Finalen til «Norge 1066-2066»: – Dette er gjennomknadd godt materiale

– Alt fram til forrige forestilling var før vår historie, nå går vi fram i tid og lager en fremtidsvisjon om hvor vi er på vei.

Det sier skuespiller, produsent og administrerende leder for Statsteatret, Gard B. Eidsvold. Lørdag 19. februar er det premiere på «2066 – atter en konge» på Rogaland Teater. Stykket er finalen og det siste av de totalt ti planlagte stykkene til teaterprosjektet «Norge 1066-2066». Gjennom årene har de opparbeidet seg en fanskare som kommer tilbake år etter år for å se den nyeste forestillingen.

Eventyret begynte i 2010, da Yngve Sundvor, regissør, dramatiker og kunstnerisk leder for Statsteatret, tok kontakt med Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Per Kjerstad og Cato Skimten Storengen. Han lurte på om de ville slippe det de hadde i henda og starte en egen teatergruppe. De takket ja, og gruppa ble hetende Statsteatret. De har tre viktige prioriteringer: De vil lage teater som de selv ville gått og sett, de vil være et folketeater og bidra til å senke folks terskel til å dra på teater, og de vil bruke historien.

– Vi driver et offensivt forskningsprosjekt om norsk historie, hvem vi er som folk, hvor vi kommer fra og kanskje også hvor vi er på vei. Hvis ikke vi bruker historien, undersøker den og mener noe om den, så vil den gå til spille. Men så vil vi at teateret skal være for alle, og at ingen i publikum skal føle seg dumme. De trenger ikke like det, men de skal skjønne det, sier Eidsvold til Dagsavisen.

Statsteatret har forsøkt å gå gjennom viktige knutepunkt i norsk historie, se på det med et litt skjevere blikk og gjerne også med noen kunstneriske påstander eller virkemidler. Også skal de ikke sette opp en historietime om hvordan det en gang var. Stykkene handler også om hvordan vi mennesker er i dag.

– I alle stykkene reflekterer vi også over egen samtid, sier Eidsvold.

[ – Språket ditt er mindre verdt. Hva så med kjærligheten din? ]

Teater på bygda

Tidlig bestemte gruppa seg for å lage ti forestillinger på ti år. Med to års koronaopphold er målet gjennomført etter premieren førstkommende lørdag. Etter forestillingene på Rogaland Teater turnerer de videre til Oslo Nye Teater, før de runder av på Det Vestnorske Teatret i Bergen. Men det var på Rogaland Teater de holdt sin første forestilling, og det er derfor der de skal ha premiere på sin siste også.

– Her begynte vi, her avrunder vi. Det kjennes veldig naturlig. Det er et hus som kjenner oss, vi får jobbe i fred, men kan også benytte oss av stor kompetanse på huset de gangene vi trenger hjelp, sier Eidsvold.

Men stykkene vises ikke bare på scenene i Norges storbyer.

– Vi spiller teater der ingen skulle tro at man kunne spille teater, sier Eidsvold.

Statsteatret har hatt oppsetninger på grendehus i Hedalen, hvor skuespilleren Cato Skimten Storengen er oppvokst, og på Kjerstad, hvor skuespiller Per Kjerstad og dramaturg Morten Kjerstad kommer fra. På den lille øya Kjerstad i Tjeldsund kommune, hvor det vanligvis er 11 fastboende, har de satt opp forestillinger. Da står det campingvogner der i tre dager og øya fylles av festivalstemning.

– Det har vært litt av et prosjekt. Å oppsøke steder som vanligvis ikke setter opp teater, det har vi klart.

Hjemmesnekra

Gard Eidsvold har lært mye av de nå tolv årene med Statsteatret. De har unngått all ytre staffasje og fordelt oppgavene etter lynne innad i gruppa. Alle sceneeffektene står de for selv. Det har på en måte blitt varemerket deres. Ved hjelp av en hårføner, røykmaskin og enkelt lys, lager de situasjoner og uttrykk som gjør at publikum vil komme tilbake for å se hva de finner på neste gang.

– Vi styrer all teknikk selv fra scenen. Lys og lyd styrer vi under forestillingen. Det er et ganske komplisert forarbeid og noe vi bruker mye tid på. Det er blitt veldig gøy, og nå synes jeg vi har blitt ganske gode på det også, sier Eidsvold.

De har også bladd i historiebøkene og gjort mye research for å finne den mest interessante måten å fortelle historien på. Også er humor veldig viktig for dem. Det henger sammen med spillestilen og effektene de bruker, men er også blitt et varemerke.

– Det er mye humor. Vi tar ting på alvor, det handler om liv og død, men noen ganger er blir liv og død veldig morsomt. Det er et ønsket varemerke og også en av grunnene til at vi har fått en fanskare som kommer tilbake år etter år.

– Vi er ikke noe uten publikummet vårt. Teateret trenger folk, men etter pandemien har mange endret vanene sine. Jeg håper folk kommer, ikke i solidaritet, men fordi det er trygt, sier Eidsvold.

Tidligere har forestillingene blitt raskt utsolgt. Denne gangen har salget vært litt vanskeligere.

Maraton

Før viruset kom og herjet over verden, var planen deres å avslutte finalestykket i mai 2019, og deretter runde av med å spille et maraton med alle ti stykkene på to kvelder. De har gjort det en gang før, halvveis i løpet spilte de de fem første forestillingene på én kveld.

– Det fikk vi helt sinnsyke responser på. Vi har elsket å gjøre det, men også gruet oss rent praktisk og fysisk, men fansen vår har bedt på sine knær, sier Eidsvold lattermildt.

De har ikke lagt ideen helt død, men har ikke planlagt noe maraton foreløpig. Eidsvold er nysgjerrig på hvordan noen av de tidligere forestillingene deres hadde blitt mottatt i dag. Spesielt to av dem tror han ikke kunne blitt realisert på samme måte.

– Vi har for eksempel hatt innslag av blackface. Den gang brukte vi det som et grep for å diskutere statlig rasisme, men det ville nok fremprovosert andre ting i dag enn det vi ønsker. Det er jo interessant, om ikke positivt, at samfunnet har den muskelen som gjør at bevisstheten øker, sier han.

[ Teateranmeldelse: Skarpe skår og knuste drømmer (+) ]

Men Statsteatret mener likevel at et kunstverk må leses i den konteksten og det kunstverket forestillingen er skapt for, selv om noen kan bli provosert og oppfatte det annerledes. Det mener Eidsvold er viktig å diskutere fremover.

– Krenkemuligheten i kunsten og hvordan vi kan unngå at den til en hver tid må sensurere seg er interessant å diskutere, for det er ikke et kunstunivers jeg vil identifisere meg med. Det betyr ikke at vi ikke har et tydelig ansvar. Det har vi alle, sier han.

– Men hvorfor er det bare menn i Statsteatret?

– Det er et godt spørsmål. Vi har hatt med kvinnelige gjesteskuespillere flere ganger. Det tror jeg har vært viktig både kunstnerisk og personlig, så vi ikke bare er fem eller syv alfahanner i samme rom. Men at den faste gruppen kun er med menn, er litt tilfeldig. Vi valgte hverandre av hjerte og Yngve valgte folk han hadde jobbet med før og som han visste hadde forståelse for hvordan han jobbet. Det var ingen bevisst grunn til at det bare ble menn, svarer Eidsvold.

[ Anne (23) leter etter faren hun aldri har møtt: – Jeg ønsker bare å vite hvem han er ]

De beste åra

Det er vemodig å nå legge lokk på det prosjektet de har jobbet med helt siden de opprettet Statsteatret i 2010. Eidsvold mener gruppa aldri har hatt det finere sammen enn det de har nå, etter at de fikk en ufrivillig pause. De har utviklet seg som mennesker, blitt mer og mer nysgjerrig på norsk historie og blitt mer voksne og flinkere med alderen, som gjør at de tåler kritikk, motsetninger og hverandres personligheter bedre.

Det er riktig å avrunde prosjektet nå, mener Eidsvold. Det betyr ikke at Statsteatret legger inn årene, men fremover vil de kanskje føle seg friere til å også gjøre andre ting. Drømmen er å lage en TV-serie om de ti forestillingene, og derfor inviterer de gode produsenter til å komme å se det siste stykket deres.

– Dette er gjennomknadd godt materiale med utrolig potensiale, sier Eidsvold, som synes han har hatt sine beste år som skuespiller når han har jobbet med «Norge 1066-2066».

Han kommer til å savne det å ha et sted å møtes og prate om alt, hvor alle kjenner alle. Gruppa er ikke så mye sammen utenom prøver og planlegging, nettopp fordi de spiser så mye av hverandres tid, men de har hatt stor glede av å tilbringe så mye tid sammen.

– Det kommer jeg til å savne. Og det å ha en arbeidsplass å gå til, selvfølgelig. Vi har brukt minst fire-fem måneder i året på dette, pluss turné, sier han.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Statsteatrets norgeshistorie:

2066 – Atter ein konge

2010 – Lollywood

1980 - AKER BRYGGE

1950 - Spionen

1930 – Diktatoren