Her kan du trygt sove bort teaterkvelden

---

5

SCENEKUNST

«Sleep Locks The Bones»

Konsept, regi, scenetekst, stemmeskuespiller: Maritea Dæhlin

Nordic Black Theater i samarbeid med Black Box Teater og Kunstnernes Hus

---

«Det beste er om du gir deg hen». Det er den milde, men ikke absolutte oppfordringen fra Maritea Dæhlin like før vi skal inn i rommet der prosjektet «Sleep Locks The Bones» utspiller seg. Det handler om søvn, eller mangelen på søvn, om det helt naturlige behovet vi alle har, men som likevel kan føles privat, utfordrende og for mange til og med vanskelig inntil det umulige og skadelige om søvnsyklusene – eller fraværet av dem – ikke spiller på lag med kroppens fysiske og mentale behov.

Å bli oppfordret til å sove i en offentlig sammenheng, sammen med andre, har dessuten noe sårbart ved seg. Man er sjelden så blottstilt som når man sover. Maritea Dæhlin er en kunstner som arbeider på flere plattformer, men er mest kjent som scenekunstner. Hennes teaterperformance «I Want To Be Traditional» fra 2020 utforsket identitet og personlighet på overraskende og intimt vis.

Maritea Dæhlin på Black Box

Søvn var også tema for hennes «I guess you have a lot of questions. A bedtime story», et prosjekt under Oslo Internasjonale teaterfestival i pandemiåret 2021. Da inviterte Dæhlin publikummere enkeltvis til å alene tilbringe en natt i en hotellseng hvor man kunne lytte til en lydinstallasjon satt sammen av samtaler og opplesninger av tekster. «Sleep Locks The Bones», som hadde hus i overlyssalen på Kunstnernes Hus før påske, og som nå gjenopptas på Black Box i Oslo, bygger på noen av de samme ideene. Men nå er det plass til ti publikummere om gangen.

Les også: Spiller opp det absurde hos Kafka (+)

Dæhlin har regien, konseptutforming og manuset, og hun leser selv som skuespiller teksten i den audiovisuelle delen av «Sleep Locks The Bones». Hun er ikke i selve rommet hvor det hele utfolder seg, men tar smilende imot oss, imøtekommende og med all verdens ro rundt seg. Hun byr på te brygget på lavendel som hun har fått tilsendt fra Frankrike, og på bordet vi sitter rundt ligger et stort puslespill av en rovfugl i flukt mot en blå himmel. Mye blå himmel. Publikum før oss har begynt puslingen. Vi skal ikke komme så mye lenger enn de har gjort. Hundrevis av tilsynelatende helt like blå biter minner om et evighetsarbeid, en syssel man fort kan falle i søvn av. Fuglen er heller ikke uten betydning, men det skjønner vi først litt senere.

«Sleep Locks the Bones» er ingen tradisjonell forestilling som sådan. Den er en kollektiv opplevelse hvor du opplever det samme i sanntid som andre rundt deg, men uten at du har direkte kontakt med dine medpublikummere. Det er en kombinasjon av kunst, performance, lytteteater og det som kan minne om terapi eller et søvnlaboratorium, men da uten diverse søvnregistrerende utstyr koblet til kroppen. Og selvsagt handler det ikke så mye om søvnen i seg selv, som om assosiasjoner, tankeflukt, konsentrasjon, suggesjon og refleksjon i rommet mellom søvn og våken tilstand.

Drømmer og mareritt

Etter beroligende te og pusling tar vi av oss skoene, låser inn mobilen og går inn i halvmørket. I en sirkel på gulvet ligger madrasser med dyner oppå. Installasjonen i rommet er skapt av Corentin JPM Leven. Ved «hodeendene» er det plassert individuelle høyttalere, og ved den ene veggen i den nennsomme belysningen skimter vi et par skikkelser bak en miksepult. Men det er ingen interaksjon. Alt vi skal gjøre er å finne hver vår seng, og legge oss når vi blir bedt om det.

Dæhlin har skapt en helt trygg situasjon, uansett hvilken tilnærming man har til det som skal skje. Man kan velge å bli sittende, men alle legger seg ned under dynen. Sengen er godt oppvarmet, dynen omsluttende. Lydene er rituelle, i starten til tider nesten voldsomme, men meditative. Sammen med Dæhlins stemme fra de tilpassede høyttalerne, skaper lyddesigner Truls Hannemyr en suggererende stemning, og fortellingene og innholdet handler om søvn, om å ikke sove, om drømmer, mareritt og minner.

Se bildene fra storsatsingen på Operaen: Nasjonalballetten temmer Vildanden (+)

Med røtter i både Norge og Mexico snakker og leser Dæhlin på norsk, men innimellom også på spansk og engelsk. Det forsterket det fragmentariske i strømmen av inntrykk, av historier, gjentakelser og det som innimellom framstår som strømmer av ord. Hvor hennes ord slutter og den indre betrakteren i meg begynner, utgjør den uklare grensen mellom søvn og våkenhet, mellom virkelighetstolkning og drøm. Her ligger essensen i denne opplevelsen for den enkelte, i hvordan hele seansen – om man følger oppfordringen om å gi seg hen – utfordres av assosiasjoner man ikke helt har råderett over fordi underbevisstheten våkner og søvnsløret trekkes for.

Søvnparalyse

Teatret er et sted for våkenhet og årvåkenhet. De gangene man eventuelt må slåss mot trangen til å sovne, skyldes det gjerne utmattelse eller kjedsomhet. Maritea Dæhlins innfallsvinkel i «Sleep Locks The Bones» er motsatt. Om hun kanskje ikke sier det rett ut, ligger det en oppfordring til søvn i «Sleep Locks The Bones». Tittelen spiller trolig på fenomenet søvnparalyse, hvor riktignok musklene lammes i øyeblikk mellom søvn og våken tilstand, ofte utløst av mareritt. Det finnes ingen marer med klør på i Dæhlins verden, men assosiasjonene man får om man ender i en slumretilstand i løpet av timen det hele varer, har kunstneren ikke kontroll over.

I rommet og i forlengelse av Dæhlins velkomst aner man et fellesskap og en trygg kollektivopplevelse, men hver og en vil ha en individuell opplevelse av tekstene, lydene og av virkningen helhetsopplevelsen under dynen, mellom høyttalerne. Som sceneforestilling er «Sleep Locks the Bones» unik i den forstand at om du skulle sovne går du ikke glipp av noe. Tvert imot.

Anmeldelsen er basert på «Sleep Locks the Bones» i Kunstnernes hus. Spilles nå på Black Box Theater.