å hente den hos plateselskapet Polydor pakket de opp sølvplata til Oluf!
– I ettertid kan jeg si at den tida gjorde mye med meg. Sannsynligvis er jeg den siste i landet som kan bruke så mye ti på å spille meg oppover. Modellen med land-og-strand er ikke aktuell lenger, medieutviklingen har ført til at bildet er et annet., Før kunne du feie en fiasko under teppet, du fikk større sjanse til å modnes. Nå kreves det at alt skal være bra med én gang, sa Åge i 1986.
Åge Aleksandersens solokarriere hadde passende nok begynt med «Langt igjen til Royal Albert Hall» på albumet «7800 Namsos» i 1975, mens Prudence fortsatt spilte sammen. Teksten er en bittersøt hyllest til slitet på landeveien for et norsk band, som nå hadde gitt opp håpet om å bli verdensberømte. Derfor sang Åge Aleksandersen for første gang på norsk. Dette er begynnelsen på en ny virkelighet, som mange år senere står igjen som en krønike over livet i Norge i en liten mannsalder. Enda mer om den senere, faktisk!
Senere i 1975 gikk Prudence som nevnt konkurs. Åge ble soloartist på ordentlig. Albumet «Mot i brystet, mord i blikket, bomben und granaten» fra 1976 er fullt av ungdommelig opprør og sinne. Ikke som den punkrocken som rådet på denne tida, men likevel med en snerrende innbitt holdning til omgivelsene. Hans første ordentlige framstøt som soloartist solgte 3.000 eksemplar. Han spilte for fem tilskuere i Ålesund, og over det dobbelte (!) i Bergen. Han må ha bestemt seg for å fortsette på rent trass.
Like etter dette møtte jeg Åge Aleksandersen for første gang. Jeg kom innom en musikkforretning i Trondheim for å se på gitarer, og ble satt ut av å møte min største rockehelt som ekspeditør.
Minnet er sløret av stundens opphisselse og alvor, men jeg prøvde nok aldri å spille gitar mens Åge hørte på. Jeg ba derimot om å få en autograf. Han hentet imøtekommende en konsertplakat som han signerte. Der og da hadde jeg oppnådd det jeg ville som fan av en rockeartist. Jeg har aldri siden bedt noen om en autograf
Åge fortsatte å jobbe i butikk i noen år etterpå, men han ga ikke opp håpet om å få flere til å høre på sangene sine. Allerede neste plate, «Lirekassa» i 1978, begynte å få litt større oppmerksomhet. Sakte, men sikkert vokste publikum.
[ Les også: Geir Rakvaag - 40 år som musikkjournalist ]
Mitt neste møte med Åge Aleksandersen kom høsten i 1979. Nå forsøkte jeg meg som musikkjournalist, flyttet til Trondheim for å være tettest mulig på den nye rocken i Norge, og Åge hadde produsert albumet «7000 Riff», med en rekke av de mest fremadstormede gruppene i byen. Selv hadde han planer for ei ny plate som skulle komme i 1980. - Jeg tror mange vil være overrasket når de får høre hvor gode mange av gruppene er, sa Aleksandersen om alle de unge, og sa de til en viss grad hadde påvirket ham til nye sanger. – Men for meg å spille sånn musikk ville bare være tull, det ville ikke være ærlig å kaste seg på en sånn bølge. Det har jeg aldri gjort. En annen sak er at de jeg begynte å spille var det mye den samme ånden over musikken. Vi spilte Pretty Things, Them og lignende, det var jo ikke så veldig annerledes, mente han. Det planlagte albumet viste seg å være «Ramp», som tok ham enda et langt sted ut i offentligheten.
Jeg har alltid ment at det er de tidlige albumene som er de beste med Åge Aleksandersen. Selv har han alltid vært grundig uenig. Spesielt står «Dains me mæ» fra 1982 fram som en stor samling sanger. Selv om det var langt nyere musikalske uttrykk som dominerte popmusikken i disse årene var Åge Aleksandersen fortsatt «vår mann».
