Trøtt TV-tryne

Kjetil André Aamodt mumler noe mens han roter rundt i veska. Han har akkurat kommet inn døra til NRK. Fotografen sender et blikk som sier: «Hva er det med ham?» Aamodt holder opp en parkeringsbot, løfter på blokker og papirer. I en sidelomme ligger det noen løse sedler. Han har poser under øynene og sovesveis. Klokka nærmer seg to. Vi får det ikke helt til å stemme. Kvelden i forveien virket han både skarp og til stede da han ledet OL-sendingen på NRK. Aamodt finner ikke adgangskortet og må gå bort til skranken for å låne et nytt. Vi kommer oss omsider gjennom slusene. Aamodt gjør et forsøk på å vise vei. Etter noen meter mister han retningssansen. Han ser etter heisen. Vi går en runde og ender opp der vi startet - ved heisen. Som vi ikke skal ta. «Det var en strafferunde», mumler Aamodt og smiler, før han snur og går til garderoben slik at fotografen kan ta noen bilder. Han kvikner litt til når han tar på seg hvitskjorta og vitser om at han overhodet ikke bryr seg om klær. Men når fotoseansen er ferdig virker han fortsatt så trøtt og uopplagt at vi er usikre på om han vil være i stand til å gjennomføre et intervju.

Aamodt foreslår at vi gjør intervjuet i studioet der han hver kveld leder «OL-kveld Sotsji» sammen med Anne Rimmen. Programmet har så langt vært en suksess med langt høyere seertall enn TV 2s kveldssendinger fra Sotsji. Men Aamodt er ikke helt komfortabel med rollen han har fått. Han trodde han skulle være mer OL-ekspert enn programleder.

- Jeg har ingen planer om å satse på noen programlederkarriere. Det er ikke en naturlig rolle for meg. Jeg har vært nervøs og hatt hjertebank før sendingene. Jeg var lenge usikker på om jeg skulle takke ja. Men jeg er jo en OL-mann. Og det er godt etterpå.

Setningen ender i et slitent smil. Aamodt gjesper og drar hånda gjennom luggen. Han er ikke uvennlig, virker bare veldig, veldig trøtt. Når det gjelder fraværenhet under intervjuer, har han fortsatt mye å gå på sammenlignet med sin far. En kollega har fortalt at hun aldri glemmer portrettet hun gjorde med Finn for en del år siden. Under intervjuet så han knapt opp fra skjermen på sitt kontor, mumlet bare med jevne mellomrom: «Bare snakk du, jeg hører hva du sier.» Etter en stund forsvant Finn ut av rommet og ble borte. Lenge.

Det er gått sju år siden Kjetil André Aamodt la alpinskiene på hylla. Avskjeden kom under Idrettsgallaen i 2007 da han ble kåret til årets mannlige idrettsutøver etter OL-gullet i Torino. I en tårevåt tale takket han familien: «Jeg er stum av beundring for hva dere fikk til.» Og: «Til slutt vil jeg takke min kone som har ventet på meg i 13 år. Nå skal vi kose oss med vår datter Erle.» For mannen som har vært toppidrettsutøver siden han var sju år og levd av å stå ned stupbratte bakker, ble overgangen til et vanlig liv stor.

- Ja, jeg hadde abstinenser i en periode.

- Hva skjedde?

- Jeg ble sittende hjemme og se på TV. Jeg savnet kicket jeg fikk når jeg konkurrerte og det å ha langsiktige mål.

- Hva gjorde du med abstinensene?

- Jeg begynte å sykle. Det hjalp. Og så satte jeg meg små mål i hverdagen. Det kunne være å lære ungene noe. Eller å gjøre noe i huset. Etter hvert ga det meg den samme tilfredsstillelsen som å ha mål i idretten.

De siste årene har det ballet på seg med oppdrag. Aamodt jobber for Olympiatoppen og FIS. Han driver rennskole på Gaustablikk, holder foredrag for næringslivet, jobber for et klesmerke og lager underholdningsprogram sammen med Lasse Kjus. Og så er det alle oppdragene for NRK.

