Rått og sensuelt om ensomhet

---

6

TEATER

«Einkvan»

Av Jon Fosse

Regi: Kjersti Horn

Med Preben Hodneland, Vetle Bergan, Marianne Krogh, Hilde Olausson, Jon Bleiklie Devik, Per Schaanning

Det Norske Teatret, Scene 2

---

Det er første gang regissøren Kjersti Horn gyver løs på Jon Fosse. Det er attpåtil et helt nytt drama fra den ferske nobelprisvinneren i litteratur, iscenesatt på teateret Horn selv skal overta ledelsen av ved årsskiftet. Sjelden har noe virket så riktig, så samstemt. Det er en tekst som bukter seg gjennom flere plan, som skaper ulike nivåer av uro, av vonde erkjennelser og dysfunksjonelle familiebånd. Det handler om savn, og om den altomsluttende ensomheten, den som ikke kan lar seg bøte gjennom samvær eller menneskelig kontakt.

Dette er i og for seg gjenkjennelige faktorer i Fosses diktning, men virkemidlene Horn benytter seg av og tolkningen av tekstens mange lag av dybde, gjør «Einkvan» til en av de mest skinnende Jon Fosse-oppsetningene i nyere tid. Sanselig og sensuelt, men også så røft og upolert at man slås i bakken av hvordan den emosjonelle pinen formelig pipler fram gjennom porene i huden til skuespillerne.

Kjersti Horn og hennes faste lag av scenekunstnere har skapt nok et rom hvor teateret i realtid overføres til skjerm, med skuespillerne mer og mindre synlig gjennom et halvt gjennomsiktig forheng. Dette spesielle innblikket i det lukkede rommet utgjør kjente grep fra Horns side, benyttet i ulik grad i oppsetninger som «Raskolnikov» og «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» på samme teater som «Einkvan», i «Romeo og Julie» i Bergen og i «Blikktrommen» på Nationaltheatret.

Anmeldelse Black Box: Tull og tøys med gutta boys (+)

Bruken av videokamera var også framtredende i maratonoppsetningen «Kristin Lavransdatter», og noe av den samme måten å gå intimt og tett inn på ansikter på, ser man nå i Fosse-stykket. Det er ikke tilfeldig at man får følelsen av å se inn mot et badeværelse, hvor vannet i karene speiler hvordan tekstens møter og konfrontasjoner danner brytninger i overflaten.

Når publikum setter foran scenen, som ut mot salen består av en bred og todelt skjerm øverst og det lysende duse forhenget under, er skjermene fylt av ekstreme nærbilder av hud og vann. Hva vil bryte overflaten? Hva vil forbli under, og hvem vil gå under?

Når stykket begynner er det som om disse abstrakte bildene av et kinn, et øre og en munn løser seg opp og skikkelsene, rettere sagt ansiktene trer fram. Men nærbildene forblir absolutte. Det er øyne, blikk, hud, føflekker, nesebor, snørr, fukt, skjegg, rynker, tårer og finstemt mimikk som i seg selv fyller ut hullene i en historie ordene ikke makter å favne. Hvordan sier man at man ikke vil ha kontakt med sin egen mor? Hvordan bærer man en ensomhet som er absolutt?

Vi møter to unge menn, eller er det bare en? Det er et møte mellom to mennesker som ikke har sett hverandre på lang tid. Er de venner, har de vært elskere? I Fosses tekst er all staffasje og utenforliggende forklaring skrellet bord. Det som står tilbake, er de nakne emosjonelle båndene, ordene de uttaler, små korthogde setninger som rommer hele oseaner av undertekst og en sitring mellom linjene som langsomt fyller ut bildet av de to mennene, mødrene deres og fedrene. Men er det en familie, eller er det to? Eller er det en speiling, slik et speilbilde i vann skjuler det som ligger under overflaten?