Mange av de største skandinaviske artistene fra 70-tallet hadde en felles holdning. Kim Larsen, Björn Afzelius, Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen ble etter hvert omfavnet av hele folket, fra toppolitikere og nedover, men de begynte som obsternasig motkultur. Opposisjonelle i en særdeles konform tidsalder, der tankegangen ofte var like fastlåst, både til høyre og venstre. Åge tilhørte aldri en politisk sekt. Han hadde en instinktiv radikal holdning som alltid har preget rocken, med en agenda som senere skulle bli kjent som «politisk korrekt». Han har en lang, lang saksliste i de gamle sangene: Fraflytting, fremmedfrykt, homofili, kjønnsroller, eldreomsorg, arbeidsledighet og dårlig popmusikk. Sangene hans har holdt seg bedre enn mange andre protestviser fra 70-årene. Problemene han omtaler har dessverre holdt seg minst like godt, slik at disse sangene i liten grad virker utdaterte i dag.
De som har klart seg mindre bra er de mer revyaktige visene som har dukket opp med ujevne mellomrom. Etter å ha hørt alle platene om igjen kan jeg derfor også kåre Åge Aleksandersens dårligste sang: «Æ sa kjøttkak» fra det ellers så flotte «Lirekassa». Her beklager han fraværet av norsk tradisjonskost i restaurantnæringen. Sånne sanger er i dag bare ufrivillig morsomme. Det er ikke mange av dem, totalt sett.
Da Nye Takter holdt på å gå nedenom som uavhengig musikkavis i 1983 var det Åge Aleksandersen og Sambandet som stilte opp som hovedattraksjon på støttekonserten. Nye Takter kvitterte med en urettferdig griseslakt av «Levva livet» året etter. Da som nå er pressens makt i slike spørsmål begrenset. «Levva livet» ble datidenes største platesuksess i Norge med 280.000 solgte eksemplar. «Lys og varme» ble vår nye nasjonalsang. Og forandret hele tilværelsen for Åge Aleksandersen – på godt og vondt. Han var slett ikke upåvirket av 80-tallets eksesser, og dro på turné med 50 mann i følget. Locomotiva Trøndelag, som han kalte det, med 11 mann i bandet, inkludert tre trommeslagere. Og tapte penger igjen. Av helt andre grunner enn i begynnelsen. Trommeslageren Kaare Skevik jr. skriver i sin bok «Drunk And Happy» om «et slags forsoffent aristokrati med svært høy og behagelig sigarfaktor».
[ Les også: Norges nye nasjonalsanger - Fire pils og en pizza ]
For første gang var det noen som mente at det begynte å bli for mye Åge i monitorene. Nå kunne skolekorps spille sangene hans. Jeg spurte ham om det hadde blitt for mye av det gode.
- Det er rart, men jeg har hørt mange fine korarrangement av «Lys og varme». Jeg har sikkert hørt den i 100 versjoner, samtlige svenske danseband har spilt den inn, den har solgt 400.000 i Sverige i andre versjoner. Vikingarna har spilt den inn. Deres versjon er ikke så mye å snakke om, men den er outstanding i forhold til alle de andre.
– Hender det at du angrer på at du skrev den?
– Nei! Ikke så lenge jeg ikke tukler med den sjøl. Jeg synes det er ei jævla bra låt. Den har noe mystisk ved seg som gjør at den er blitt så stor som den er. Den trekker klare tråder til folkelig norsk musikk, skillingsviser og melankoli.
– Melankoli står vel sentralt i mye av det du gjør?
– Det kan du godt si?
– Er du aldri redd for at det skal bli for sentimentalt?
– Det kan det gjerne være. Sentimentalitet trenger ikke være det skjellsordet det blir framstilt som.
Det begynte å bli mange sanger med tanker rundt barn og oppvekst etter hvert.
– For meg representerer unge helt klart framtida. Nå du ser en unge i leik ser du en åpenhet som ennå ikke er satt i system. Du ser utveksling av kjærlighet og glede som forsvinner seinere. De ligger et mysterium i unger som gir gode nok holdepunkter for enda flere tekster enn de jeg allerede har skrevet.
Saken fortsetter under bildet
Åge Aleksandersen fikk Spellemanns hederspris i 1983. FOTO: NTB SCANPIX
«Eldorado» ble i 1986 den mest omdiskuterte plata hans. I Nye Takter vendte Kjetil Rolness tommelen ned med en anmeldelse under tittelen «Salmer og sanger vi gjerne kjøper». Musikkavisa Puls hyret inn retorikkprofessor Georg Johannesen til å utføre et regelrett karakterdrap i sakens anledning. Johannesen gikk til arbeidet med karakteristisk infam entusiasme, uten hensyn til at han skulle anmelde sangtekster, og ikke poesi.
Intervjuet mitt med Åge om «Eldorado» ble gjort før det store angrepet satte inn, men likevel så sent at man hadde begynt å ane hvordan mottagelsen kom til å bli.
– Hadde målet vært å selge 260.000 igjen kunne det nok vært gjort annerledes. Jeg synes nok tekstene bryter med det som vanligvis blir oppfattet som gangbart, forsvarte han seg med.
– Hvordan?
– Det er problemorienterte, de tar opp sentrale problemer som skyld og ansvar, og sier at enkeltindividet må gjøre opp meg seg sjøl og ikke la andre ta avgjørelser. Det viktigste med tekstene er om jeg klarer å gå dypt og ærlig inn i meg sjøl, og forklare mine innerste tanker. Frykt og glede er den riktigste måten for meg å uttrykke med på. Jeg får mange brev, jeg vet at folk sitter rundt og strir med tunge tanker de tror de er aleine om.
– Du blir en slags sosialarbeider altså?
– Jeg tror folk har stort behov for å føle at de ikke er aleine.
– Kan det bli et tyngende ansvar?
– I mange tekster framstiller jeg et idealbilde av mennesker og samfunn, og noen ganger blir det koblet feil. Jeg bli tillagt kvaliteter jeg ikke har, og et ansvar jeg ikke kan leve opp til.
– Tror du noen vil føle seg provosert av disse sangene?
– Nei.
– Er det noen vits i å «protestere» da?
– Jeg var kanskje krassere før, men det er et slektskap mellom «Eldorado» og «Mot i brystet», selv om jeg framstår mykere nå. Jeg må ta igjen utgangspunktet i min egen virkelighet. Det er sånn jeg er. Beklager!
– Det skulle ikke være noen grunn til å beklage det, sa fotografen Lars Eivind Bones. Likevel var det etter hvert enkelt som mente at Åge hadde ansvar for å ta vare på hardere musikkformer, som så på ham som en «riksrocker» som burde leve opp til bestemte idealer, og ikke appellere til fult så mange. Er dette en tung tittel å bære?
– Det er jo ikke et begrep jeg har satt på meg sjøl. Jeg føler at «rock» er mer uklart en noen gang. Jeg veit ikke hva «rock» er. For meg er det musikk som ikke er preget av staffasje. Det som er ekte og oppriktig er for meg rock. Men det er selvfølgelig et subjektivt mål.
– Og det du lager selv?
– Jeg definerer det som «rock». Heidundrende, svingende rock, det er «Eldorado». Hahaha!
– Du er vel vant til kritikk fra de som hevder å representere den «ekte» rocken?
– Det er naturlig at jeg blir skyteskive på den måten. Kua skal ikke glemme at den har vært kalv, jeg har sjøl vært ung og sint og skutt på de etablerte på den samme måten. Det rammer hardt av og til, men det virker som en kunstig motsetning, som ikke er der mellom meg og yngre musikere. Jeg går gjerne som kjerringa mot strømmen. Det stilles krav til meg som rocker som jeg ikke akter å leve opp til. Vi hadde studioet fullt av sequencere og emulatorer, jeg kunne laget den hippeste plata i verden, men det er ikke naturlig for meg. I stedet er det vel blitt så gammeldags som mulig ut fra de definisjonene som dere (Nye Takter), Puls og Beat setter, så out of time som mulig.
I dag er det for det meste helt greit å høre på «Eldorado» også. Selv om Åge Aleksandersen tar hele verdens smerte inn over seg, slik populære sangere av og til har en tendens til når hysteriet rundt dem blir for stort. «Æ ska syng kjære dæ om det stygge/ og fortell om en verden der hæslighet rår», framhevet han i «Tro håp og kjærlighet». – Det é sånn æ é, forklarte han. Verdt å merke seg er at «Til en venn» høres ut som en tåredryppende hyllest til Olof Palme, den nylig myrdede svenske statsministeren som i «Æ like ikke» på forrige plate ble omtalt i samme vendinger som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Det er lov å skifte mening. Og å la seg rive litt med av livets små gleder etter hvert: Det er et stykke fra rampegutten raste mot alskens syngenaut som «hevde at snøn e kvit og fin/sjøl om fargen etter kvart har vorti meire svart» i 1976, til han som synger «det kvite teppet ligg overalt» i «Snørosa» foran VM på ski i Trondheim 20 år etter.