- Jeg har kjent meg litt svimmel til tider. Men det kan også være kaffen. Jeg har lest at man får lav puls av kaffe. Så det er ikke sikkert jeg har slitt meg ut. Men man hører jo stadig om folk som går på veggen - jeg må være på vakt ...

Aamodt gnir seg i ansiktet med begge hendene.

- Men du har det bra?

- Ja, livet er bedre enn noen gang.

NRK-gjengen bak «OL-kveld Sotsji» skal gå gjennom kveldens sending. Aamodt setter seg ved siden av Anne Rimmen og slår av noen vitser.

- Dette blir en utfordrende dag. Har ikke du hatt en fling med en av gjestene? Spør Aamodt og gliser.

Rimmen ler. Aamodt har våknet nå. Han gjør seg til for fotografen, og småprater med Rimmen. En av sjefene utbryter:

- Du, rutinerte programleder, nå må du følge med!

Aamodt gliser og gjør som sjefen sier.

Når vi skal fortsette intervjuet virker han brått trøtt igjen. Gjespingen avtar ikke i styrke. Etter nok et svar, lukker han øynene.

- Det virker som du er veldig trøtt?

- Jeg er litt trøtt, ja. Det har vært for mye i det siste. Jeg har sovet lite.

- Skal vi heller ta en kaffe i morgen?

- Ja, bare kom opp på kontoret mitt, svarer Aamodt og virker med ett langt mer opplagt.

Kontoret ligger på Skøyen. Hit kommer Aamodt stort sett daglig. På nabokontoret sitter bestekompisen Erik. De var klassekamerater på Holmlia og har vært venner siden. I dag er de naboer på Bygdøy. Vi snakker litt om forskjellene mellom det å bo i øst og vest i Oslo. Aamodt forteller at kona er fra Bærum og at de møttes på halvveien da de bosatte seg på Bygdøy.

- Det hender jeg sier til kona: Det her går ikke lenger. Vi må komme oss over på østkanten!

Samtidig trives han i huset de har nede ved sjøkanten på Bygdøy med egen strandlinje og brygge.

- Den største forskjellen er at miljøet på Holmlia var mye mer flerkulturelt. Man får en annen toleranse og innsikt i andre kulturer av å bo der. Mine beste venner hadde enten en mor eller far som kom fra et annet land. De kulturelle forskjellene var aldri noe problem. Men uansett om du bor i Holmenkollen, på Holmlia eller Bygdøy - det viktigste er verdiene du vektlegger i hjemmet.

- Kunne du bosatt deg på Holmlia i dag?

- Jeg vet ikke. Jeg syntes i hvert fall at det var et fint sted å vokse opp. Jeg trivdes veldig godt på Holmlia.

På 70-tallet bodde familien Aamodt på Lambertseter, Norges første drabantby.

- Jeg tenker av og til at vi burde flyttet inn i en blokkleilighet på Lambertseter uten TV for å se hva som skjer med barna. Mine barn trives veldig godt i huset. Da jeg vokste opp, ville jeg ut hele tida fordi det var så kjedelig å være hjemme.

Foreldrene til Aamodt, Finn og Gerd, var bare 17 og 19 år da de fikk sitt første barn Ann-Kristin. Kjetil André kom til verden to år etter. Søsknene var bestevenner gjennom hele oppveksten. Faren var veldig interessert i idrett og spesielt alpint. Han syntes treningsoppleggene i idrettslagene var for slappe, og ville heller trene barna selv. Finn var helsefrik og mente systematisk trening ville gi resultater. Ann-Kristin og Kjetil André gjorde pushups, situps, knebøy, rygghevinger og yogaøvelser hver eneste dag. Faren mente også at utholdenhet var trenbart fra sjuårsalderen, og tok med barna på syretrening opp bratte bakker. «Folk trodde vi var gale», skriver Aamodt i sin selvbiografi. I motsetning til mange andre i alpinmiljøet hadde familien Aamodt dårlig råd. Når de oppsøkte alpinbakker landet rundt, var slagordet: «Alt på ett kort». Foreldrene kunne luske rundt i skogen og hive seg på en T-krok litt opp i bakken. Var det en bilvei i nærheten av anleggene kunne de kjøre opp og ned i stedet for å ta heis. Foreldrene tok ferie hver for seg for at barna skulle få stå mest mulig på ski. En gang de var på Beitostølen, gikk de tom for mat. Til alt hell fant ungene en 50-lapp som reddet matforsyningen.

