Tull og tøys med gutta boys

---

3

TEATER

«Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg»

Konsept, tekst og regi: Katja Brita Lindeberg

Med: Joakim Thrane, Benjamin Lønne Røsler, Per Magnus Barlaug, Katja Brita Lindeberg

Black Box

---

Denne uken la det offentlig oppnevnte Mannsutvalget frem sin rapport med likestillingsutfordringer som rammer gutter og menn i dagens samfunn. Det er med andre ord en passende uke å ha nypremiere på et teaterstykke om nettopp menn og mannsrollen. «Når det jeg egentlig vil er at du skal holde rundt meg» er skapt av en kvinne, Katja Brita Lindeberg, og er en oppfølger til hennes forestilling om kvinneroller, «Bare en våt munn», fra 2018. Men selv om timingen for nypremieren er god, er dette en forestilling det er vanskelig å bli klok på.

Det er generelt vanskelig å snakke om mennesker som representanter eller representative for et spesifikt kjønn. De fleste vet at variasjonene er store, og mange vil nok ikke like å bli plassert i båser som sier at «menn er slik» og «kvinner er sånn». Akkurat det har denne forestillingen med i sine refleksjoner, og det kunne man jo sagt «heldigvis» til. Dessverre ender det i stedet med å bli akkurat dette som drar teppet under bena på forestillingen.

Det starter imidlertid ganske lovende, med en scenografi (signert Jørgen Sellevold) som er spennende å se på. Forestillingens man cave er innredet med alle slags ting som vi i vår kultur har forbundet med å være mann: Det er jakttrofeer, et fotballspill, en bar, ølbokser og skytevåpen. Rommet tilhører den aggressive, fysiske, festglade mannen, og de tre skuespillerne (Joakim Thrane, Benjamin Lønne Røsler og Per Magnus Barlaug), som snart skal gi oss et innblikk i livet i man caven, er ulastelig antrukket i Supermann-drakter. Den stereotype hvite cis-mannen med kulturelt akseptert kroppsvekt er tydelig etablert på scenen, altså.

På en vegg bak de tre dukker Katja Brita Lindeberg opp på en videooverføring flere ganger i løpet av forestillingen. Hennes rolle som regissør og igangsetter av prosjektet blir med det en del av forestillingen. Hun forteller at hun skal observere livet til de tre i man caven, og så stille spørsmål til dem om det å være mann. Det er et iscenesatt eksperiment som liksom skal skje her og nå, men som vi skjønner er vel innstudert. Og allerede her begynner det å rakne litt. For det er noe oppstyltet og rart ved alt dette som skal være så impulsivt, men ikke er det. Når guttene i tillegg filmer seg selv og hverandre, får jeg en slags Big Brother-følelse. Og den vet jeg ikke om det er meningen at jeg skal ha.

Les intervjuet med Katja Brita Lindeberg: – Guttastemning er mye mer positivt enn det jeg har tenkt (+)

Gutta boys i man caven lever ut sine liv som menn gjennom tekst innhentet av regissøren selv. 80 prosent av teksten skal være fra faktiske intervjuer, blir vi informert om. Og så ruller de av gårde, den ene manne-historien etter den andre: Om utroskap på danskebåten, om å ikke like å gå i dress, om hvordan menn hele tiden må holde igjen seg selv for damenes skyld, og om en heidundrende fjelltur med gutta. Og så er det mye underliv. Mye kuk. Slik holder det frem helt til skuespillerne liksom blir seg selv og sier «hør her, vi er da ikke sånn!» Da er vi cirka midtveis i forestillingen, og det er så deilig med dette opprøret mot stereotypiene. Plutselig blir ting mer realistiske, mer sammensatte. Men i stedet for å gå videre derfra, vender forestillingen tilbake til nye stereotypi-historier. Pluss noen fortellinger som kan gi Mannsutvalgets likestillings-prosjekt et klapp på skulderen.

Les også: Spiller opp det absurde hos Kafka (+)

Men forestillingen bare trår og trår vannet, uten å komme seg noen vei. Når skuespillerne til slutt gjør opprør mot hele prosjektet, Katja Brita Lindeberg kommer inn og de alle sammen setter seg i sofakroken, er det vanskelig å skjønne at de ikke bare satte seg der med en gang.

Skuespillerne forteller mens de utforsker det ultra-mannlige rommet de befinner seg i, og dette er en forestilling med høyt tempo, en del slåssing og mye konkurranse mellom karakterene. Det fremstår ikke nødvendigvis som kjedelig å være den stereotype mannen. Men humoren som denne forestillingen så åpenbart legger opp til, er vanskelig å få tak i. Det kan være fordi stereotyper er så banale at de i seg selv ikke er morsomme. Det kan være fordi alvoret som ligger i bunnen ikke tydelig nok. Det kan også være at mannskrisen som denne forestillingen prøver å tegne, men samtidig prøver å avvise, ikke er presserende nok. Det blir for mye kuk.

Les også: Uhyggelig bra i Operaen (+)

Det er viktig at vi snakker om og løser problemer som i hovedsak berører gutter og menn. Gutter skal ikke være skoletapere, og vi må finne en nøkkel som gjør at menn ikke topper selvmordsstatistikken, slik de gjør nå. Samfunnet er hele tiden i endring, og man har jobbet i så mange årtier med kvinnefrigjøring at menn nok har blitt glemt på veien. «Når det jeg egentlig vil …» er ikke en forestilling som makter å ta innover seg det alvoret som faktisk finnes, men lar heller gutta boys tøyse seg bort med for mange historier som til slutt ikke oppleves som relevante for noe som helst.

Forestillingen hadde urpremiere ved Rosendal Teater i Trondheim i november 2023.