Solskjærs blåfans

«En fotballklubb er ikke en klubb - det er en klan. Det er en familie.»

Sam Hammam, tidligere eier av Cardiff City Football Club

- Let‘s start with a good win today!

Ole Gunnar Solskjær står med mikrofonen nede ved innbytterbenken på Cardiff City Stadium. Hjemmefansen jubler for den nye manageren. Noen minutter senere løper Cardiff-spillerne ut på banen i røde drakter med «Visit Malaysia» på brystet. På de fullsatte tribunene er det knapt en rød trøye å se. Det viftes med blå skjerf og et og annet norsk flagg. Arenaen i Cardiff er kåret til det mest familievennlige fotballstadionet i Storbritannia. Vaktene er påpasselige med å se til at The Bluebirds sitter på setene. Bare West Ham-fansen får lov til å stå. Utover i kampen overdøver de hjemmefansen fullstendig.

På en pub et par kvartaler unna sitter noen av Cardiffs mest trofaste supportere og ser kampen på TV. Mange av dem har sesongkort, men de nekter å se laget på hjemmebane. Og det til tross for at klubben spiller i den øverste divisjonen for første gang på over 50 år. Dette er supportere som tidligere utgjorde den harde kjernen til The Bluebirds. Cardiff City har vært mer kjent for supportere som slåss enn god fotball. Fram til 2000-tallet kjempet laget langt nede i divisjonene. Men på tabellen over antall hooligans lå de helt i toppen. Den gamle hjemmebanen Ninian Park ble beskrevet som en heksegryte. Det var ofte slåssing både før, under og etter kampene. På en vanlig kampdag kunne hundrevis av fans bli arrestert. Det voldsomme trøkket fra tribunen var nok en medvirkende årsak til at Cardiff kunne slå ut lag som på papiret var uslåelige - som i FA-cupen i 2002 da Cardiff, som lå i tredjedivisjon, beseiret Leeds som lå helt i toppen av Premier League. Cardiffs mest fryktede supportere kalte seg Soul Crew. En av lederne var Annis Abraham. Han har skrevet sju bøker om sitt liv og sine slag for klubben. I dag slåss han ikke lenger mot andre lags supportere, men retter verbale slag mot ledelsen i klubben. Abraham er kontroversiell, men blant fansen har han mange støttespillere og stor innflytelse. To dager før Solskjærs hjemmedebut ringer vi ham opp. Abraham tar telefonen med en gang og svarer:

- Møt meg på det store parkeringshuset ved Cardiff Bay.

Vi blir gående litt rundt på Cardiff Bay mens vi venter på den tidligere slåsskjempen. Nede ved havna ser vi norske flagg som vaier i vinden. De er ikke heist til ære for Solskjær eller de norske spillerne som har kommet til klubben. Flaggstengene står utenfor The Norwegian Church, som i dag er et kulturhus. Cardiff var kjent for å ha den største kullhavnen i verden. Den voldsomme veksten i kulleksporten sammenfalt med veksten i den norske skipsflåten. Fra midten av 1800-tallet og fram til andre verdenskrig tråkket tusenvis av norske sjøfolk gatene i Cardiff. I denne perioden ble kirken et viktig samlingspunkt. Faren til forfatteren Roald Dahl kom hit og startet med shipping. Sønnen Roald ble døpt i den norske kirken. The Welsh-Norwegian Society har fremdeles flere arrangementer i året der nordmenn i Cardiff og etterkommere av norske sjøfolk møtes.

Annis Abraham kommer strenende mot oss. På avstand minner han om fotball- og skuespilleren Vinnie Jones. Vi går inn i Wales Millennium Centre, Cardiffs kulturelle storstue som ligger rett ved parkeringshuset. Et kor står og synger litt bortenfor oss i inngangspartiet. Abraham gir oss en 20 minutters leksjon om ståa i Cardiff City før vi greier å skyte inn at det kanskje kunne vært greit å finne et sted å sitte.

