Imperiets norske «femte medlem»: – Det er helt vanvittig

– Det fungerte dritbra og skjedde raskt.

Arild Skrindo (66) har spolt tilbake til midt på 80-tallet, da han var manager for svenske Imperiet.

– Det var hektisk – og skikkelig gøy. Jeg ville ikke vært foruten, sier han, og fortsetter lettere inhabilt om oppdragsgiverne:

– De var politisk «riktige», de så bra ut, de var det beste livebandet – og så sluttet Imperiet før de ble for gamle. Det stoppet naturlig idet Thåström sa at han sluttet, og så er det et ferdig kapittel. Når ting avsluttes på den måten, blir tidsånden mye klarere.

Nå forteller «Et hjerte er alltid rødt» historien om den berømte svenske rockegruppa med Joakim Thåström som frontfigur. I dokumentarfilmen uttaler synth- og saksofonisten Per Hägglund følgende om Skrindos rolle:

– Han ble et femte medlem som var med oss på alt – på godt og vondt.

Særlig vondt skulle det bli en tidlig turnémorgen i Mexico i 1986.

Les også: Helgens nye låter: Hedda Mae jager troll og Aden Foyer nattens dronning (+)

Kaospilot

Imperiet vokste ut av det sagnomsuste Stockholm-bandet Ebba Grön og platedebuterte i 1983. Gjennombruddet kom med oppfølgeren «Blå himlen blues» (1985).

Det var i kjølvannet av den at vokalist Joakim Thåström hadde en erkjennelse.

– Organisasjonen vår var ekstremt kaotisk. Det ville vært kult å finne en som kunne trekke i trådene, sier han i Balsam Hellströms dokumentar.

Jobben gikk til Oslo-impresarioen Skrindo, som ifølge Thåström var et avgjørende valg.

– Da han kløyv inn, hevet han standarden til at vi spilte på bra steder tre kvelder på rad.

Skrindo hadde bakgrunn som konsertarrangør og manager for norske DePress. Senere skulle han bli en markant lokalambassadør for klesmerket Levi’s. Imperiet representerte dog et høydepunkt i karrieren.

– De ble det viktigste og største skandinaviske bandet på den tida, et band publikum identifiserte seg sterkt med, erklærer Skrindo.

– Mødre og fedre vil garantert ta med seg ungdommene sine og se den nye filmen, fordi de holder Imperiet tett til sitt hjerte ennå. Det er forskjellen på Imperiet og de fleste andre band: Sånt vokser jo bare.

Les også: Den perfekte sommerpopen er her allerede (+)

Ulike versjoner

Etter å ha bygget opp fanbasen hjemme, opptrådte Imperiet i både Nord- og Mellom-Amerika. Skjønt, «Et hjerte» vektlegger også hvordan de flørtet med rockeklisjeer som inntak av illegale stoffer.

En lys og stormfull natt i Mexico ble det bråk i leiren. Resultatet var at manageren fikk sparken. Hva var det egentlig som skjedde?

I filmen skylder fotografen Tove Falk Olsson, da gift med bassist Christian Falk (1962-2014), på Skrindo.

– Jeg husker Christian kom i morgentimene og sa det var kaos – at Arild hadde flippet ut og kjøpt knark for bandkassa. Senere viste det seg ikke engang å være knark, men vaskepulver eller noe sånt.

Skrindo kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen.

– Det er helt vanvittig. Er det en historie? Den har jeg aldri hørt før, sier han i filmen.

Overfor Dagsavisen bedyrer han at han «lå og sov og ble vekket om morgenen».

– Sitatene må hun stå for, eksen til den avdøde bassisten. Det er ingen bandmedlemmer som snakker om det, påpeker han.

– Jeg har ikke noe forhold til henne, og hadde ikke hørt det ryktet før jeg møtte filmprodusenten. 40 år gir god grobunn for å skape rykter. Og her velger jeg å sitere Meryl Streep: Jeg er for gammel til dette, og jeg gir fullstendig blaffen. Jeg vil ikke bruke energi på å være frustrert eller irritert.

Stor guide: Les alt om festivalsommeren i Norge i 2024

Thåström angrer

To år senere var Imperiet oppløst. Regissør Hellström gjør et hederlig forsøk på å belyse hvorfor et av Sveriges mest kjente band forsvant så fort.

– Vi hadde det veldig morsomt sammen og var kjempegode venner. Men vi snakket ikke i dybden, hvilket jeg tror man må hvis man skal holde lenge, uttaler trommeslager Fred Asp.

– Det blir som et ekteskap. Til slutt blir det brudd, eller så begynner man å åpne seg totalt for hverandre. Vi kom aldri dit.

Ifølge Thåströms uttalelser er Skrindo-sparkingen blant det medlemmene burde drøftet nærmere.

– Jeg tror det var en tabbe, sier frontfiguren, som gikk videre til en lysende solokarriere.

– Jeg tror det hadde kunnet funke hvis vi hadde satt oss ned og snakket om det. Men det var ikke sånn det fungerte. Det var veldig forhastede beslutninger: «Du gjorde det, og dette gikk ikke, og faen også.»

Eksplosivt

Skrindo er i dag pensjonert fra musikkbransjen. Han karakteriserer dokumentaren som «et stykke arbeid som gjenspeiler hvordan det var da».

Noen ære for at Imperiet ble de «største og viktigste», vil han ikke ha.

– Det var deres egen fortjeneste. Men jeg kom inn og gjorde livet deres enklere og mindre slitsomt. De måtte bare kvitte seg med alt som ikke fungerte rundt dem. Det ble å oppgradere alt, og det fungerte. Og de syntes forskjellen på Sverige og Norge, innledningsvis, det var meg.

– Hvordan er forholdet ditt til medlemmene i dag?

– Fred snakket jeg med senest i går. Per og Thåström treffer jeg alltid når vi er i samme land. De er gode venner som jeg har jevnlig kontakt med.

– Beklager du at det ble med halvannet år som manager?

– Nei, for det var en begrenset periode i en bestemt tid. Og Christian, noen måneder senere ringte han og tilbød meg jobb i et annet prosjekt. Mexico utgjorde ingen forskjell for oss. Og Thåström, han har vært ekstremt flott. Det var aldri noen «hard feelings» fra hans side, sier Skrindo.

– Det var et øyeblikk der, og sånn ble det. Sånn var kameratforholdet: veldig rett fram. Det kunne eksplodere på natta, og så var vi bestevenner likevel neste morgen. Vi har ikke hatt noe dårlig forhold etterpå. Og Imperiet er en sånn ting som vil leve evig.

Les mer om musikk her

Les mer om film her

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen