Lattervekkende fyllekule tar fyr på ny scene

---

4

TEATER

«Et glass til»

Av Thomas Vinterberg og Tobias Lindholm

Scenisk bearbeidelse: Thomas Vinterberg og Claus Flygare

Regi: Mattis Herman Nyquist

Med: Sven Nordin, Ingar Helge Gimle, Nader Khademi, Christian Skolmen

Christiania Teater

---

Det er flere eksempler på teateroppsetninger i Oslo nå som er inspirert av film- eller TV-serier. Den historien som flest vil ha et forhold til fra før, er «Et glass til», basert på danske Thomas Vinterbergs prissankende film med Mads Mikkelsen i hovedrollen. Nå er oppsetningen som Vinterberg selv har bearbeidet for scenen, første stykke ut på nyåpnede Christiania Teater hvor Bjarte Hjelmeland er teatersjef. Og med kvartetten Sven Nordin, Ingar Helge Gimle, Nader Khademi, Christian Skolmen på scenen har byen fått et nytt privatteater som legger lista lagt høyt fra første stund.

Verken premisset for stykket eller handlingen krever at man har sett den Oscar-vinnende filmen på forhånd. Det handler om vårt forhold til alkohol, dens gleder og ulemper. Om hvordan alkohol påvirker atferdsmønstre, livskvalitet og omgivelser, kort sagt gjenkjennelige faktorer og selvsagt spire til mye humor. Som filmen er heller ikke sceneversjonen en moralsk veiviser, men lar det være opp til hver og en av oss å tolke konsekvensene av det som foregår på scenen. Og her er konseptet likt i den forstand at kjernen er fire lærere på videregående, noen av dem riktig så gamle venner, som alle er på et vippepunkt i livet hvor motivasjonen knaker og selvtilliten gruses av dystre framtidsutsikter.

Når de samles til den enes 50-årsdag kommer det fram at ingen av dem egentlig har det så bra. Verst går det for historielæreren Martin (Nordin). Ekteskapet er stagnert, og han må i møte med skoleledelsen etter klager fra både elever og foreldre på en særdeles slapp undervisning. Nikolai (Skolmen) har hørt teorien om at vi mennesker er født med en halv promille alkohol for lite i blodet. Så hva om man drikker et par glass og holder jevn promille hele dagen? Kanskje livet, tilværelsen og undervisningen blir bedre om man er på en kreativ og lykkelig snurr? Det skal imidlertid vise seg at når teorien settes ut i praksis og doseringen øker, dukker det opp noen heller leie bieffekter. Det er så sin sak at Ernest Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur og at Winston Churchill vant krigen stup full på whisky, men ikke dermed sagt at de rent personlig kom helskinnet fra den livslange fyllekula.

[ Teatervåren 2023 - disse forestillingene gleder vi oss til ]

Regissør Mattis Herman Nyquist dyrker samspillet i det sterke skuespillerensemblet for alt det er verdt. Alle rundt de fire er skrellet bort i sceneversjonen, så Martins kone Anika og andre er bare personer som nevnes eller snakkes med i mobiltelefon. Det starter hylende morsomt og pedagogisk med en introduserende «rant» til stykket og kvelden fra Christian Skolmen. Han setter stemningen, forklarer hva vi skal se og forsikrer oss om at det bare er vann og saft i flaskeforet som skal få bein å sjangle på de neste to timene.

Han introduserer «gutta» en etter en, og lager mye baluba ut av at Nordin har fått rollen som Mads Mikkelsen har i filmen. Mikkelsen er gammel danser, og hans dansing i filmen er noe av det man husker best. Nordin er ikke gammel danser, og han vil ikke danse. Så vil det vise seg da, om han må følge manus han, som de tre andre. Så faller de synkront inn i karakterene sine.

Scenen er enkel. I utgangspunktet fire stoler og et uhorvelig antall flasker alkohol foran en stor tavle fylt av de aktuelle teoriene rundt promille. Det er fra stolenes ulike posisjoner at det hele utspiller seg, enten vi er i klasserommet med oss publikummere som elever, eller vi er hjemme hos de enkelte. Teksten er fint overført fra film til scene, og humoren blir mer framtredende og spissformulert. Skuespillerne sprenger den fjerde veggen og bruker oss som punchingball, og som farse er «Et glass til» både pratsom, snappy og elegant timet med verbale morsomheter, klokkeren mimikk og situasjonskomikk på alkoholens bekostning. Innimellom fanger forestillingen historiens viktige drøftinger rundt det å bli eldre og savnet etter et fellesskap selv sammen med nære venner og kolleger.

[ «Come From Away» er både følelsesspekket og spektakulær (+) ]

Etter en start som sitter som hånd i hanske er det som om kaoset på et tidspunkt truer med overtenning ikke bare i alkoholrusen, men også i stykket for øvrig. Tempoet og intensiteten på fyllekulene er tidvis heseblesende, og noen av de viktige stemningsskiftene overdøves av uttværende situasjoner og veldig mye påklistret stollek. Til en viss grad speiler dette uoversiktligheten i de fires liv når alkoholkonsumet intensiveres, men særlig stykkets midtparti kunne ved premieren med fordel vært strammet bedre inn. Scenograf og lysdesigner Øyvind Wangensteens sceniske løsninger i stykkets siste del understreker imidlertid på fint og slående vis dybden i det endelige fallet, uten at vi skal røpe hva de består i. Alva Brostens treffende kostymer Hanne Hukkelbergs musikk sikrer ytterligere kvalitet.

Det drikkes konstant, og en halv promille blir fort til både en og 2,4. Guttastemningen må nødvendigvis surne, de følelsesmessige bunnene blir snart like dype som toppene har vært høye, og melankoli, sorg og savn blir dramakomediens indre motor når de fire mennenes utskeielser bikker over i det tragiske. Men i sceneformat er «Et glass til» først og fremst en komedie, og det trykkes litt for hardt på noen av knappene i kampen om publikums latterkuler. Og visst er det morsomt, med skuespillere som både sammen og hver for seg briljerer med høy bevissthet rundt sjangerens muligheter. De har det åpenbart morsomt på scenen, og det smitter over på salen.

[ «Dødsdansen» med Pia Tjelta og Jon Øigarden: Scener fra et jævelskap (+) ]

Sven Nordin er en klippe selv når han (spill)er ravende full. Han veksler på de små nyansene, ruver i så vel skikkelse som i stemmevolum og blir som hverdagssliteren Martin stykkets naturlige omdreiningspunkt. Skolmen har en komisk timing som er uforlignelig, og hans Nikolai-skikkelse har i høy grad manusets mest finurlige overganger og tvister på sin side. Nader Khademi er herlig lakonisk som Peter, musikklæreren som har en ensom grunntone også utenfor undervisningen. Og Ingar Helge Gimle bærer stykkets såreste figur, gymlæreren Tommy, med ujålete kraft. Sammen skaper de en uimotståelig opplevelse av komediespill på sitt beste denne teatervåren, til tross for at promillen i produksjonen for øvrig føles hakket for høy.