Kraftfullt om livet som vinner

---

BOK

Salman Rushdie

«Kniv»

Refleksjoner etter et drapsforsøk

Oversatt av Kirsti Vogt

Aschehoug

---

«Kniv» med undertittelen «Refleksjoner etter et drapsforsøk» oppleves som et sterkt og overbevisende tidsdokument. Den er lekende lett, humørfylt, alvorlig, reflektert og svært personlig. Noen ganger frekt og freidig, setter den fingeren på truslene demokratiet og menneskers frihet står overfor. «Kniv» er ikke en perfekt tekst. Forfatteren Salman Rushdie (76) kan plutselig bli i overkant pompøs, men dukker raskt opp med kjærlighet og livsmot på leppene. Han er ikke redd for de store ordene. Han omringer oss med kjærlige ord, viser fram sin familie og sine venner, sine helbredere og først og sist sin store kjærlighet Eliza (lyrikeren Rachel Eliza Griffiths).

I første delen av boka som har fått tittelen «Dødsengelen» går Salman Rushdie rett på det dramatiske kniv-overfallet: «Klokka kvart på elleve 12. august 2022, en solfylt fredag formiddag nord i delstaten New York ble jeg angrepet og nesten drept av en ung mann med kniv like etter at jeg gikk ut på scenen i amfiteateret i byen Chautauqua for å snakke om hvor viktig det er å beskytte forfattere».

Men det var ingen som beskyttet forfatteren denne dagen, ingen vakter, ingen politimenn. Det var nesten 34 år siden Khomeini utstedte fatwaen mot forfatteren av romanen «Sataniske vers», som kom i 1988. En fatwa som førte til at forfatteren Salman Rushdie i mange år måtte leve en «fengselstilværelse» i England, omgitt av politivakter hele døgnet. Flere av hans forleggere ble forsøkt drept, som hans norske forlegger William Nygaard. En sak som aldri er blitt oppklart, og overraskende nok ble henlagt i år. Salman Rushdie fikk en stor leserkrets også i Norge da han i 1981 kom med romanen «Midnattsbarn». Så sent som i fjor leverte han nok et eksempel på sin virtuose fortellerkunst med «Seiersbyen».

Salman Rushdie ble forsøkt drept med 15 knivstikk denne august-dagen i USA, der han hadde bodd de siste ti årene i frihet, uten politibeskyttelse. Han beskriver i detalj hvordan «et svartkledd, sammenkrøpet prosjektil kom mot meg …» «Et blodtørstig spøkelse fra fortiden». Forfatteren selv hever venstre hånd i selvforsvar, og drapsmanne støter kniven inn i den. Deretter følger stikk mot halsen, kinnet, øyet og overalt før Salman Rushdie faller om og får hjelp fra mennesker som styrter til. Han blir senere i boka spurt om hvorfor han ikke gjorde mer motstand, eller løp, men bare hevet den ene hånda. Jeg tror jeg tenkte som en bokser, hevder forfatteren, jeg ville ha høyre hånd fri til å forsvare meg.

– Men du har jo aldri bokset, svarer den andre.

Få trodde at Salman Rushdie ville overleve det brutale angrepet, heller ikke han selv. Men som en kirurg senere hevdet var voldsmannen helt uten kunnskaper om hvordan man dreper med kniv. En 24-årig radikalisert sjiamuslim fra New Jersey, med familie i Libanon ble beskrevet som snill og hyggelig og ensom. Salman Rushdie omtaler han i boka bare som A (A for Ape). Et av de beste og mest interessante partiene i boka er en fiktiv samtale mellom forfatteren og terroristen, der Salman Rushdie prøver å få svar på hvorfor knivmannen ville drepe ham. Det blir svært ulne svar og ofte taushet. Denne mannen innrømmet at han knapt hadde lest to sider i «Sataniske vers».

Les også: Mikael Niemis roman «Stein i silke» er en studie i kjærlighet, hat og klassekamp (+)

I «Kniv» står Salman Rushdie fram og bekjenner at han er en overbevist ateist, som de fleste i hans familie. Han forteller åpent om en vanskelig oppvekst i Bombay der faren var alkoholiker og voldelig. Men som han så fint sier det i boka: Jeg tror ikke på mirakler, men bøkene mine gjør det. Noe som blir treffende demonstrert også i vårens prosabok, som er delt i to deler med titlene: «Dødsengelen» og «Livsengelen». Han er på ingen måte fremmed for religionens kraft, han siterer Paulus og vakre kristne salmer som har betydd mye for ham, men først og fremst advarer han mot politiseringen av religionen og hvilket livsfarlig våpen den da kan bli.

Den store styrken i «Kniv» er den overbevisende personlige stemmen, som det ene øyeblikket ynker sine kroppslige smerter, en hånd som ikke kan lukkes, og verst av alt tapet av det ene øyet. Men som i det neste øyeblikket erindrer andre forfattere og kolleger, som egyptiske Naguib Mahfouz som også ble angrepet med kniv, det samme ble Samuel Beckett. Mest trøst finner han i en indisk cricketspiller som også mistet det ene øyet, men fortsatte å være helt på topp idrettslig.

Les også: Uhyggelig bra i Operaen (+)

Han kommer også med heftige utfall mot det trumpske USA, som synes å ha glemt og gjemt mye av sin ubehagelige fortid, og spør retorisk hvilket «great» Amerika som skal gjenopplives: Er det slaveriets USA eller er det folkemordet på indianerne?

Salman Rushdie byr ikke bare på seg selv gjennom boka, men siterer og erindrer døde og levende forfattere, og spesielt den generasjonen han nå tilhører der mange sliter med helseproblemer av alvorligste art. Som leser kan man reagere på at forfatteren for eksempel besøker sin venn Paul Auster og Brooklyn og forteller detaljert om hans lungekreft.

Men det er «Livsengelen» som vinner. Salman Rushdie kommer seg tilbake til livet og skrivingen med god hjelp fra venner og familie, fra flinke kirurger og terapeuter. Behovet for å konfrontere terroristen, stå ansikt til ansikt med ham og forlange et svar, blekner. «Jeg vil ikke for alltid være ham som ble knivstukket. Kniven skal ikke få definere meg, skriver Salman Rushdie. Den nydelige kjærlighetshistorien til lyrikeren Eliza Griffiths får stor og fortjent plass i denne boka. En historie som fikk sin start bare et par år før Salman Rushdie ble overfalt. Livet og livsmotet vinner i «Kniv».

Les også: Helgens nye låter: Lille Venn blir allemannseie og Synne Vo mimrer (+)

Les også: Tekstilkunst er hipt som bare det (+)