Det er stor forskjell på Prudence, som folk skremte ungene sine med, og Åge som alle vil ha hjem i stua, minnet vi ham igjen om i 1986.
– Det kommer vel av en kombinasjon av publikums og min tilpasningsevne. På et punkt har vi krysset hverandre.
– Ser du noen betenkeligheter med å bli tolerert av så mange?
– Bare hvis det gjør noe med min innfallsvinkel, og begynner å styre det jeg lager. Jeg vil hevde at det ikke gjør det.
Og vi minnet ham på det IGJEN: - Det er likevel stor forskjell på utgangspunktet til Åge i «Eldorado», og «Mot i brystet, mord i blikket, bomben und granaten» ti år før. For det første virker du ikke på langt nær så sint lenger.
– Jeg tar utgangspunkt i min egen alder., Jeg er ikke lenger ung og sint. Det er det etter hvert flere enn jeg som erfarer.
– Ikke Mick Jagger?
– Eller Ozzy Osbourne. Jeg synes det er patetisk.
Etter «Eldorado» normaliserte tilstandene seg rundt ham, og en slags hverdag begynte også for Åge Aleksandersen. Platene har kommet jevnt og trutt. På 90-tallet ble de ofte litt for hverdagslige, og med «Laika» kom den store baksmellen. Singelen «Akkurat no» kunne høres ut som en parodi på Åge.
– Jeg tror det er en problematikk som rammer mange med et sterkt uttrykk. Jeg vil heller være verdens beste Åge enn noe dårlig annet. Dette er min form. I «Akkurat no» jakter jeg på følelser og stemninger som angår meg. Og siden det er jeg som synger etterlater jeg meg solide fingeravtrykk på sangene. Jeg vet bare om én til som gjør det like sterkt i Norge, nemlig Lars Lillo-Stenberg. Du er aldri i tvil om hvem det er når du hører ham på radio.
– Du mener det er forskjell på å bli gjenkjent, og å gjenta seg selv.
– Helt klart.
Det går ofte ei tynn linje mellom det som blir betraktet som tarvelig, og det som regnes som «ekte» og «viktig»?
– Jeg synes ikke «Lys og varme» er en tarvelig sang, selv om jeg har hørt tarvelige versjoner av den. Det er finkulturelt vås at ikke det folkelige holder mål. Du trenger ikke å like alt, men det er plass til mye innenfor et så bredt felt. For meg er det alt fra Alf Prøysen til DumDum Boys. Jeg beskriver hverdagen i Norge. jeg er opptatt av hvordan det er å leve her, og prøver å sette ord og toner til stemninger som finnes. Hjemme på Flatåsen blir unger født, folk dør, noen blir forelsket, andre skilles. Fet er mye dramatikk å skrive om, fortalte Åge om sangene på «Laika».
«La oss håpe at Åge gjør litt mindre for å oppfylle forventingene heretter», sto det i anmeldelsen min uka etter. Det var noe av det snilleste som ble sagt om «Laika», som heller ikke solgte så godt som han hadde vært vant til.
– Det var en ganske tøff periode, men da jeg reiste ut for å spille etterpå fikk jeg mye å kjempe for, og mye å bevise. Men jeg ble klar over at jeg hadde blitt drevet inn i noe som var veldig behagelig, det å spille i konserthus og sånt, fortalte han senere, og la til at han nå var på vei ut til de mer uformelle utestedene igjen. – Det fører til at musikken blir røffere, og det er artigere å spille enn det har vært på en stund, fortalte han neste gang.
Nå hadde Åge Aleksandersen også startet et bistandsprosjekt i Nicaragua, sammen med Bjørn Afzelius. Han hadde også spilt sammen med Arja Saijonmaa på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Uten at han så på dette som noen slags partistøtte. – Men jeg har ikke noe problem med å gjøre sånt. Vi samarbeider med Arbeiderpartiet og hele fagbevegelsen med prosjektet i Nicaragua. Det å reise rundt å få innblikk i en virkelighet som er mye trasigere enn vår, har gitt meg mye. Inntrykkene er slett ikke bare negative, og de gir meg et nytt perspektiv, fortalte han.
