Anmeldelse Kristine Getz, «Poppy»: Drivende god krim, helt uten blodsøl

Kristine Getz

«Poppy»

Aschehoug

Ei barnehagejente forsvinner fra et pent villastrøk på Oslos beste vestkant. Heldigvis kommer hun vandrende tilbake selv tolv timer senere, dessverre uten å kunne gjøre rede for hvor hun har vært.

Så forsvinner enda ei jente, fra bestefars staselige villa i strandkanten på Bygdøy. To år gamle Poppy er datter av Lotte, som driver den glatt økopolerte mammabloggen Flotte Lotte. På Instagram har Lotte og Poppy nærmere en halv million følgere, flere av dem ihuga blodfans, som ivrig kommenterer og diskuterer hver minste utvikling i det nydelige mamma-datter-parets liv.

[ Glad i Elena Ferrante og Annie Ernaux? Mange mener at denne forfatteren er enda bedre. Nå også i nye norske oversettelser.  ]

Sponsorene står i kø. Ektemann Jens er bloggens faste fotograf, og skriver i skjul tekster på Lottes vegne. Han administrerer også det som er blitt en riktig så innbringende familiebedrift – inntektene fra Flotte Lotte dekker blant annet en lekker leilighet på Tjuvholmen.

Men nå er Poppy forsvunnet. Det er dypt urovekkende. Mamma Lotte og datter Poppy har nemlig en stalker, noen som følger med dem, og som har sendt truende meldinger. Jeg har gjort det før, skriver stalkeren, og kan gjøre det igjen. Hva er «det»? Er det denne stalkeren som har tatt Poppy? Og hva er i så tilfelle sammenhengen med den nesten identiske forsvinningen like før?

[ Fikk du med deg Kazuo Ishiguro-intervjuet, der Nobelprisvinneren snakker om hva som skjer med oss alle om vi kun reduseres til algoritmer? Hint: Det er litt skummelt... ]

Politiet må på banen. Inkludert vår helt, etterforskeren Emer Murphy. Selv om hun egentlig er sykmeldt etter et sammenbrudd på jobb. Hun trenger sterke medisiner og hvile, mener både legen hennes og kvinnen hun deler liv og seng med. Nei, hun trenger å jobbe, føler Emer selv, og presser seg utpå.

Emers bestemor, den synske spåkona Marceline Bandini, støtter barnebarnet fullt ut. Emer trenger ikke medisiner, men å anerkjenne sine egne synske evner, mener bestemor, som er kjendis med eget TV-program.

Kollega Mons Tidemand tar uansett vel imot. Sjefen deres også. Begge virker å ha klare, men uuttalte forventninger til Emer. Hvorfor? Hva skjedde egentlig i sammenbruddet hun selv ikke husker noe av?

[ Det går an å slå opp med venner. Og det gjør minst like vondt som å slå opp med en kjæreste. Hvor vondt, viser denne nye norske romanen ]

Fortellerens perspektiv veksler, fra Lotte til Emer, via bloggektemann Jens, hans mor, og andre i det rimelig store persongalleriet. Alle, viser det seg, har noe å skjule. Ikke bare småting, heller, i flere av tilfellene. Fasadene er flotte – til de sprekker.

Tempoet er høyt, spenningen ditto, idet Emer og Tidemand avdekker stadig nye detaljer i forsvinningssaken. Forfatter Kristine Getz krydrer med diskusjoner fra Flotte Lotte-kommentarfeltet, og fra et forum for pedofile på det mørke nettet. Det gir variasjon, driv, intensitet. Hvem vet hva, og hvordan er alt dette forbundet med forsvinningen?

[ Hun er så opptatt av venninna at det grenser mot forelskelse. Slik er det, mener Simone de Beauvoir  ]

Imens tikker klokka. Dette nydelige bloggbarnet dukker ikke opp av seg selv. Noe av det beste med «Poppy», og noe som gjør at den stikker seg positivt ut i havet av bloddryppende seriemorderkrim der politiet vasser i ille tilredte lik, er Kristine Getz stoler på at toåringen Poppys forsvinning er krimgåte stor nok. Her er ingen gale øksemordere som utøver grotesk tortur inspirert av obskure bibelvers. Riktig nok avdekker etterforskningen vonde overgrep og seksualisert vold i noen av karakterens bakgrunn, men hun lar være å tvære ut detaljene. Det trengs ikke.

Det skumle høydepunktet og deilige løftet i «Poppy»s siste scener er verdt hele krimromanen alene

—  

Kristine Getz retter en tydeligere finger mot bloggsfæren, med betimelig kritikk av foreldre som utnytter barna sine for økonomisk vinning, og folks kikkelyst som gjør bloggere til kjendiser. Forfatteren er krimdebutant, fra før har hun skrevet «Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?», om å leve med langvarige spiseforstyrrelser. Utseende og psykisk helse er temaer også i «Poppy» – hvem er folk egentlig, bak den blankpussede fasaden?

[ Oversetteren var håndplukket av Amanda Gorman, men måtte trekke seg på grunn av «feil» hudfarge ]

Skildringen hennes av Bygdøy-rikingers prestisje-jag lener seg muligens litt hardt mot klisjeen, og jeg stiller meg litt tvilende til at plastiske operasjoner kan gi så fantastiske resultater i virkeligheten som de gjør her – men det er flisespikk, detaljer som er lette å tilgi. Så også ideen om at noen faktisk er synske.

Det skumle høydepunktet og deilige løftet i «Poppy»s siste scener er verdt hele krimromanen alene. Den er godt skrevet, i effektivt språk, godt krydret med humoristiske observasjoner og troverdige miljøskildringer.

Getz legger tydelig opp til at det kan komme flere bøker med Emer og Tidemand – det er bare å ønske paret hjertelig velkomne i norsk krimflora. Og takke forfatteren for fraværet av groteske blodbad. Måtte det vare også i kommende bøker om duoen.

[ Les flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon ]