Kazuo Ishiguro zoomer inn

– Hva om vi i stedet for å tenke på hverandre som unike sjeler, tenker at alle består av et sett algoritmer som kan kartlegges bare man har sterke nok maskiner. Om de kunne avdekke alle våre ønsker, drømmer, tanker og intellektuelle vaner – ville det endre måten vi ser hverandre? spør Kazuo Ishiguro.

Siden vi er i 2021, gjør han det via en skjerm. Skjermen deler han med de to forlagsagentene som har ansvar for utenlandspromotering av bøkene hans generelt, og av «Klara og Solen» spesielt. Det er den britiske forfatterens første roman siden han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2017.

Teksten fortsetter under bildet.

«Klara og Solen»

Romanen er ute denne uka, i norsk og mange andre oversettelser samtidig som originalspråket engelsk. «En av hans aller beste», skriver Los Angeles Times’ anmelder, mens bransjemagasinet Publishers’ Weekly kaller «Klara og Solen» for «en fryd».

– Jeg har skrevet en historie om en mor som frykter at datteren vil dø, og lurer på om hun kanskje kan bevares likevel, som data, forklarer Ishiguro.

Les også: «Klara og Solen» er en av bøkene det knyttes størst forventninger til internasjonalt i år. Her er en oversikt over andre bøker som peker seg positivt ut i vinter og vår.

Romanens jeg-forteller og hovedperson er Klara. Hun er en Kunstig Venn – en KV. I romanuniverset, som er lagt til en dystopisk, nær framtid som både ligner og ikke ligner den verdenen vi kjenner, er en KV en avansert robot som ser ut som et menneske, og som har «selvlærende» kunstig intelligens.

Robotbutikk

Da vi først møter henne, bor Klara i en butikk med andre KVer, og prøver å lære seg mest mulig om verden derfra. Hun er særlig opptatt av Solen, som hun tilber, og av Forurensning, som hun vil utrydde.

Siden blir Klara kjøpt til 13-årige Josie.

Les også: Kloning er visst et tema i tida. Her er annen god roman om kloning og kunstig intelligens, der den kunstige intelligensen faktisk tar over hele verden, og mennesker håper at evolusjonen vil kunne hjelpe dem (D+)

Hva er et menneske?

Josie er alvorlig syk. Hun trenger selskap. Josies mor har dessuten andre, skumlere, planer for Klara – planer hun ikke har tenkt å røpe for datteren. Kan KVen kanskje lære seg å simulere Josie godt nok til å «bli» henne? I tilfelle Josie dør?

Teksten fortsetter under bildet av en moderne robot. Foto: AFP/NTB

– Det er ikke så mye muligheten for faktisk å gjøre noe sånt som interesserer meg, som konseptet. Hva gjør det med menneskelig kjærlighet om selve ideen menneske endres. Jeg elsker konen og datteren min fordi jeg tenker på dem som unike. Hva om jeg så dem som et sett langt mindre unike algoritmer i stedet. Ville jeg elske dem da? Forandrer teknologi og stordata hvordan vi ser hverandre? undrer Kazuo Ishiguro.

Les også: Er mor død, spurte Vigdis Hjorth. Hun kan i det minste få pris, mente juryen

Kjærlighet. Og sjel

I romanen har Josies mor dårlig samvittighet for at hun kan ha ødelagt datterens helse da Josie ble «hevet», noe leseren forstår har noe med genmanipulasjon å gjøre. Linjene til en annen Kazuo Ishiguro-roman, den dystopiske kostskoleromanen «Never Let Me Go», der kloner med tanker og følelser dyrkes fram for å bli organdonorer, er tydelige.

– Både «Klara og Solen» og «Never Let Me Go» handler om menneskets sjel. Har vi en? Og hva er poenget med kjærlighet? Det lyder pompøst, men det er viktige spørsmål i begge bøkene. Men «Never…» tegner et nokså trist bilde. Med «Klara…» ville jeg uttrykke større håp, mer optimisme. På de seksten årene som har gått har jeg blitt litt gladere, smiler forfatteren, stadig på skjermen.

Les også: Hvorfor er hvite amerikanske menn så sinte? (D+)

«Genisyndrom»

Vi er førtifem spesielt inviterte journalister fra hele verden som følger nettmøtet. Etter en svært britisk, meget høflig beklagelse over at han av åpenbare grunner ikke får møtt pressen ansikt til ansikt denne gangen, svarer nobelprisvinneren utførlig på alle spørsmålene vi har sendt inn på forhånd.

Teksten fortsetter under bildet av da Kazuo Ishiguro nettopp hadde fått vite at han var tildelt Nobelprisen i litteratur, i oktober 2017. Foto: AFP/NTB

Det går mye i kunstig intelligens. Stordata og algoritmer. Litt om Nobelprisen («den traff meg som en lastebil mot en uforvarende fotgjenger, helt uventet»), og om faren for å utvikle «genisyndrom»:

– Det er ganske pinlig når man begynner å blande seg inn i andres forskning på andre felt, og tror man er ekspert på alt, bare fordi man har fått Nobelprisen, etter først å ha jobbet i førti år med noe helt annet, veldig spesialisert, sier Ishiguro.