- Mange av dem som går på kamp i dag var ikke der da vi var et elendig lag. Jeg har hatt sesongkort i 41 år. Ni av sesongene spilte vi i fjerdedivisjon. Jeg har vært med til Darlington, Hartlepool ... hvor var de da, de som nå kler seg i rødt? Jeg liker at vi er blitt en familieklubb, men ikke at vi har mistet lidenskapen og identiteten. Klubben må ikke glemme oss som var der fra begynnelsen. Vi som har pustet fotball gjennom hele livet, sier Abraham.

Kort fortalt handler historien til Abraham om en klubb som har solgt sjelen til en søkkrik mann som bor sju tidssoner unna Cardiff. Mannen heter Vincent Tan og kommer fra Malaysia. Han har lånt klubben hundrevis av millioner de siste årene. Den massive pengebruken betalte seg i fjor da laget ble klart for den øverste divisjonen for første gang på over 50 år. Før opprykkssesongen krevde Tan at The Bluebirds skulle spille i rødt. Han mente det var en farge som ville bringe lykke og at et rødt lag ville være lettere å markedsføre i Asia. Ifølge Abraham ble det stilt et ultimatum til supporterne: Red or dead. Abraham er en av mange som har nektet å gi sin støtte til Tan så lenge laget spiller i rødt. Som casual brukte han aldri blå trøye. Medlemmene i Soul Crew gikk i designerklær som Lacoste. Men da klubben ble rød, dro han den blå Cardiff-trøya over hodet.

Fansens misnøye med Tan går ikke bare på de nye draktene. De reagerte også kraftig da lagets tidligere trener, Malky Mackay, ble sparket før jul. Det var Mackay som fikk laget opp i Premier League.

- Tan er en flink forretningsmann, men han kan ingenting om fotball. Vi vil minne ham på hva han gjør galt hver eneste dag. Han vet at vi aldri vil gi oss. I gamle dager sparket vi opp dørene på styrerommet og stormet banen når vi ikke likte det som skjedde i klubben, sier Abraham.

Han gikk på sin første kamp i 1973. 12 år gammel ble han banket opp på en bortekamp mot West Ham. Abraham ble ikke skremt. Han følte seg hjemme i klubben - slåssingen og rivaliseringen gjorde kampene bare mer spennende. I dag beskriver han det som et slags dop.

- Vi var et dårlig lag den gangen. Men selv om vi var dårlige, ville jeg at vi skulle være best på tribunen. Jeg trodde jeg kjempet for klubben, for byen. Det var det som drev meg, sier Abraham og legger til:

- Bortelagene sa det var verre å spille mot oss enn Galatasaray. Da vi fikk ny stadion ble supporterne splittet.

Han savner stemningen og syngingen som var på Ninian Park, samtidig er han glad for at tida med slåssing og massearrestasjoner er over.

- Det kunne komme ut av kontroll, og det var noen stygge episoder. Men volden jeg har sett på barer er ti ganger verre. Jeg vil ikke fordømme dem som var med. Det var en del av oppveksten. Vi angrep ikke vanlige folk, eller fans som gikk i trøye. Slåsskampene foregikk mellom likestilte.

Flere hundre av supporterne går ikke lenger på kamp. Men så lenge det er fullt på tribunene, mener Abraham at boikotten har lite for seg. Han vil at alle som er imot at klubben spiller i rødt møter opp og viser sin misnøye ved å kle seg i blått.

- Da vi spilte langt ned i divisjonene drømte jeg om at vi en dag skulle møte lag som Manchester United og Liverpool i ligaen. Men drømmen min har ikke gått i oppfyllelse. Vi spilte i rødt hjemme mot Manchester United! Vi er ikke lenger Cardiff City.

På veien bort til en pub like ved Millennium Centre tar Abraham en pause fra fotballen og snakker om sin bakgrunn.

- Faren min vokste opp her. Før het det Tiger Bay. Det var et røft område hvor det bodde mange utlendinger. Men de var et samfunn. De så etter hverandre.

På slutten av 50-tallet startet faren til Abraham den første nattklubben i Cardiff. Faren gjorde stor suksess og drev etter hvert nattklubber i en rekke andre byer. Abraham drar fram en av bøkene sine og viser fram et bilde av seg selv og Tom Jones. Jones ble et kjent navn etter at faren lot ham spille på sine klubber. Abraham begynte selv å jobbe på en av farens klubber da han var 12 år.

- Når jeg var på kamp, krevde faren min at jeg kom tilbake og jobbet fra ni om kvelden - det var nok bra for meg, ellers ville jeg havnet i enda mer trøbbel enn jeg gjorde.

Abraham sier han er en nostalgiker, at han kanskje ikke hører hjemme i den moderne fotballen. Byen han har vokst opp i har også forandret seg voldsomt de siste 30 årene. På begynnelsen av 60-tallet var det knapt kulleksport igjen i Cardiff. Et tiår senere var også stålindustrien lagt død. Havneområdet ble en ødemark. Først mot slutten av 80-tallet tok byens politikere grep. I dag kan Cardiff Bay sammenlignes med Aker Brygge med sine svære kulturbygg, fancy restauranter og eksklusive leiligheter. Fra å være en sliten industriby er Cardiff blitt en by som trekkes fram både i reisemagasiner og når det gjøres kåringer over Storbritannias beste byer å bo i.

- Byen ser fin ut, men den har mistet sine røtter, sier Abraham.

For mange er Wales mer kjent for rugby enn fotball. Midt i byen ligger Millennium Stadium som hvert år trekker titusenvis av rugbyfans når Wales spiller. Da Abraham vokste opp på 60- og 70-tallet ble fotball forbundet med bråk og pøbler. Han forteller at det er først i det siste at pengesterke investorer har ønsket å investere i fotball i byen. Men Abraham mener det er en myte at rugby er mer populært enn fotball i Cardiff.

- De som ser rugby gjør det tre ganger i året. Cardiff Rugby trekker ikke mer enn 4.000 tilskuere. Da vi dro til Wembley solgte vi 40.000 billetter og vi kunne lett solgt 40.000 til, sier Abraham og viser til FA-cupfinalen i 2008.

- Fotballinteressen er massiv. Vi kunne blitt en gigant. Det var også visjonen til Sam Hammam før han gikk tom for penger, sier Abraham.

Sam Hammam kjøpte Cardiff City etter at han solgte seg ut av Wimbledon. Hammam ville først endre klubbens navn til «The Cardiff Celts». Han ønsket også å bytte lagets farge til grønt, rødt og hvitt. Hammams visjon var at hele Wales skulle samle seg om Cardiff. Men etter lange samtaler med spillerne og fansen gikk han bort fra dette. Abraham var en av supporterne han snakket mest med.

Selv om Cardiff har mange fans utenfor byen, vil de færreste mene at det er mulig å få walisere flest til å samle seg om klubben. Den største rivalen til Cardiff er ikke Manchester United eller Liverpool, men Swansea. Når disse to walisiske lagene spiller mot hverandre må supporterne ha politieskorte.

Cardiff-supporter Carl Curtis, som bor ved dørstokken til Swansea, tar oss med på en kjøretur til hjemstedet Neath. I bilen sitter også datteren Angharad (12).

- Hvor mange Cardiff-fans er det på skolen din? Spør faren.

- Fem - seks, svarer Angharad.

- Og hvor mange går det der?

- 1.100. Nesten alle støtter Swansea, sier Angharad og smiler.

Carl Curtis forteller at rivaliseringen mellom disse to lagene også foregår utenfor fotballbanen. Da Cardiff rykket opp fra tredje- til andredivisjon i 2003 etter seier mot Queens Park Rangers, troppet Swansea-fansen opp i nabolaget til Curtis.

- De gikk inn på en pub og smadret inventaret. Da vi kom tilbake fra Cardiff ventet politiet på oss ved stasjonen. Sånn er det. De gikk løs på puben selv om vi ikke var der!

De fleste på arbeidsplassen til Curtis er Swansea-supportere. Når Cardiff taper, gruer han seg til å gå på jobb.

