Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /
Kjærstads kårdestøt 5 kommentarer
Forfatter Karl Ove Knausgård får litteraturdebatten til å skumme. Foto: Fredrik Bjerknes
Kritikken mot kritikken av Karl Ove Knausgård er et forfriskende feilskjær som
viser at vi neppe blir ferdig med «Min Kamp» på en stund.
Kommentar
Halvor Finess Tretvoll
Halvor Finess Tretvoll er avdelingsleder i kulturavdelingen
Jan Kjærstad har gjort som så mange ganger før: Kvesset kården i påvente av det rette øyeblikk, for så å hogge til i den litterære offentlighet. Sist torsdag gjaldt det Karl Ove Knausgård og mottakelsen av «Min kamp. Første bok». Det var risikabelt, fordi Kjærstad måtte vite at beskyldninger om misunnelse så lett kunne komme. Og det var prisverdig, fordi det er uenighet som bringer den store samtalen framover.
Men denne gangen gled kårdestøtet av målet. I både Dagsavisen, Klassekampen, Dagbladet og Aftenposten – der Kjærstads kronikk ble trykket – dukket kritikerne unna. Litteraturens inkvisitorer fikk inn noen treff – delvis under beltestedet – da kjetteren Kjærstad hadde blottstilt seg: De er ikke preget av servil saueflokkmentalitet, hevdet de. Og de har ikke skrevet affektbetonte lovsanger, «knelende ved en altering».
At de skulle være betatt av en kristenfreudiansk verdensanskuelse det lukter møllkuler av, vitner da også om en flat lesning av både Knausgård og kritikken. I «Min Kamp»-bøkene ligger det så uendelig mye mer, og også mer enn hva andre har tillagt Knausgård av reaksjonære generaloppgjør med statsfeminismen og multikulturalismen. Det gjenspeiler seg i anmeldernes vektlegging av høyst ulike aspekter. Som såret narsissisme (Trond Haugen, Dagsavisen), forholdet mellom personlig glemsel og litterær hukommelse (Trygve Riiser Gundersen, Dagbladet) eller blandingen av pinefull bekjennelse og formfullendt språk (Ane Farsethås, Dagens Næringsliv).
De har altså rett i at Kjærstads kritikk av kritikken framstår som generaliserende, upresis og svakt underbygd. At den (kanskje etter en brutal redigering) baserer seg på 13 ikke-identifiserte anmeldelser av første bok, gir et lite egnet utgangspunkt for å bedømme anmelderstandens faktiske opptreden overfor Knausgård.
Man kan likevel ikke underslå at mottakelsen var gjennomgående positiv. Deretter har det imidlertid utviklet seg en ganske tenksom samtale, kjennetegnet av forsøk på å kretse inn nøyaktig hva ved dette følgjetongaktige, dårlig redigerte og etisk problematiske prosjektet som gir fornemmelsen av storhet. Ikke minst blir det selvbiografiske elementet trukket fram. Kraftfeltet bøkene skaper kan bunne i forfatterens motvilje mot å intellektualisere livet. Styrken i illusjonen er at den pretenderer å fortelle en usminket sannhet om forfatterens innside. Det skaper gjenkjennelse.
I intervjuet Tore Renberg gjorde med Knausgård på Litteraturhuset før jul, ble det henvist til noe Jon Fosse skal ha hevdet: At den virkelig gode litteraturen oppstår når man har skrevet seg så dypt inn i det private at man kommer ut igjen på den andre siden.
Jan Kjærstad ser ut til å betvile at dette gjelder «Min kamp». Paradoksalt nok gir det ham muligheten til reise seg igjen etter kritikernes hogg. I Aftenposten-kronikken skriver han at vi ikke uten videre kan stole på Knausgårds lovnader om at han skriver «sannheten» om seg selv, og at han gjør det av «nødvendighet». Det er jo helt riktig. Usikkerheten som oppstår er selve poenget med å skrive som Knausgård har gjort. Han har åpnet opp et rom for eksistensiell utforskning av det moderne livet.
Kjærstad har derfor rett i at en tekstnær lesning ville avdekket til dels betydelige svakheter, i tillegg til partier med genuin litterær kvalitet. At dette skulle ha gitt Knausgård noe «gratis», er imidlertid uforståelig. At det skulle være en «gimmick» som endelig kan avsløres, slik Helene Uri – en av flere forfattere som har støttet Kjærstad – hevder, nærmere seg det vrøvlete. Den litterære identitetsleken er snarere en uatskillelig del av verket. Og har vært omtalt i resepsjonen, dog ikke uttømmende. Selvsagt ville vi lest «Min kamp»-bøkene annerledes om de var skrevet av Lars Saabye Christensen og hadde for eksempel «Willy Bråten» som hovedperson, slik Kjærstad påpeker. Men det er jo ikke sjokkerende. Alt annet ville vært utrolig. Det mest verdifulle i Kjærstads kronikk er da også beskrivelsene av den fiksjonelle selvbiografiens karakter. Her er det utvilsomt mer man kan si om Knausgårds verk.
Man kunne for eksempel foreslå enda en forklaring på dets fascinasjonskraft: Det er ikke som «ren» litteratur, men som performativt og pågående kunstverk at «Min kamp» får luft under vingene. At også denne siste runden med pennefekting kan ende opp i sjette bind, forsterker vel nettopp det poenget.
6
