– Jeg tror ikke boka blir noen hit hjemme

«Det skulle være vakkert, det skulle være poesi.» Men Mira Hussains poesi fra en blokk på Bjerke er fylt med smerte og sinne.

Utgivelsen «Hjertet er ei rabiat bikkje» begynte hun å skrive da hun gikk på videregående som 17-åring.

Nå er hun blitt 21 år, har flyttet hjemmefra, bor på Stovner og tar profesjonsstudier i psykologi – men er allerede skolelei. Det var hun også på videregående skole.

Ord fra en ung norskpakistansk jente på Oslo øst, som i tillegg var skeiv. Det skal ikke store mattekunnskapene til for å forstå at dette er identiteter som ikke lar seg lettest sameksistere. I «Hjertet er ei rabiat bikkje» får vi lese om Fattighuset, commies, synd og skam, familieforhold, og ikke minst: patriarkatet.

– Jeg husker jeg satt og skrev poesi i mattetimen på skolen, og ferdigstilte boka i et friminutt. Det var veldig spontant. Et innfall, rett og slett, sier hun.

Hun anser seg som både sterk og interessert i språk. Hun er sterk i norsk og engelsk og habil i urdu – morsmålet i Pakistan.

Virkelighetslitteratur

– Du er en av flere forfattere som skriver om smerte og sinne i arbeiderklassen?

– Det er jo et sinne der. Men det blir etterhvert bare en måte å leve på, som blir normalt. Jeg beskriver virkeligheten rundt meg. For meg er det vanskelig å se på det som smerte, sinne og lidelse. For meg er dette normalen, sier Hussain.

Det er viktig for Hussain at litteraturen skildrer virkeligheten sånn som den er.

– Særlig når man er kommet til en ny litteraturalder, hvor man i større grad skildrer krysningen mellom minoritet og arbeiderklasse. Jeg synes det er viktig litteratur. Og det er viktig for meg å ta del i dette, sier hun.

Og hun legger lite imellom i noen av versene. Hun sier samtidig at mye av det hun skriver ikke er selvopplevd, men historier fra andre.

I verset «Pappa», skriver Hussain:

«i et av denne leilighetens mange skap

ligger et røntgenbilde godt bevart

her er du:

min mors vridde knokler

et benbrudd, et vrak

manifest for ditt hat

ditt raseri strømmer i mine årer

vårt blodsbånd er min arvesynd»

– Hvordan skal vi tolke dette?

– Mye av det jeg er inspirert av er fra historier jeg har hørt. Ikke alt er 100 prosent selvbiografisk. Det er ikke alt som er tatt fra mitt liv. Jeg skriver om det jeg ser og hører rundt meg. I arbeiderklassen, og i det norsk-pakistanske miljøet.

I Hussains poesi kan vi skimte både patriarkatet og underkastelse. Handlinger og detaljer er ikke alltid 100 prosent slik som det er.

– Jeg har observert menn som kontrollerer kvinner helt siden jeg har vært liten. Enten har jeg hørt historier, ellers så har jeg vært vitne til det, forteller hun.

Hussain vokste opp alene sammen med mora si i blokka på Bjerke. Faren har hun ikke noe forhold til.

Patriarkatet og underkastelsen

Hun forteller at hun er sint på flere kvinner i generasjonen før henne som lot undertrykkelsen skje.

– Denne boka er et oppgjør med patriarkatet. Det er det sinnet mitt handler om. Jeg skulle ønske den generasjonen kvinner tok seg selv mer seriøst. Det er klart de bærer på sine ting fra fortida, som igjen skader barna. Man gjør jo så godt man kan, men det er jo noen som har det verre enn andre også, sier Hussain.

Hun sier at det er en felles opplevelse å være innvandrer, og at hun skriver på vegne av mange innvandrerkvinner i arbeiderklassen.

Hun har også et dikt som heter «Commie».

«legen sa jeg skulle skrive

fem ord hver morgen

fem ord hver kveld

de tingene jeg liker ved meg selv

fikk 329 kr i faktura

mamma sa det gikk bra

sosialhjelpen dekker det vi må ha

jeg avbestilte den neste timen

meldte meg inn i Rød Ungdom»

Det ble RU-medlemskap på Hussain da hun gikk på videregående, i en søken etter identitet. Men også fordi ting var tøft økonomisk.

– Jeg ville gjøre noe med det. Samtidig møtte jeg mye maktesløshet. Jeg skjønte at jeg ikke hadde så mye påvirkningskraft.

Maktesløsheten

– Er det mye maktesløshet i miljøet du er fra?

– Ja, jeg tror mange føler seg maktesløse. Og så tror jeg også at det handler om bakgrunnen min. Mitt syn på verden er preget av maktesløshet.

Hussain ga seg veldig fort i Rød Ungdom, selv om hun fortsatt tilhører den retningen politisk. Den partipolitiske talerstolen var bare ikke noe for henne.

Pennen og ordene hadde hun. Hun jobbet på Deichman på Bjerke mens hun gikk på videregående.

Hun skriver fortsatt hele tida, og hun kunne tenkt seg å skrive en roman.

– Det er tross alt det folk vil lese. For hver tiende romanforfatter man hører om, hører man om én poet. Folk virker ikke så interesserte i poesi.

– Før var jo rap først og fremst Oslo øst sitt kunstuttrykk. Har poesien tatt over for rapperen?

– Jeg er ikke direkte inspirert av rap, men jeg hører jo på det. Som MF DOOM, for eksempel. Kanskje kan han ha påvirket meg ubevisst. Jeg prøver å snakke mens jeg skriver. Ellers er jeg mer inspirert av Richard Siken, sier hun, og fortsetter:

– Og ikke minst Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. Jeg er veldig opptatt av virkelighetslitteratur, og de etiske implikasjonene som kommer med. Om det er etisk forsvarlig å skildre virkelige personer, hvor mye som er fiksjon og ikke.

– Hvordan har det vært for familien din å bli omtalt?

– Det vet jeg ikke. De har ikke lest boka. Jeg tror ikke det hadde vært noe hit hjemme, for å si det sånn. Jeg tror ikke de hadde vært så begeistra.

Flere identiteter

For Hussain er det viktigst å nå ut til andre tenåringer som prøver å finne sin plass i verden.

– Jeg husker at jeg selv var 17 år og prøvde å finne meg selv i krysningen mellom identiteter, sier Hussain, som omtaler seg som norskpakistaner, arbeiderklasse og skeiv.

Mye provoserer henne. Som da hun gikk på Stovner forleden, og så et klistremerke med «homofobi er resirkulert rasisme» med regnbuemotiv.

– Det er en blind måte å se det på. At enten er du skeiv, ellers så er du minoritet. Det var tonedøvt, sier hun, og fortsetter:

– Er homofobi den nye rasismen? Nei. Rasismen er fortsatt her, og det er umulig å sammenlikne. Skeivhet utelukker ikke rasisme, det kan eksistere like mye rasisme i disse miljøene som i samfunnet forøvrig, sier hun.

Hun tror det kan være lettere å være innvandrerkvinne, eller kvinne generelt, enn mann fra innvandrermiljø.

– Klart det er på grunn av patriarkatet, og at menn også lider under det. Det er en veldig høy standard for å være mann, sier Hussain.

Hun peker på at patriarkatet forventer at menn skal være sterke forsørgere.

– Og når man faller utenfor det, så tviler man på hvem man er. Når det kommer til slike forventninger, så tror jeg det kan være lettere for kvinner på noen områder. Patriarkatet undertrykker begge kjønn, sier hun.

– Er du fortsatt maktesløs, eller sint?

- Maktesløs, ja. Jeg er litt sånn at jeg bare lar livet skje. Jeg tror ikke jeg er så mye sint, egentlig. Jeg har jo skrevet den boka lenge, og det har kommet noen innfall noen ganger. Det er lenge siden jeg har følt meg ferdig med den, for å begynne på noe nytt. Men klart - det er jo mye å være sint over, om man ser på verden.