Som ung sa Kjetil André til mora: «Blir jeg rik noen gang, skal jeg i hvert fall ha mat i kjøleskapet.»

- Så lenge jeg har penger til mat, er jeg superlykkelig. Det henger nok litt igjen fra barndommen. I dag liker jeg å bo og spise godt. Men jeg sløser ikke med penger.

- Du vokste selv opp under relativt trange kår. Er du opptatt av at barna dine ikke skal ha det for komfortabelt?

- Jeg er i hvert fall opptatt av at de skal leve bærekraftig. Man skal ikke ha som mål å ha den fineste klokka eller den største bilen. Det som er viktig, er å ha omtanke for andre mennesker, men det er også viktig å ta vare på seg selv. Jeg vil at ungene skal kjenne på gleden av mestring og at de skal ønske å lære seg ting.

Han vil på ingen måte elendighetsbeskrive egen oppvekst.

- Jeg hadde en veldig fin oppvekst. Fatter‘n og mutter‘n gjorde alt de kunne for meg. Og jeg satte utrolig pris på de lørdagene når mutter’n hadde fått lønning og vi hadde god mat. Så var det mer knekkebrød mot slutten av måneden - jeg tror barn bare har godt av å kjenne på at penger tar slutt.

- Hvordan ser du på oppveksten med det beinharde treningsregimet i dag?

- Den var spesiell, men det var samtidig noe jeg valgte selv. Selv om fatter’n var en pådriver, så holdt han meg også igjen - fordi han så at jeg var så gira. Jeg tror ikke du kan presse ungene dine til noe som helst. Men du kan hjelpe dem til å oppnå sine drømmer.

- Har du et treningsprogram for egne barn?

- Nei, men jeg lager noen hinderløyper i stua, og vi går litt på rollerblades inne. Og jeg tar gjerne fram en aktivitet når vi skal leke.

- Ønsker du at de skal bli toppidrettsutøvere?

- Jeg har ikke noe spesielt ønske om det. Men hvis de vil det, skal jeg fortelle dem hvilke valg de bør ta. Det er jo et spesielt liv.

- Hva slags far er du?

- Jeg har vært ganske leken. Men jeg merker at jeg har begynt å bli gammel, jeg holder ikke ut så lenge i leken lenger. Det er ganske frustrerende. Jeg er nok også litt for snill. Tillater for mye pannekaker og TV-titting. Jeg kan være litt slapp. Droppe tannpuss før de legger seg og sånn. Stine er motsatt. Hun er den strenge. Jeg bør nok bli flinkere til å si nei.

I det siste er han ifølge seg selv blitt mindre tilstedeværende, og det plager ham.

- Nå jobber jeg for mye. Av og til får jeg lyst til å kutte ut alle engasjementene og bare ta meg av ungene og trene.

Han har vært sammen med Stine Østvold i 20 år. Hun er danser og jobber i Operaen. De møttes på Toppidrettssenteret.

- Hun var ung da vi møttes, men mye mer moden enn meg … litt mer glad i å feire bursdag og jul - family values. Jeg var også glad i familien, men vi hadde ikke så mye fokus på de tingene.

Han har tidligere fortalt at Stine hjalp ham gjennom jungelen av sosiale koder som han ikke kunne fra før.

- Jeg tror menn trenger en kvinne i livet som gir motstand og kommer med korreks. Ellers kan menn bli veldig egosentriske. Så skal man passe seg for å bli tøffelhelt. Det liker ikke jenter. Jeg tror også at kvinner ser de viktige verdiene i livet tidligere enn menn.

- Hvilke verdier, da?

- Det å være her og nå - se gleden av at barna vokser opp. Finne roen. Ikke være den flyktige som hele tida leter etter hvor det er mest gøy.

- Og den roen har du funnet nå?

