Dagsavisen.no / Kultur / Bøker /

Plattformlitteratur

Noe så norsk som livet på en oljeplattform har vært et nærmest ubeskrevet blad i den norske samtidslitteraturen. Helt til nå.

– Målet var å gjøre det hyperrealistisk. Jeg vil at folk skal føle at de har vært to uker på plattform etter å ha lest denne boka, sier debutantforfatter Leif Henriksen (52).

For et år siden vant han Gyldendals konkurranse om å skrive den beste politiske romanen. Nå foreligger boka «To uker i Nordsjøen», en renskåret og fortelling som følger en jobbøkt for gruppe sikkerhetsklatrere i en verden av stål, betong og sikkerhetsskjemaer.

– Det kan sikkert føles overveldende med alt fokuset på utstyr, teknikk og regelverk, men jeg tror og håper jeg har klart å finne en rytme og stil som gjør at leseren ser den prosalyriske tonen som ligger under. Det som kanskje gjør boka utypisk i dagens litterære landskap, er at den estetiserer den harde fysiske aktiviteten og skildrer gleden over arbeidet, sier han.

Målbevisst

På grunn av sin klatrebakgrunn, ble Henriksen headhuntet til jobben som sikkerhetsleder for samme type klatrelag som det han skildrer i boka. Råmaterialet til romanen ble til i løpet av flere år på sjøen.

– Jeg noterte hele tiden mens jeg var ute, jeg ville sikre meg alle disse detaljene mens de var helt ferske. Så vokste det på seg, og ble etter hvert ble det noe som lignet en roman, sier forfatteren.

I en alder av 52, kan man ikke direkte beskylde han for å forhaste seg med å debutere.

– Jeg har hatt lyst å skrive lenge, men respekten for dem som skrev gjorde at jeg ventet lenge før jeg kastet meg uti det. I mars 2000 bestemte jeg meg imidlertid for å se om det gikk an å lære seg håndverket. Deretter skrev jeg hver eneste dag i to år. Det var et slit, men samtidig fantastisk, jeg merket at jeg ble oppslukt på samme måte som jeg ble det da jeg begynte med fjellklatringen, sier Henriksen.

Han har tidligere omtalt seg selv som en uavhengig sosialist og en venstremann uten tilknytning, men understreker at han skrev romanen før han hørte om konkurransen. Forlaget antok også boka, lenge før juryen hadde bestemt seg.

– Hvorvidt dette er en politisk roman eller ikke, mener jeg først og fremst er en akademisk diskusjon. Den er åpenbart det, på den måten at det handler om maktkamp og maktstrukturer i et lukket samfunn, men det blir galt om man henger seg så mye opp i det at det skygger for innholdet, sier han.

Ekstremt

Og innholdet er tidvis ganske ekstremt: Sikkerhetsrutiner og manglende sikkerhetsrutiner, venting på arbeidstillatelser og et tidvis latterlig byråkrati, beinhardt vær og et beinhardt arbeidsmiljø, der kollegaene i kantina gjerne reiser seg og går hvis samtaleemnene blir for personlige.

– Jeg mener plattformtilværelsen på mange måter er en usunn tilværelse. De første dagene er alltid tunge, man vet at man er fanget der ute, at man ikke kommer seg hjem før om fjorten dager uansett. Og så henger det alltid over en, vissheten om hvor lite det skal til før det går virkelig galt. I 99 prosent av tilfellene går det bra, likevel ser eller hører man hele tiden om nestenulykker, man kikker ned på de grå, harde bølgene, og vet hvor kald og sjanseløs man vil være der nede, sier Henriksen.

På grunn av en kombinert pappa og forfatterpause er det stund siden han har jobbet i olja nå. Likevel innrømmer han at suget i magen etter å reise ut igjen, ikke har gitt seg.

– Det er urolig vakkert der ute, og man kjenner en frihetsfølelse som mange blir hekta på. Jeg har akkurat fornyet arbeidslisensen min for to nye år, så vi får se.