– Hvordan ser du tilbake på den 17 år gamle poeten i deg?

– Jeg føler meg litt forbi det. At det ikke er helt meg mer. At dette er en person som går gjennom noe, som bor i den blokka. Men jeg er takknemlig for å ha fått skrevet det og utgitt det, sier Hussain.

Arbeiderklassen

– Forlaget ditt, Aschehoug, ble beskyldt av en kritiker for å ri en bølge av minoritetsforfattere som Oliver Lovrenski, Maria Navarro Skaranger, Zeshan Shakar og Yohan Shanmugaratnam. Hva tenker du om det?

– Det er en kritikk som har gått inn i anmeldelsen med en forutinntatt mening om at dette er en ung jente med minoritetsbakgrunn som har gitt ut bok, og det er bare fordi forlaget har lyst til å ri en bølge. Det synes jeg er respektløst. Jeg har skrevet på boka siden jeg var 17 – lenge før Lovrenskis bok kom ut.

Hun mener kritikeren la for mye vekt på identiteten hennes, fremfor litteraturen. Samtidig prøver hun å ikke ta den så seriøst, eller å ta seg nær av det.

– Det er et vanskelig regnestykke å regne ut hvor mye arbeiderklasse jeg er, hvor mye norskpakistaner jeg er, og hvor skeiv jeg er. Jeg føler at jeg er 100 prosent av alle tre. Jeg er engasjert i klassekampen, og jeg har vært politisk engasjert siden jeg var liten, sier Hussain.

Mora til Mira Hussain, som var eneforsørger for henne, har jobbet i mange år som sykepleier.

– Mamma har vært mye borte under oppveksten fordi hun ikke har hatt noe valg. Hun har gått glipp av mye tid med meg som hun gjerne skulle hatt. Hun måtte jo gjøre alt selv.

Hussain har kjent på urettferdigheten. Hun hadde lyst til å spille fotball.

– Jeg fikk bli med en måned på Årvoll IL, men det kostet for mye, både med medlemskap og fotballdrakt, og mamma hadde ikke råd.

Ellers var det mange fritidsaktiviteter hun ikke hadde råd til å bli med på. Hun hadde heller aldri noen store bursdagsfeiringer, men det tenkte hun ikke så mye over.

Kharian i Pakistan

I feriene kom jo folk hjem fra diverse plasser og fortalte om opplevelser. Ferie for Mira var å enten være hjemme i blokka på Bjerke – eller for å besøke familien i byen Kharian i Gujratdistriktet, i Punjab i Pakistan. Kharian er der hvor de aller fleste norskpakistanere kommer fra.

Som barn elsket Hussain å være i Kharian, fordi det føltes som hjemme.

– Men jo eldre jeg ble, jo mer gikk jeg i andre retninger. Jeg begynte å få et liv og hadde egne interesser i Norge. Khariat forsvant litt for meg. Jeg følte at jeg mistet en del av meg selv, og at jeg ikke hadde et ekte hjem mer.

Hun tenker tilbake til Khariat også når hun skal tenke på framtida.

– Jeg har tenkt på når jeg skal skal få barn, om de kommer til å snakke urdu, og hvordan jeg skal få til det.

– Hvorfor skulle du ikke få til det?

– Fordi jeg ikke er noe god i det selv. Samtidig har jeg også tenkt på at barnet kanskje kommer til å ha to mødre som er skeive, og at det ikke lar seg gjøre å møte opp på urdu-undervisning blant andre med samme etnisk bakgrunn.

Hun forteller at hun likevel ser håp.

– Jeg tror ikke det er lett for noen. Men jeg ser at det norskpakistanske miljøet er i utvikling. Og det er et veldig godt tegn, sier hun, og fortsetter:

– Jeg ser at de nye barna får foreldre som de kan være åpne med, og snakke med om alt. Jeg er håpefull på vegne av den neste generasjonen, nettopp fordi min egen generasjon er så engasjerte. De bryr seg. Om nærmiljøet og kultur. Både unge kvinner og unge menn, avslutter Mira Hussain.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen