Bøker

Anmeldelse: Simone de Beauvoirs heftige ungdommelige følelser

Et vennskap mellom to jenter kan være intenst. På grensen til forelskelse, slik det var for den ti år gamle Simone de Beauvoir da hun i 1918 første gang traff Elisabeth Lacoin, kjent som Zaza, på en privat katolsk skole i Paris.

ROMAN

Simone de Beauvoir

«De uadskillelige»

Oversatt til norsk av Gøril Eldøen

Pax


Det 20. århundres sterkeste og klareste feminist-stemme, franske Simone de Beauvoir(1908-1986), hun som skrev «Det annet kjønn», selve «bibelen» for 1970-tallets kvinnebevegelse, skrev også en rekke romaner og biografiske verker. I 1954 skrev hun kortromanen om sitt helt spesielle vennskap med Zaza. «De uadskillelige» utgis nå i norsk oversettelse, med et nyskrevet forord av Simone de Beauvoirs datter, Sylvie Le Bon De Beauvoir. Merkelig nok har denne boka vært en hemmelighet helt til den ble utgitt for første gang i Frankrike, i fjor. Underlig på bakgrunn av hvor villig Simone de Beauvoir har brettet ut sitt liv i memoarverker, brev, dagbøker og romaner. Ikke bare forholdet til Jean-Paul Sartre er belyst, men også kjærlighetshistorien til den amerikanske forfatteren Nelson Ahlgren og de mange forholdene til kvinner.

Eller var forholdet til unge Zaza for smertefullt, hun døde på mystisk vis to måneder før hun fylte 22 år, til at Simone de Beauvoir ville risikere den offentlige omtalen? Hun skal aldri ha lagt skjul på hvilken betydning og påvirkning dette vennskapet hadde på livet hennes. Og romanen ble skrevet bare 5 år etter at «Det annet kjønn» kom ut, et verk på rundt 900 sider. Som vakte voldsom debatt i Frankrike, ovasjoner fra mange kvinner, men også raseri og hån.

En kortroman om et vennskap med tydelige lesbiske undertoner ville kanskje bli i meste laget for et lesende publikum etter stormen rundt «Det annet kjønn». Jeg-stemmen Sylvie i romanen, som er et psevdonym for Simone, har opplagt sterkere og mer lidenskapelige følelser for Andrée (Zaza) enn omvendt. I en scene i boka våger Sylvie å bekjenne disse følelsene, men blir møtt med stumhet og forvirring.

Det er både fascinerende og rørende å lese en roman som har en så sterk duft av en svunnen tid, men som likevel er ladet med så mye livsglede, håp og etterhvert fortvilelse og opprør.

Det hele utspilt på bakgrunn av det stive, konvensjonelle, religiøse livet som utfolder seg rundt disse unge kvinnene, i det franske høyborgerskapet. Der grensene for hva en ung kvinne kunne gjøre var svært trange, strenge og kontrollert ned til hvert minutt på dagen. Dette understrekes gjennom tiltaleformene i romanen, der dialogene mellom venninnene alltid åpner med et «De». Samtlige av romanens personer er anonymiserte, det gjelder også geografiske steder og hendelser.

Zaza var i likhet med Simone de Beauvoir svært begavet, og de to skal ha kappes om å være den beste i klassen. Romanens jeg-forteller Sylvie, nærer likevel en voldsom beundring for venninnen, som hun oppfatter som både modigere, mer gøyal og uforferdet enn hun selv er. Dessuten er Andrée del av en svært rik familie. De har ikke bare stor leilighet i Paris, men også et par imponerende landeiendommer. I motsetning til Sylvies familie, som ikke har mye penger, familien ble ruinert under 1. verdenskrig, men som i kraft av bakgrunn og historie hører til i det øvre sosiale sjikt.

Det dramatiske vendepunktet i venninnen Andrees liv blir møtene med Pascal Blondel, som er psevdonym for filosofen Maurice Merleau-Pontys i romanen. Han studerte ved Sorbonne samtidig med Simone de Beauvoir og venninnen Zaza. Forbindelsen ble ikke lett akseptert av Zazas familie, der han blir betraktet som en outsider. Giftermål ble inngått etter strenge sosiale og økonomiske kriterier. Dette er 1920-tallets Frankrike, der kvinner ennå ikke hadde stemmerett (den fikk de i 1945), de kunne studere, men ta seg jobb og tjene egne penger var nesten utenkelig, på grensen til skandaløst.

Simone de Beauvoir skal i intervjuer og i dagboksnotater sagt at venninnen Zaza var offer for et rigid, konvensjonelt samfunn der kvinner var underlagt kvelende sosial kontroll .Selv om selve dødsårsaken skal ha vært hjernehinnebetennelse, mente filosofen Simone de Beauvoir at de psykiske påkjenningene venninnen ble utsatt for gjennom de strenge kravene til konformitet, førte til sykdom og død. Zaza var eksepsjonell, men fikk aldri mulighet til å utfolde seg.

Simone de Beauvoirs adoptivdatter, Sylvie Le Bon De Beauvoir, har skrevet et opplysende forord i boka, der hun viser til sentrale temaer i Simone de Beauvoirs filosofi og tenkning, som frihet til å velge livsvei som et grunnleggende vilkår. En frihet som ble fratatt venninnen Zaza.

Det er snart 35 år siden Simone de Beauvoir døde, og over 66 år siden hun prøvde å gjenopplive Zazas liv og skjebne i bokform. «De uadskillelige» gjør likevel et sterkt inntrykk også i dag. Den viser ikke bare den unge Simone de Beauvoirs heftige følelsesliv. Hun er ofte beskyldt for å skrive «tørt» i sine romaner ,og for å bruke for mye filosofisk fyllstoff. I denne boka snakker den livsglade unge Simone de Beauvoir, men også den skarpe og opprørte iakttakeren av sosialt og moralsk hykleri.