Likevel ble 90-tallet hans svakeste tiår, sett under ett. Bunnen ble kanskje nådd med albumet «Gamle ørn» i 2000, som var i overkant forutsigbart og traust. Herfra kunne det, og skulle det gå oppover igjen.
I 2005 var Åge Aleksandersen tilbake med Sambandet for første gang på plate på 20 år. Dette ble markert ved at det lå med en bonus-CD med konsertopptak av nye versjoner av gamle låter, fra «Lys og varme» til «Levva livet». Disse kunne fort satt det nye materialet i skyggen, men slik ble det ikke. Selv om Sambandet i 2005 ikke var det samme som i gamle dager høres det ut som om følelsen av et fast band i ryggen gjorde sangeren og låtskriveren godt. Når tittelsangen på «To skritt frem» minner litt om «Levva livet» er det sannsynligvis heller bevisst ironisk i forhold til teksten, enn fantasiløs gjentakelse av gamle kunster. Også åpningssporet «Alkymisten» høres ut som en personlig selvangivelse? «Æ e et sendebud med glede/Ropes på i sorg/Ubestikkelig/Til salgs på alle torg».
Den første delen av albumet er satt sammen av slike sanger som viser Aleksandersen i fandenivoldsk godt slag, men likevel uten at vi helt ble helt satt ut. Den mye omtalte politiske raljeringen med (en ikke navngitt) Trond Giske i «Rød løper» er låtmessig det minst interessante innslaget på hele plata, selv om det er godt å høre en protestsanger som lar sine egne stå til like stort ansvar som de mest opplagte skyteskivene fra motparten.
Albumet sluttet med «Skyggeland», med voksne tanker om hvordan alt en gang skal ende. En av de aller sterkeste sangene som er kommet fra denne mannen. En sang som etter mange, mange år viser at Åge Aleksandersen har tatt skritt som er store nok til å nå igjen sine store forbilder i rocken.
Åge Aleksandersen kan slaktes sønder og sammen med innvendinger om at han låter akkurat som før – om ikke akkurat slik som enda før dét igjen. Han kan godt lovprises for akkurat det samme. Vi har gjort begge deler noen ganger i årenes løp. Da albumet «Katalysator» kom i 2008 var de nye sangene igjen sterke nok til at vi kunne velge det siste. På «Katalysator» tok han også godt vare på den nye energien han fikk da han tok tilbake Sambandet på «To skritt fram». Nå tok han enda ett nytt skritt fram, mens han samtidig kikket bak over skulderen. Vi har ikke lenger noe stilmessig grensesprengende i vente fra denne kanten. Sambandet låt som alltid, selv om det med årene har kommet til å inkludere gamle medlemmer fra Stage Dolls og TNT. Sangene har til sammen alle Aleksandersens kjennemerker - sinne, ettertanke, glede, engasjement, humor, og en god porsjon kjærlighet.
«Katalysator» er egentlig navnet på gitaren Åge Aleksandersen synger om i sangen av samme navn, en romantisk fortelling om en ung gutt som tar det store valget i livet, og selger sjelen si, om ikke til djevelen, så i alle fall til rock 'n' roll. «Tateren og musikeren i mæ/Hadd valgt å kalles fortapt», synger han, for å slå an tonen på ei plate som er preget av mange personlige tanker.
Den gode tendensen fortsatte på «Furet værbitt» i 2011. En av de nye sangene der het «Drittlei», der han på en beundringsverdig måte sang ut mot alt og alle som irriterer ham.
– Jeg kan godt være en sur gammel gubbe. Da jeg begynte med dette var jeg et ungt menneske. Da jeg valgte musikken som yrke var det helt andre ting som opptok meg. Jeg holder fortsatt på med det samme, men jeg har flyttet meg personlig. Jeg er 62, jeg tar med meg livet jeg har levd, og skrubbsårene. Jeg synes ikke lenger det er interessant å skrive sanger om å spille i band.
Han beskriver sangene som «å drikke et glass kaldt vann». - Ikke noe dilldall, ingen tilgjort staffasje.
– Mange etterlyser sterkere meninger i rocken i dag?
– Jeg mener noe jeg, da. Men jeg tror ikke at jeg forandrer verden, fortalte han meg.