Les også: «Vekker garantert ikke gjenkjennelse hos alle kvinner»

Valget av skuespillere og måten de helt enkelt er «stylet» på, gir også en følelse av gjennomtenkt fullkommenhet. Skuespillerne som utgjør «parene» er så like at man innimellom i kameraenes nådeløst nærgående blikk er i tvil om hvem man egentlig ser. Preben Hodneland og Vetle Bergan er de unge mennene, av Fosse kalt «Fyrste yngre mann» og «Andre yngre mann». Marianne Krogh og Hilde Olausson er «fyrste» og «andre» eldre kvinne, mens Per Schaanning og Jon Bleiklie Devik er tilsvarende eldre menn.

De eldre mennene er fedrene, kvinnene er mødrene, og de yngre mennene er sønnene som på et punkt i livet har fjernet seg helt fra foreldrene. Hvordan ble båndet brutt, hva skjedde etter at de flyttet hjemmefra. Kan en far snakke til sønnen sin igjen? Fosse leier oss i utgangspunktet langs generasjonslinjene, men det uttalte eller det usagte mellom ektefellene er heller ikke uten betydning. Det ligger en smerte i alle berøringspunktene som er lammende, som nesten ikke er til å bære for den enkelte. Denne følelsen får Jon Fosse fram som ingen andre. De to unge mennene er for øvrig kunstnere. Også det kan være et slags utenforskap, noe man flykter inn i. Slik Fosse har diktningen.

Anmeldelse: Operaen «Karmelittsøstrene» gir håp for scenekunsten (+)

Det ligger en uendelig sårhet i de to unge mennene, hvor Hodneland har et helt eget grep om den fine rytmen i Jon Fosses tekst. Måten Hodneland gjentar de samme ordene og de samme setningene på, gir dem nye betydninger ved hver vending, ved hver speiling. Vetle Bergan er nesten gjennomsiktig i måten han også med blikket målbærer det ordene ikke sier rett ut. Dette er stor kunst, og ikke mindre imponerende ved at skuespillerne i stor grad spiller mot et innstendig kameraøye, og i mindre grad mot hverandre, men hvor kameraet i denne intimiteten understreket Fosses tekst.

La det være sagt, dette er en helt nydelig tekst, og den er nydelig ivaretatt av det kunstneriske teamet. Men Kjersti Horns utforskning av teaterfaget, som i denne sammenhengen skaper skillevegger, ja kort og godt skiller mellom skuespillerne, mellom scene og publikum, og som bryter med oppfatningen om hva teater er og som går brutalt tett på den rene og nakne essensen i ordene, vil kunne føles fremmed for mange. Dette er Horn på sitt råeste og mest kompromissløse, i møte med en tekst som er Jon Fosse på sitt mest allmennmenneskelige og humanistiske.

Anmeldelse: «Der det finst fuglar» fyrer opp under umoralen (+)

Det er øyeblikk her som brenner seg fast, som i måten videoregissør Mads Sjøgård Pettersen lar skjermene både splitte og forene, uten at vi skal røpe mer, og hvordan forhenget både antyder og skjuler og skaper bilder av noe som aldri kommer til overflaten, av vage skikkelser som aldri når ut eller vi når inn til. Lyset til Oscar Udbye spiller fullkomment på lag med scenograf Sven Haraldssons enkle estetiske valg.

Det hele er omsluttet av Erik Hedins musikk, som i likhet med måten kameraene fanger mimikken på, understreker ordenes valør og de vonde, nesten desperate erkjennelsene særlig hos foreldrene når de griper etter et fåfengt håp eller går under av et savn like tungt som den ubotelige sorgen over et livstap. Måten de unge mennene nærmer seg hverandre, hvordan de sammen og eller helt alene omfavner ensomheten som en livbøye, er umulig å glemme. Slik blir denne urpremieren på «Einkvan» stående som en feiring av både teaterkunstens muligheter og av et forfatterskap som er en nobelpris verdig.

Anmeldelse: «Kunsten å være lykkelig» kiler ikke lattermusklene (+)

Anmeldelse: Her kan du trygt sove bort teaterkvelden (+)

Anmeldelsen er basert på generalprøven.