Nye takter

Nosizwe: – Min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne

– Jeg har jobba hardt for å eie hele min historie, forteller Nosizwe. Nå bretter hun ut en nær og ærlig historie om tre generasjoner kvinner i selvskrevet stykke.

Bilde 1 av 2

– Kunst kan kommunisere på en måte som ren politikk og diplomati ikke kan. Det er her jeg ønsker å knytte fortellingen om meg selv og min familie til samtidens sosiale og politiske forhold. Jeg vil minne publikum på at det personlige er politisk og det politiske er personlig.

Nosizwe Lise Kealeboga Sidzumo Baqwa ble født på åttitallet, i en tid da Sør Afrika var på randen til full borgerkrig. Xhosa-kulturen hun er født i, sier at man skal gi barnet et navn som reflekterer konteksten det er født i. Hennes navn betyr «Mor av en nasjon». Håpet var at Nosizwe kanskje skulle ta ansvar en dag.

Les også: En ruvende stemme

Tre generasjoner

Ansvarsfølelsen har også gjennomsyret alt hun gjør – og ikke så rent lite denne gang: På Oslo World stiller hun med et selvskrevet, personlig og politisk stykke – en generasjonsfortelling om hennes mormor, hennes mor og henne selv som nettopp har fått tittelen «Nosizwe - Mor av en nasjon».

– Det er tre personer fra tre ganske forskjellige sosiopolitiske kontekster, som kanskje har noen felles trekk i forhold til livserfaring og livshistorie, men som er bundet sammen i blodet. Jeg prøver å være ganske spesifikk, ved å ta et ganske dypt dykk inn i min historie for å si noe om tap, familie, traumer, kjærlighet - de store tinga, forteller hun, smertelig klar over at hun selv bare har levd et liv som ikke er halvveis en gang, men at hun også har opplevd mye på veien.

– Min fortelling er ganske politisk, også fordi min kropp er politisert ved at jeg er svart og kvinne, sier hun.

Les også: Oslo-festival oppretter hjelpefond for Beirut: – Situasjonen er kritisk

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Nosizwe Kealeboga Lise Sidzumo Baqwa, kjent under artistnavnet Nosizwe. Norsk-sørafrikansk artist.

Nosizwe. Foto: Mimsy Møller

Apartheid og flukt

– Jeg har villet prøve å gjøre stykket så håndgripelig som mulig – nesten så man selv kan kjenne opplevelsene på huden. Sånn som for eksempel mamma gjorde, da hun krøp ut av vinduet sitt midt på natta, ble henta av noen folk fra ANC, og kjørt til en grense, og så frakta med tog, og hadde nesten ingenting med seg. Tenkt det a. 18 år. Mamma’n min. Mutters aleine. Det er så sykt. Hva skjer a? Jeg drakk pils og var opptatt av gutten i parallellklassen da jeg var på samme alder, utbryter hun.

– Men mamma er et utrolig komplekst menneske, og jeg gruer meg til hun skal sitte i salen og se hva jeg har skrevet om henne. Jeg har bare spurt henne om lov. Hun har sagt det var greit. Hun vet ingenting.

Selvkomponert

Det er scener der ord kan være overflødige, eller som ikke er like enkle å beskrive verbalt. Musikk har derfor blitt et sentralt element for å sette tonen og beskrive stemninga i stykket, som også lener seg på visuell bilder. Musikken har Nosizwe skrevet i samarbeid med den Sør-Afrikanske jazzpianisten Thandi Ntuli.

– Musikken er en dialog mellom sørafrikanske harmonier og melodiøse oppbygninger og norske inspirasjonskilder. De er bindeleddene i fortellingen om kvinnene i mitt liv, forteller hun.

En historie om frihet

Det er også drømmen og kampen om frihet:

– Jeg møtte aldri mormor før hun døde og det er omtrent ingen bilder igjen av henne. Men hun levde under apartheid og fikk beskjed hele tiden om at hun var en annenrangs borger. Hun ville ha frihet fra undertrykking. Min mor rømte til denne friheten, fra apartheid – men sikkert også fra konstruksjonene fra religion, og tanken om hvordan en kvinne skal være. Hun var en bh-brenner-feminist, forteller Nosizwe. Selv har hun vært på søken etter en annen frihet igjen.