- Jeg føler det. Jeg har jo gått gjennom noen faser sent i livet siden jeg gikk glipp av en del fest og moro. Jeg tok russetida da jeg var 30, skulle liksom være ute på byen i en periode jeg også.

- Hva gjør du sammen med kona di i dag, da?

- Hva vi gjør? Nesten ikke noe. Vi har ikke vært på kino siden Erle ble født. Vi tar kanskje en middag ute en gang i halvåret og inviterer av og til nære venner hjem. Ellers lever vi et A4-liv. Legger ungene, rydder i huset, ser kveldsnytt.

- Og det trives du med?

- Jeg synes det er helt supert, sier Aamodt og smiler.

Mannen som har deltatt i fem olympiske leker, er også ambassadør for «OL i Oslo 2022». I går var han i Sotsji for å promotere Norge som OL-arrangør.

- Jeg mener det er en god prioritering for Norge. Det er en investering i barn og ungdom. Vi trenger både noe å leve for og noe å leve av. Et OL er noe vi kan leve for. Hvis alle drar i samme retning, vil et OL føre med seg mye positivt for hele landet.

Den tidligere toppalpinisten har holdt foredrag for politikerne på Stortinget for å overbevise dem om at det er riktig å gi en statsgaranti.

- I Norge har idretten to millioner medlemmer, og OL er den viktigste inspirasjonskilden for idrettsutøvere. Jeg har tro på det å samle fem verdensdeler til kappestrid i fredstid.

- Hva med IOC? Korrupsjonen? Den vanvittige pengebruken?

- Vi skal ikke arrangere OL for enhver pris. Men jeg velger å se på det store bildet. For meg handler idrettens verdier om rettferdighet, det å strekke seg mot et mål, ha respekt for hverandre, kjenne på det å vinne og det å tape. Disse verdiene er viktige også for folk som ikke driver idrett.

Det var på idrettsbanen Aamodt fikk selvtillit i barndommen. Han har beskrevet seg selv som en stille og engstelig gutt, som var mørkredd, redd for å ta T-banen, redd for høyder. Han kunne bli krakilsk hvis foreldrene dro et sted uten å ta ham med. Selv om han har kjørt rett ned de bratteste løypene i verden, likte han heller aldri å ta risiko. Og han var alltid nervøs før start. Av og til var nervøsiteten lammende. Som da det sto om sammenlagtseieren verdenscupen i 1999. Midt i løpet, tenkte han: «Hvorfor gjør jeg egentlig dette? Hvorfor gidder jeg å la dette være så viktig for meg?»

- Du har sagt at du levde i en slags boble som toppidrettsutøver, at du kunne være fryktelig nervøs før renn og at det var mange nedturer. Hva var det egentlig som gjorde at du holdt ut år etter år med beinhard trening?

- Det viktigste var at idretten ga meg selvtillit og livskvalitet. Å se at jeg greide å mestre noe gjennom øvelse - det ga en veldig deilig følelse. Å kjenne på frykten, være usikker og ute av komfortsonen, for så å komme inn i den igjen. Det er variasjonen i livet som er viktig, og som har gitt meg så mye. Hvis man alltid er der det er komfortabelt, så kjenner man ikke på hele livet. I idretten er ytterpunktene lenger fra hverandre, sier Aamodt og viser med hendene hva han mener.

- Så krymper spennet sammen. Nå lever jeg mye mer sånn.

Aamodt holder hendene sammen.

- Og det er nok for deg i dag?

- Ja, det er en tid for alt. Man venner seg til det lille spennet i hverdagene.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

5 favoritter

Musikk: Jeg er Dire Straits-fan. Skal jeg velge en låt, må det bli «Tunnel of Love».

Film: Det må nesten bli «Forrest Gump». Den er bare feelgood hele veien.

Bok: «L» av Erlend Loe. Den lo jeg godt av.

Mat: Jeg liker det som er lite og delikat. Men akkurat nå går det mye i knekkebrød med smør og geitost.

Sted: Aspen, Colorado. Det er en veldig koselig alpinby med mange gode spisesteder og fin skikjøring.