Samfunnsendringer

Heldigvis er han altfor høflig til å la være å svare på spørsmål, selv om han frykter genisyndromet.

– Mye har endret seg det siste året. Eller, egentlig de siste fem åra. Ikke bare pandemien. Se til USA. Drapet på George Floyd. Alt rundt valget. Det som skjedde like før innsettelsen. Ting som pågår ennå. Og Brexit her hjemme.

Misforståelse

Han nevner ingen politikere med navn. Men både Boris og Donald henger i lufta.

– For noen av min generasjon, som er oppdratt i den liberale, humanistiske tradisjonen, føles det som at ting ikke bare har forandret seg, men kanskje ikke var som vi trodde i utgangspunktet. Vi har misforstått menneskene vi lever sammen med, og selve samfunnet vi lever i.

Tilbakeslag

Ishiguro utdyper:

– Det siste året, faktisk de siste fem årene, har vi sett store tilbakeslag mot globalisering og samarbeid over grensene. Pandemien har, på en brutal og tragisk måte, minnet oss på at vi ikke får noe gjort, verken medisinsk, økonomisk eller samfunnsmessig, om vi ikke samarbeider. Om det kommer en god ting utav alt dette, er det den innsikten. Viruset viser nesten hvor oppdiktede grenser er, sier han.

«Utslitt»

I nobelforedraget sitt snakket Kazuo Ishiguro om den «intellektuelt utslitte» generasjonen forfattere han selv mener å tilhøre.

– Jeg er 66 år. Vokste opp i skyggen av den andre verdenskrig. Mitt instinkt har vært å advare mot feil man gjorde i første halvdel av det 20. århundret. Å frykte totalitarisme, frykte atomkrig. Andre utfordringer, som klimaendringer, forstår jeg dårligere.

Data, den nye oljen

At hovedstriden i verden står mellom kommunisme og kapitalisme, er også rimelig utdatert kunnskap, innser han:

– Svære ulikheter har fått vokse fram nå som kommunistisk revolusjon ikke lenger er noen trussel i Vesten. Kapitalismen selv har endret seg med stordata. De største selskapene nå er ikke lenger slike som lager ting og selger dem til oss. Det er selskaper som tar data vi ikke engang visste vi eide, og selger dem videre. Og vi tillater det, for å få noe gratis. Data er den nye oljen, det nye gullet, den nye hveten.

Advarsler mot AI

Det betyr ikke at ny teknologi er farlig i seg selv. Den er mest fascinerende, mener Kazuo Ishiguro. Ekspertene han har snakket med, kan fortelle om store framsteg for eksempel innen medisin som ikke hadde vært mulige uten kunstig intelligens, såkalt «AI».

Men, legger han til, de samme forskerne regner også opp flere problemer med økt bruk av kunstig intelligens framfor mennesker:

– Økt arbeidsledighet, siden jobber blir overflødige. Med det følger økt ulikhet mellom fattige og rike, og eksistensielle kriser fordi vi er så vante med at verdien vår måles i bidrag gjennom arbeid. Så har du problemet med «den svarte boksen». Vi stoler på svarene kunstig intelligens gir oss. Men hvor kommer disse svarene fra? Vi kan lett miste kontrollen. Hva om vi baker gamle fordommer om kjønn, hudfarge, eller andre ting inn i ny teknologi?

Den tredje innvendingen er ifølge Ishiguros eksperter at kunstig intelligens kan true demokratiet.

– Vesten vant den kalde krigen fordi åpne sivilsamfunn er mer attraktive enn lukkede. Et lukket og totalitært samfunn vil kunne bruke kunstig intelligens meget effektivt, sier han.

Følelse vs. fakta

Et annet viktig punkt legger Kazuo Ishiguro til for egen regning, helt mot slutten av skjermintervjuet.

– Det underlige med vår tid, er hvor mange som ser bort fra fakta og sannhet. Jeg skal ikke skylde alt som er feil på amerikanerne, men vil bare nevne at halvparten der faktisk tror han vant og at seieren ble stjålet. Fordi de føler det!

Trenger vi bøker?

«Han» nevnes ikke med navn nå heller.

– I vitenskapen fins det klare regler for sannhet. En type disiplin der man argumenterer og fører bevis. Jeg har selv, til og med så sent som i nobelforedraget mitt, sagt at det som er viktig med film og bøker er at vi deler følelser, ikke bare fakta. Derfor trenger vi skjønnlitteratur, har jeg sagt, for å vite hvordan ting føles. Men dette siste året har gjort meg mindre sikker i min sak. Den der «du kan komme med alle faktaene du vil, jeg vil fortsette å tro det jeg føler». Den gjør det tyngre for meg å rettferdiggjøre skjønnlitteraturen. Vi må huske å spørre oss selv hvilke antakelser vi styres av, som man gjør i vitenskapen.