Rørende og rått fra Nosizwes personlige rike

5

TEATER

«Nosizwe – Mor av en nasjon»

Av og med Nosizwe Baqwa

Regi: Zeze Kolstad

Med Nosizwe Baqwa

Musikere: Liv Andrea Hauge, Marius Gjersø, Joel Ring, Mona Krogstad, Mariama Astrid, Xander Crook

Produsert i samarbeid med SPKRBX/Riksscenen

Caféteatret, Oslo

Nosizwe Lise Kealeboga Sidzumo Baqwa er artisten, sangeren og aktivisten vi kjenner som «bare» Nosizwe. Men nettopp fornavnet står i sentrum under denne forstillingen, det som på Xhosa betyr «Mor av en nasjon» og som alle hennes formødre før henne har båret. Det er et sus av ansvar over navnet, og på Caféteatrets scene i Oslo kvitterer hun for tilliten hun ble gitt lenge før hun selv kunne formulere ordene og musikken bak.

Forestillingen beskrives som en nypremiere ettersom den bare så vidt ble spilt på et tidspunkt da landet var i ferd med å lukke ned, men det er først nå den møter publikum i nesten full åpenhet. Den starter med at det seks personer store bandet tar plass, og et sitat tennes på det store tekstilveggteppet på scenen som også fungerer som lerret for videoprojeksjonene. Sitatet er fra Ezra Furmans «Every Feeling», signaturlåten til TV-serien «Sex Education». Furman siteres på: «I wanna feel every feeling in the book tonight/And only love/Only love and happiness will remain». Men utenfor dette refrenget i sangen ligger setningene Nosizwe i forestillingen på mange måter gjør til sine egne, en oppramsing av følelser som begynner med et «Fuck»: Fuck smerten, skammen, panikken, hatet. Greier man å kaste de negative, fastlåste tankene av seg, vil kjærligheten og kanskje evnen til å elske seg selv som den man er, stå tilbake.

[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk, en infernalsk hovedrolle og trommespill i særklasse (+) ]

Nosizwes historie omhandler tre kvinner og tre generasjoner. Henne selv som ble født på 80-tallet, moren som flyktet fra Sør-Afrika og bestemoren som hun aldri har møtt, men som likevel er en ruvende skikkelse i det store lappeteppet av opplevde, fortalte og innbilte minner. Historiene og trådene er Nosizwes egne, dypt personlige og på mange måter også intime i måten hun ikke bare blottstiller seg selv og sin bakgrunn på, men også familie og da særlig moren. I fortellingene som følger i kvoteflyktningenes fotspor, i denne sammenhengen morens flukt fra Apartheidregimet i Sør-Afrika, ligger det mye historie, mange og sterke følelser, og også forvirring.

«Jeg måtte flytte fra hjemlandet til hjemlandet», sier Nosizwe om da moren i en periode etter Apartheid flyttet tilbake til Sør-Afrika for å utøve sin legegjerning der. I Norge oppdro hun fem barn alene mens hun arbeidet som lege blant annet i Stavanger og i Oslo, hvor hun måtte fortelle kvinner som hadde forlatt alt at det ikke var noe i veien med hjertet deres, det var bare fylt av sorg. Moren ble lege i vestlig medisin, hun som kom fra en tradisjonell healer-posisjon. Livet hennes beskrives uansett som en kamp, men ikke uten store mengder omsorg og stolthet.

[ – Jeg må alltid ha viljen min. Og det får jeg (+) ]

Nosizwe Baqwa forteller om hvordan moren på åttitallet som nyankommet flyktning ble møtt med korpsmusikk på togstasjonen på Vinstra. I dag kommer flyktningene til et land som ikke vil ha deg, men som behøver deg. I fortellingen om mor og datter, om å takle hverdagen, forventningspress og det Toni Morrison kalte «det hvite blikket», ligger også en universell historie som Nosizwe formidler på en svært sterk og berørende måte, om oppbygget frustrasjon, vold og alkoholisme. En av de sterkeste sekvensene i monologen er når Nosizwe begrunner hvordan det er mulig å oppføre seg som et dårlig menneske rett og slett fordi man er et godt menneske.

I stykket beskrives det hvordan migrasjon og rotløshet skaper traumer gjennom flere generasjoner. Kledd i en rødoransje drakt på scenen snakker, spiller og synger hovedpersonen selv ut sine egne traumer, tanker om å «være mye», om sinne, sårbarhet og erkjennelser rundt kropp, seksualitet, hudfarge og tilhørighet. Det er store sprang mellom hvordan hun ser tilbake på en oppvekst i Norge og Oslo, i diaspora med folk fra alle afrikanske land, fra Sri Lanka, fra hele verden med døra på vidt gap og Salif Keita og Miriam Makeba på platespilleren, til dagens Norge og observasjonene av seg selv fra utsiden, som kvinne, selv mor og som en person i skvis mellom stadig mer polariserende motsetninger.

[ Nosizwe: – Min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne ]

«Mor av en nasjon» er kompleks, bygget på personlige erfaringer og valg, grundig research, intervjuer, lydopptak og ut fra det igjen en refleksjon av hva det vil si å være preget av motpoler og tilhold i mange ulike verdener og miljøer. I noen små sekvenser blir det noe uoversiktlig og oppstablet, spesielt når lydopptak, fotografier og bilder skal podes inn i fortellingen og finne samsvar i musikken. Men det sier seg selv at forestillingen har et stort underliggende alvor, og de mange elementene kompenseres med sjenerøse doser musikk, humor og glimt i øyet. Nosizwe viser en bevissthet rundt at historien hennes ikke er unik. Derfor blir den allmenn. Det er ikke det samme som at hendelsene og livsløpene ikke er ekstraordinære for den som har vokst opp med dem, og som må leve med varierende grad av traumer, både de opplevde og de som er arvet. Nosizwe formidler følelsene på en eksepsjonell måte gjennom musikken som hun har komponert sammen med den sørafrikanske jazzmusikeren Thandi Ntuli.

Komposisjonene, sangen og arrangementene fra scenen bygger dels på jazz, de store vokaltradisjonene og på sørafrikansk kirkemusikk. Nosizwes egen fine vokal og innlevelse, koringen fra Nordic Black Theaters Mariama Astrid Ndure og pianist Liv Andrea Hauge imponerer i spissen for bandet. Slik manifesterer Nosizwe Baqwa en fysisk levendegjøring av å være datter, kvinne og til slutt også selv mor når en fjerde generasjon, Nosizwes datter Aella Baqwa Ruud, hopper opp på scenen til kveldens mest rørende seanse. Hun gir en rå pekepinn på at denne spesifikke nasjonen vil være i de beste hender også i framtida.