I 2016 satte Åge Aleksandersen kronen på verket i en lang og stor karriere. Men den berømte konserten i Londons Royal Albert Hall. Egentlig en litt kunstig konstruksjon, siden han spilte for et publikum som var tatt med hjemmefra. Likevel var dette en suveren markering. Det som syntes som håpløs motgang for 40 år siden er blitt en enestående suksesshistorie, der tre tusen nordmenn gjerne reiste Nordsjøen over for å levva livet enda en gang til. Det har gått an å gjøre en lang og god karriere av å spille popmusikk i Norge, og bare i Norge.
Jeg kommer ikke over hvor forsmedelig det var at Prudence, som jeg var overbevist om var det beste i verden, gikk konkurs og la opp i 1975. Det opplevdes som grunnleggende urettferdig, og skjedde selvfølgelig bare fordi de var norske
Saken fortsetter under bildet
Åge og Sambandet utenfor Royal Albert Hall. FOTO: Geir Rakvaag
Nå skulle Åge med Sambandet faktisk spille «Det e langt igjen til Royal Albert Hall» på konsert for aller første gang. Den hadde ikke vært på settlista hans siden den siste konserten til Prudence, for 41 år siden. - Det er jo denne sangen som har tatt meg hit. Jeg tror ikke jeg bommer mye hvis jeg sier at det var den første sangen jeg skrev på norsk. Den ble et ok tidsbilde, synes Åge.
– Men fortsatt er det sånn at alle norske band i dag, de skal jo ut?
– De skal det. I dag greier mange det også. Men noen må være igjen og passe landet, flirte han.
I sangen sin synger Åge om utenlandske stjerner som kommer i privatfly og henter masse «pæng», «mens et norsk band skyve buss i snø og regn». Å bli kjent i utlandet regnes fortsatt som det viktigste en norsk artist kan oppnå. Vi har en lang tradisjon for at sang og spill helst skal ende med å bli verdensberømt. Før og etter at Åge sang om den lange veien fram har vi vært vitne til en uendelig lang rekke mislykkede forsøk på å «breike i statene» - bransjesjargongen for å slå gjennom i USA. Hans 40 år gamle sang «Gøril» handler om nettopp dette. Først i senere år har det blitt vanlig at flere faktisk har klart det.
«Det é langt igjen til Royal Albert Hall» er egentlig en versjon av Elton Johns «Country Comfort». Åge Aleksandersen likte så godt de amerikanske tendensene på albumet «Tumbleweed Connection». Prudence begynte å spille sangen på konsertene sine, på engelsk, mens Åge sakte, men sikkert fant ut at den kunne brukes til å formidle tankene hans om hvor stridt det var å spille i band i Norge. Han spilte den inn for sitt første soloalbum, på norsk, mens Prudence ennå en stund fortsatte med å synge på engelsk for å komme seg litt videre ut i verden. At sangen nå skulle framføres i Royal Albert Hall hadde stor symbolsk betydning.
– Det registrerer jeg. Men jeg prøver å bevare fatningen. Vi er først og fremst et band som skal ha en konsert. Så er omgivelsene som de er. Og de er veldig uvanlige. Jeg synes jo det er kjempestas. Men vi prøver å holde fokus på musikken. Dette er ikke en utenlandslansering, understreket hele Norges nasjonalrocker da jeg snakket med ham dagen før konserten.
Åge fortalte at hallen ble et symbol på suksess - eller mangelen på suksess. Han hadde selv aldri vært i Royal Albert Hall før befaringen nå, og heller ikke vært mye i London for å gå på konserter. Det hadde ikke blitt tid. - Det var aldri veldig viktig. Men musikken fra London og England var viktig i oppveksten, sånne som Dave Clark 5, Spencer Davis Group, The Kinks og The Pretty Things, forteller han.
I 1967 regnet The Beatles ut, i «A Day In The Life», at det trengs 4.000 hull for å fylle Royal Albert Hall. Nå var 4.300 nordmenn til stede i det staselige lokalet. Det ble ikke spart på no' når Åge Aleksandersen omsider kom fram til noe som egentlig aldri hadde vært et mål i seg selv. Forrige gang jeg hadde sett Åge og Sambandet spilte de på parkeringsplassen bak et kjøpesenter i øsende regnvær. Det er langt derfra til Royal Albert Hall. En stor hall, men likevel bygget opp så det gir en tett og varm atmosfære. Ingen rockeklubb akkurat. Men med ståplasser på gulvet foran scenen ser lokalet ut som en større utgave av Studentersamfundet i Trondheim, der «Royal Albert Hall» sist hadde blitt framført på konsert, med Prudence i 1975. Siden har trønderrocken utviklet seg fra motkultur til allemannseie.
Åge perfeksjonerte kunsten denne kvelden, med et (Sam)band som etter hvert har tatt opp medlemmer fra TNT, Stage Dolls og D. D. E. De spiller med en rutine som selvfølgelig kan slå feil, men som kombineres med en entusiasme for oppdraget som gjør underverker. Kvelden begynte med «Hvis du rekke ut ei hand, fra «Levva Livet», som for å sette en god og trygg stemning for alle som har reist så langt hjemmefra. Så var det fort klart for sangen som har satt i gang hele dette oppstusset: «Det e langt igjen til Royal Albert Hall». Først i en nesten skyldtynget tulleversjon med teksten til refrenget sunget på melodien til verset, noe forvirrende for alle de i salen som ville synge med. Så kom den tette, tøffe og fandenivoldske framføringen som sangen fortjener. Med lyset i salen på, publikum på beina igjen i full respekt, i stor allsang. Naturlig etterfulgt av «Dekksguten», med sitt barnlige ønske om å reise langt ut i verden.
Så veksler det mellom følsomhet og fest på lokalet, fra «Eldorado» til «Rosalita», og tilbake til «Skin sola».
Så var det «Va det du Jesus», en sang skrevet i fortvilelse rundt verdens tilstand midt på 80-tallet, og dessverre minst like aktuell i dag. Og sånn er denne konserten, at det kommer en flott runde «rai-tatti-tei» med «Suttekluten», før det blir en ny runde alvor i «Fremmed fugl» og den likesinnede helt nye «Tenk om».
Omtrent nå skjønner vi det historiske suset over kvelden, når ensemblet lekende lett turnerer så forskjellige sanger som «Alkymisten», «Min dag i dag» og nydelige «Trondheimsnatt» (sistnevnte sammen med datteren Line Sofie). Sanger som er blitt en del av trøndersk DNA, og som ikke er helt fremmede for resten av befolkningen heller. Da går det også an å spille «Lørdagskveld» til full (?) jubel, selv om det er fredag i London. Når Åge synger «I natt skal vi danse og feire» i «Veien hjem» stiger jubelen høyt under taket i Royal Albert Hall. Og der er det høyt.
2. runde begynte så folkelig som det går an, med «Norge, mitt Norge» og «Fire pils og en pizza». Men igjen roes festen ned igjen, nå med «14 Pages», kveldens eneste Prudence-sang, og kveldens eneste på engelsk. Da kan vi benytte anledningen til å prøve å forestille oss hva en intetanende engelsk konsertgjenger hadde tenkt om dette, og jeg våger å tro at det hadde gått veldig bra. Prudence burde spilt i London for 40 år siden, om ikke i denne hallen, så i hvert fall på The Marquee. I løpet av engelskspråklige «14 Pages» fikk det tilsynelatende besynderlige prosjektet med å spille i London en større mening.
Og sånn sluttet denne kvelden: Åge og Sambandet spilte «Lys og varme» og overlot refrenget til et villig publikum, siste gangen sammen med gitaren til Gunnar Pedersen høyt i miksen. Er det lov å være rørt enda en gang? Det varte i så fall ikke lenge, for så kom «Dains med dæ», «Rio de Janeiro» (med saftig blåserrekke), og «Levva livet». «E dokk drittlei no», spurte Åge retorisk etter tre timer, og siden det ikke virket sånn kom «Twist And Shout» som et innlagt ekstranummer før «Levva Livet» kom tilbake. Jeg vet ikke om det er nødvendig å beskrive den stemningen. Den kan kanskje ikke beskrives.
I tråd med budskapet i den gamle sangen reiste Åge Aleksander virkelig videre til konserter i «Kirkenes og Hammerfest og Vinstra og Kvål». Som fortsatt ligger langt fra Royal Albert Hall (og nå bruker vi kanskje denne vendingen for siste gang på en stund), men som sannsynligvis kan by på like god stemning når Sambandet spiller opp. Entusiasmen hos artisten selv er også tilsynelatende like stor.
Når Åge Aleksandersen nå fyller 70 år blir han hyllet med en festkonsert av en lang rekke av lands beste artister. Dette skjedde også da han hadde et slags 20-årsjubileum som profesjonell artist, i 1992. Da kom 20 artister sammen for å hylle ham med albumet «Æ». Med sanger fra helt tilbake til begynnelsen med Prudence, til det da ferske, men omdiskuterte «Laika»-albumet. Litt overraskende var det albumene «French Only» og «Solregn» som kom ut med flest sanger når de andre artistene fikk velge fritt. – Jeg skjønner ikke hvorfor. Det er litt rart, mente opphavsmannen, som var begeistret for tiltaket.
– Dette er den artigste plateproduksjonen jeg ikke har vært med på, eller som Terje Tysland sa til meg: Det må være snedig å få sangene sine sunget av noen ordentlige artister for en gangs skyld, sa Åge med godt humør.
Albumet ble svært godt mottatt. Den eldste sangen var igjen «14 Pages», som Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen framførte som om det var noe de nettopp hadde laget selv. Noen sanger låt helt fantastisk fint. Aller mest «Lys og varme», med Poul Dissing og Brass Brør (senere kjent som Brazz Bros). Plata viste at de senere års kritikk mot Åge som sangskriver ikke hadde vært helt rettferdig. Den utskjelte «Akkurat no» ble varm og god som «Dale una luz» med søsknene Cardinal fra Nicaragua. Her var gode bidrag fra Henning Kvitnes, Mari Boine, Halvdan Sivertsen, Contenders, Mercury Motors, og «Æ é trønder æ», med The Kids-duoen Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne – sistnevnte en tolkning vi den gangen mente gikk litt over toppen i en lokalpatriotisme som sangen ikke egentlig anerkjenner.
«I det hele tatt antyder mange av disse tolkningene at Åge har kjørt seg fast i et for trygt og gjenkjennelig spor på sine egne plater, for sangene er det klart ingen ting i veien med. Kanskje kan denne plata inspirere til friskere satsing neste gang? I alle fall: Æ é imponert», var min egen vurdering.
Aleksandersen skapte begrepet «trønderrock», men på albumet var det bare to trønderske artister. De andre kom fra hele Norge, Danmark, Sverige og Nicaragua. – Det hadde vært rart om det bare skulle være trøndere med. Men tittelen «Æ» spiller helt klart på det dialektmessige i sangene, sa Åge, som så på overgangen fra engelsk til trøndersk som den aller viktigste utviklingen i karrieren. – Det ble en kampsak å bruke dialekten mot alt som var sentral plassert i Oslo. Den gangen var det ikke selvfølgelig at Folk fra Bergen, Tromsø eller Trondheim fikk gi ut plater. Den kampen er vunnet, sa han.
Åge var med på å muliggjøre rock på dialekt i Norge. Han har bevist at det går å ha noe å si, og samtidig være folkelig på et dans-på-lokalet-nivå. Som en av de få, sa Eggum, i sakens anledning.
«Æ» tåler godt et gjenhør etter alle disse årene, men denne fine samlingen er ikke tilgjengelig – ikke på strømmetjenester, ikke på plate. Her bør noen gripe inn!
Festkonserten for Åges 70-årsdag gikk av stabelen 5. mars i Trondheim, i regi av Rockheim. Konserten begynner rørende flott med Åge selv som framfører «14 Pages» sammen med medlemmer av Prudence. Per Erik Wallum døde i 1990, men her fyller hans barn Kine og Stian Wallum plassen. Videre kommer en lang rekke artister som ble holdt hemmelig fram til de sto på scenen: Ole Paus, Odd Nordstoga, Silje Nergaard og Bjørn Eidsvåg, Mari Boine med Frode Fjellheim og Roger Ludvigsen, Sivert Høyem, Arve Tellefsen, Elg og Frode Alnæs, Øystein Sunde/Halvdan Sivertsen/Magnus Grønneberg, Hanne Boel, Mikael Wiehe, Ingebjørg Bratland, Janove Ottesen, Morten Abel, Christian og Stein Ingebrigtsen og Anders Jektvik.
Åge Aleksandersen og Sambandet turnerer igjen land og strand rundt til sommeren. 19. oktober spiller de for første gang i Oslo Spektrum.
