Skarpe skår og knuste drømmer

---

3

TEATER

«Glassmenasjeriet»

Av Tennessee Williams

Regi: Ilene Sørbøe

Med Helle Haugen, Modou Bah, Fredrik Høstaker, Mari Dahl Sæther

Oslo Nye Teater, Centralteatret

---

Det mangler ikke emosjonelle rystelser i Tennessee Williams sentrale drama om en dysfunksjonell familie og drømmer like skjøre som de vakre glassfigurene som bærer mye av stykkets symbolikk. Den amerikanske dramatikerens nær biografiske tekst med handling fra 30-tallets loslitte USA er vakker, men ulidelig trist, og Williams åpne forelegg gir uante muligheter for nye sceneversjoner med familien Wingfield i sentrum. «Alle former for nyskaping innen teatret har bare ett virkelig mål: å komme sannheten nærmere», heter det i oppfordringen til å ta seg store friheter. Den kunstneriske staben har bare i beskjeden grad fulgt denne oppfordringen i oppsetningen på Centralteatret.

Ilene Sørbøe er fast dramaturg og de siste årene også en betydelig regissørkapasitet hos Oslo Nye Teater. «Glassmenasjeriet»-oppsetningen er i sammenhengen overraskende konvensjonell med tanke på noen av hennes tidligere oppsetninger («20. november», «Macrofobia»). Her stables tematikken i høyden, i likhet med Katja Ebbels smått monumentale scenografi som illuderer trange rom og husganger over to etasjer. Det er en grå og kald bygårdsfantasi i glassfiberstein og mikrosement, langt fra fargene man innbiller seg at preger arbeiderstrøkene i amerikanske sørstatsbyer som St. Louis. Men sannheten er at det ikke er særlig til farger å spore i buken på USAs mest fattigslige og heslige leiegårdskvartaler. Særlig ikke hos familien Wingfield, annet enn skimt av blussende kinn, noen kjoler med fargene fra i går og lyset som reflekteres gjennom datteren Lauras høyt elskede glassfigurer.

Fortelleren er den voksne sønnen Tom (Fredrik Høstaker), og historien han forteller vendt til publikum er sugd fra hans erindringer. «Fordi erindringen er plassert i hjertet, er ikke stykket realistisk», heter det i introduksjonen til manuset, oversatt av Inger Hagerup. Likevel ligger realismen nær overflaten i denne bearbeidelsen. Tom bor sammen med moren Amanda (Helle Haugen) og lillesøsteren Laura (Mari Dahl Sæther), som har det moren kaller en liten «defekt». Det beinet er litt kortere enn det andre. Hun halter, går med skinne, og har opparbeidet seg mye sjenanse, skepsis og redsel for omverdenen, enten det er i relasjoner til gutter eller i forsøket på å få en utdannelse. Å bevege seg blant andre gjør henne redd og kvalm. Bare en gang har hun vært forelsket i en gutt, en Jim O’Connor, nå et minne i årboka.

Faren i familien har for lengst dratt sin vei. Det siste livstegnet var et postkort fra Mexico. Det eneste som sto var «Hallo. Farvel». Likevel har han et nærvær i familiens grunnvoller, i moren Amandas evinnelige kjas om den gangen hun var ung og omsvermet av sytten beilere. Hennes knuste drømmer og desperate og fastlåste situasjon går i særlig grad utover Laura. I Amandas virkelighetsfjerne verden er det ikke til å forstå hvorfor gutter ikke flommer opp branntrappen. Det ulmende nedtrykte males også fram av Peder Varkøys musikk.

Også Tom står på spranget, fra en intetsigende jobb i et skotøylager, fra den klamme tilværelsen i hjemmet, den labile moren og bygården som hver kveld driver han ut. «På kino», sier han når moren spør om hvor han går. For Tom er det ikke bare hjemmet som er trangt. Det gjelder hele hans tilværelse og mulighetene til å leve livet slik han ønsker det, en dikterspire som ikke passer inn. I hans følsomme og pliktoppfyllende sinn finnes ulike kimer og årsaker til løsrivelse. Flere av dem spilles inn blant Sørbøes valg, men dette kunne med hell vært konkretisert enda mer. Første del av stykket blir til dels flat, uten at man helt engasjerer seg i noen av skjebnene som hver for seg er fengslende. Den grunnleggende desperasjonen alt dette utløser, ikke minst fra et klasseperspektiv, blir for utydelig.

Etter mye press fra moren inviterer Tom en arbeidskamerat hjem på middag, men Tom har unnlatt å fortelle om morens altoppslukende baktanker med å spleise Laura med en mann. Ilene Sørbøe løfter fram de komiske aspektene særlig hos Amanda, og byttene til de himmelblå kreasjonene av noen kjoler (Alva Brosten) før middagsbesøket blir bare ett av flere markante bilder på håp om en bedre framtid. Når en Jim O’Connor (Modou Bah) så dukker opp, er han bokstavelig talt framtidsdrømmen Wingfieldsene har låst seg ute fra. I stedet dyrker de sine egne fantasiskatter, det være seg søte glassfigurer eller dragningen mot et selvstendig liv. O’Connor på sin side har for lengst snudd ryggen til gamle minner, selv om han gjerne gjenopplever dem i korte, sjarmerende strekk.

Helle Haugen har blitt noe nær en fast skuespiller i Sørbøes oppsetninger. Hun representerer igjen det virkelighetsfjerne, og frigjør seg fra realismen gjennom det være seg det groteske (som i «Presidentinnene») eller i det manierte desperate, som i «Glassmenasjeriet». Haugen blir vektloddet i stykket, selv i den andre akten, som særlig sirkler inn Laura og Jim O’Connor i sekvenser som løfter intensiteten. Modou Bah som O’Connor har en rørende energi, som et pust av liv i forråtnelsen som har satt seg i leiligheten. Men i Williams tragedie spiller tilfeldigheter og skjebnesvangre valg inn, like gjerne uuttalte som overtydelige. I Sørbøes valg spriker disse litt for mye til at kloa helt finner feste.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen