«Kunsten å være lykkelig» kiler ikke lattermusklene

---

3

TEATER

«Kunsten å være lykkelig»

Av Rune David Grue, oversatt av Frode Gjerløw

Regi: Frode Gjerløw

Musikk, scenografi og kostyme: Frode Gjerløw

Med: Dagrun Anholt, Mathilde Skarpsno, Halvor Schultz, Håkon Nielsen, Oda Kirkebø, Nyfløtt, Preben Lillebø Rongve

Brageteatret

---

Hva er det som gjør oss lykkelige? Er det å få oppfylt drømmene våre, eller ha noe å drømme om? Er det å skape en illusjon av at vi er lykkelige på sosiale medier? Er det å ha alt det vi tror andre har? Er det å gi etter for fristelser? Et annet spørsmål er hvorfor vi egentlig skal være så lykkelige hele tiden. Holder det ikke bare å ha det greit eller bra? Med utgangspunkt i pessimisten Arthur Schopenhauers femti leveregler for å leve et «tålelig liv», leker teaterkomedien «Kunsten å være lykkelig» med vår oppfatning av lykke og jaget etter den. Det er alltid gøy kunne le av seg selv. Men i denne forestillingen er det lite som kiler lattermusklene.

«Kunsten å være lykkelig» er skrevet av den danske dramatikeren og regissøren Rune David Grue med utgangspunkt i et etterlatt manuskript av den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788-1860). Schopenhauer er en av vår tids største filosofer, og hans tanker har grener til så vel psykoanalysen som buddhismen. En komedie med utgangspunkt i tanker av en 1800-tallsfilosof kan muligens virke skummelt, men bare slapp av – man trenger ikke å ha en doktorgrad i filosofi eller idéhistorie for å forstå denne forestillingen. Schopenhauers femti leveregler, som forestillingen helt konkret er spunnet rundt, får man utdelt i en liten programfolder før forestilling.

Mens noen av levereglene virker fornuftige, kan andre igjen diskuteres: «Unngå misunnelse» er ikke noe dumt råd. «Prøv å kun bekymre deg for det som du vet skal skje, som du også vet når skal skje», er ett av de mer underlige. Og sistnevnte råd harselerer da også forestillingen over. Det er uansett greit å informere om at levereglene er inspirert av filosofens eget tilbaketrukne og ensomme liv (han levde livet alene med puddelen sin), og at han tidvis hadde kjent på mye misunnelse overfor sine samtidige filosofkolleger Hegel og Fichte, som fikk stor berømmelse lenge før han selv fikk det.

Les også: Nationaltheatrets «Prosessen» er ujevn, likevel skremmende aktuell (+)

Vi ler ofte av ting som treffer oss, episoder og kommentarer som vi kan kjenne oss igjen i, eller som utleverer oss som de feilbarlige og snodige skapningene vi er. Rune David Grue har i sin teatertekst knyttet Schopenhauers leveregler til høyst gjenkjennelige situasjoner for oss i dag. Gjennom forestillingen ramses levereglene opp, en etter en, og deretter eksemplifiseres regelen med en eller flere situasjoner på scenen. Leveregelen om misunnelse iscenesettes f.eks. ved at en av skuespillerne scroller gjennom bilder av tilsynelatende lykkelige mennesker og situasjoner på sosiale medier og føler på at hun selv savner noe i sitt eget liv. Det må være noe de har, en lykke, som hun ikke har eller kan ta del i. Sikkert en velkjent situasjon for mange. Men morsomt? Ikke egentlig. Og mangelen på treffende humor blir da også denne forestillingens største problem.

Levereglene spilles ikke ut i den opprinnelige rekkefølgen, men er satt i en rekkefølge som skaper en dramaturgisk flyt og sammenheng. I begynnelsen er det en grei og oversiktlig struktur å følge, men etter hvert blir forestillingen for repeterende og forutsigbar i formen. Nesten mekanisk. Det hadde nok ikke vært så merkbart hvis det hele hadde vært morsommere.

Les også: Morsomt mord på humanismen (9)

Regissør Frode Gjerløw, som tidligere i vinter gjorde seg bemerket med gaming-forestillingen «Det mørke fortet» på Riksteatret, har realisert Grues teatertekst gjennom kreative, sprell levende og fysiske regigrep. Sprekking av ballonger med konfetti inni, linedance og liksom-sjonglering er elementer som fint representerer regien som helhet. Det slår meg at disse grepene ikke helt forløser potensialet i teksten og også tømmer teksten for nerven og humoren som er der. Dansk humor er gjerne preget av ironi og understatements, og det er det ikke rom for i denne regien. Det er et tap for forestillingen.

Det visuelle designet bidrar heller ikke til å løfte teateropplevelsen. Selv om teksten setter levereglene inn i vår tid og karakterene på scenen lever liv vi selv kunne levd, så er de kledd i en underlig blanding av klesplagg som gir et både smakløst og udefinerbart inntrykk. Det gjør det vanskelig å kjenne seg igjen i dem. De er kledd i en miks av olabukser og glittersko, sneakers og slips, festklær og nettingstrømper, alt litt sånn hulter til bulter og lag på lag. Scenedekoren er også en ubestemmelig sak. Et forheng med projiserte kveldsskyer møter oss innledningsvis. Snart kommer fire traller i flere etasjer inn. Disse er kledd med tekstildekkede firkanter i glade farger og har store handleposer i papir på toppen. Handleposene skal nok representere vårt begjær etter ting, men de tekstilkledde firkantene?

Jeg aner ikke hva slags miljø de er ment å skape. Dette er ett av de rareste og mest ubegripelige scenerommene jeg har sett, og det oppløser all samtidsrelevans og gjenkjennelighet som vi måtte finne i teaterteksten. Regissør Gjerløw hadde nok hatt bedre av å ikke bare ha det teatret kaller en «sparringpartner visuelt» (Vincent Vernerie), men i stedet ha med noen på laget som utviklet et ordentlig visuelt konsept.

Komedier som ikke treffer, er sjelden givende, og slik er det denne gangen også. Rune David Grue skal ha for at han har skrevet en komedie med et såpass originalt utgangspunkt. Men hos Brageteatret i Drammen har ikke teaterteksten funnet en form som får latteren til å trille og erkjennelsen til å blomstre.

Premiere på Brageteatret, Union Scene i Drammen. På turné rundt hele Østlandet i april og mai, spilles under Heddadagene i Oslo i juni.