– Frihet fra forventninger om å være flink pike, å oppføre meg som forventes av å være andregenerasjonsinnvandrer, eller kvinne, eller min hudfarge, eller min legning, sier hun.

– Og så har jeg ungen min, som også er med i stykket, og som er så jævla fri. Og hun er et resultat av dette direkte arbeidet, som min mamma, min mormor og oldemor drømte om og kjempet for å ha. Og så er hun beinhard, og forhandler seg til et par nye Fila-sko, og skal lage egne danser i stykket, og har ikke den bagasjen. Hverken det politiske eller av familetraumer.

Les også: – Jeg synes det er kjipt at jeg ikke lærte om Gro Harlem Brundtland på skolen

Traumer på post-its

Prosessen med å lage et stykke basert på ens egen historie, familie og bakgrunn, har vært både spennende og ganske tungt i prosessen, forteller Nosizwe.

– Men det har også vært utrolig artig, spesielt å oppleve at disse traumene som jeg har båret i sekken min i alle år, plutselig er oppå et arbeidsbord sammen med seks til åtte folk som skal diskutere relevansen for hvert traume for stykket, og hvorvidt det kan brukes. Folk kan ha gjespet av ting jeg har opplevd som vondt. Og det interessante er at minnet brått ikke har den samme tyngden og vekta, fordi jeg har måttet fysisk kaste det opp på arbeidstavla i form av en gul post-it-lapp, og spurt «funker dette?». «Nei, det var kjedelig», eller «Nei, vi orker ikke det». Nei, okei, men da stryker vi det, da.

– Er ikke det vondt å oppleve at andre forkaster dine egne vonde opplevelser som lite interessante for et stykke?

– Nei, fordi jeg har gitt det fra meg. Det ligger ikke lenger bare hos meg, det er ikke kun mitt, men overført til en gul lapp, og så «nei, i søpla med den». Ha ha.

Hun ler over absurditeten i det hele, og at det har hatt en psykoterapeutisk effekt. Nosizwe har dessuten innsett at at hun har vært ganske flink til å dyrke det vonde, i likhet med de fleste av oss:

– Nå når jeg ser tilbake, tenker jeg «Wow, du har datet traumene dine lenge», liksom. Tatt de med på middag og drukket vin med de. «La meg snakke med dere igjen, problemene mine fra da jeg var ni år gammel. Hvordan går det?»

Les også: Lil Halima tar stil på alvor

Det menneskelige blikket

Selv om hun mener det er viktig å tulle med det mørke, og Baqwa-familien ifølge Nosizwe kan skryte av å takle vonde ting med mye galgenhumor og livsglede, betyr ikke det at det må gå på bekostning av det dype alvoret. Tvert imot har det vært viktig å skildre det vonde og skamfulle, for å beskrive en større kompleksitet, de mange menneskelige nyansene, for å utfordre forestillingen om andregenerasjonsinnvandreren, og det Toni Morrison kaller «det hvite blikket».

– Jeg har jobba hardt for å ikke selvsensurere meg, for å eie hele min historie. For å ikke begrense deler av historien som er stygg, i frykt for at det blir vurdert fra et blikk som ikke forstår, eller har visse forhåndsdømmende tanker om det å være innvandrer. Mange har kanskje hatt en ryggmargsrefleks om å kun vise solskinnshistorier for å kompensere med et negativt bilde på innvandrere. Man blir litt defensiv.

– Litt som Beyoncés «Black Is King», som kan virke noe mynta på et hvitt publikum, som eksotifiserer og dyrker et vestlig popkulturelt bilde på det vest-afrikanske ?

– Beyoncé er jo storkapitalist! Hun kommer med en historie om at den afrikanske diasporaen er stolte etterkommere av konger og dronninger. Hey, jeg er etterkommer av bønder, og det er jeg jævlig stolt av. Jeg vil utfordre bildet av den norske innvandreren ved å vise kompleksiteten av et levd liv på en nær og ærlig måte. Vi bærer på flere interessante og universelle perspektiver enn hva det offentlige narrativet om «innvandreren» har tålt frem til idag.

«Nosizwe - Mor av en nasjon» har premiere på Riksscenen i regi av Oslo World 28. oktober.

Mer fra Dagsavisen