- Etter et tap kan de synge og mobbe meg en hel dag. De gir seg aldri. Noe er morsomt ...

- Men du ler ikke?

- Nei. Eller jo. Jeg tar på meg en maske. Inni meg kjenner jeg på et raseri.

Da Cardiff slo Swansea tidligere i sesongen gikk han i blå trøye på jobb en hel uke. Curtis, som skriver en blogg om Cardiff for The South Wales Echo, har aldri vært en hooligan. Men han liker rivaliseringen.

- Det er bra for stemningen med litt hat, mobbing og rivalisering - til et visst punkt. Jeg vil ikke at ungene mine skal se slåssing. Jeg vil ikke at det skal bli fysisk.

Fotball i Wales har alltid vært en arbeiderklassesport. Og Curtis mener det er tilfellet fremdeles.

- Men det er i ferd med å endre seg. På Ninian Park kunne det aldri vært VIP-tribuner for folk med mye penger. Det har vi nå. Derfor mener jeg det er så viktig at vi fortsetter å dra på bortekamper, at vi har et tilbud til dem som kommer fra samme bakgrunn som meg selv. Ellers er jeg redd atmosfæren blir borte.

38-åringen vokste opp under tøffe kår.

- Jeg vil ikke engang kalle det et arbeiderklassemiljø. Jeg vokste opp i et område der de fleste gikk på trygd. Stefaren min jobbet ikke.

Curtis forteller at stefaren var voldelig.

- For meg ble fotballen en vei ut. Jeg ville bare ut og sparke ballen. Jeg sov i drakta om natta. Hele livet mitt handlet om fotball, sier Curtis og legger til:

- Jeg vil ikke dvele for mye ved det - men barn som vokser opp i hjem med vold, blir ofte stille. De sier ingenting om hva som foregår. Jeg fikk helt klart ut mye sinne når jeg gikk på fotballkamp.

Curtis anslår at han i dag bruker en halv stilling på klubben gjennom året. Fans som vil ha billetter eller som vil være med på bortekamper ringer ham døgnet rundt.

- For meg er dette lystbetont. Stresset jeg har fra jobben og andre ting slipper når jeg driver med dette.

I likhet med Abraham kjemper han mot klubbens beslutning om å la laget spille i rødt. Samtidig mener han det var på høy tid at laget fikk ny stadion. Curtis framhever også at Vincent Tan med sine investeringer har gitt klubben viktige fasiliteter som et topp moderne treningsanlegg. Men kampen for å bevare klubbens identitet vil han fortsette.

- Det kommer flere protester. Så mye kan jeg si.

Fansen frykter også at Tan skal gjøre alvor av sitt ønske om å skifte ut klubbens Bluebird-logo med en drage.

- Jeg ber til Gud om at det ikke skjer. Hvis det skjer, må jeg kjenne etter hva jeg gjør. Jeg har vært fotballfan helt siden jeg var 4-5 år. Hva skal jeg gjøre på lørdager hvis jeg ikke kan gå på kamp?

På kampdagen drar vi hjem til Annis Abraham. På porten inn til eiendommen står det «Ninian Park». Abraham tar oss med inn på kontoret og holder fram mappa med alle sesongkortene, før han viser utklipp av sin favorittspiller Jason Perry.

- Se som Perry ligner på Solskjær! Det er helt utrolig, utbryter Abraham.

Han har selv møtt Solskjær.

- Solskjær har nærmet seg fansen. Han skjønner at fotball er religion for oss. Det setter vi veldig pris på. Vi skal ikke ta ut vår misnøye på ham.

I garasjen er det ikke plass til bil. Esker med egenproduserte bøker og effekter fra et 40 år langt supporterliv tar opp all plassen. Plenen er hentet fra Ninian Park. I hjørnet av hagen står en liten tribune.

Abraham setter seg i bilen sammen med eldstedatteren Annaise og setter kursen mot supporterpuben.

- For noen år siden kunne ikke bortesupportere vise seg der. I dag er det et familiested, forteller Abraham.

Tidligere hendte det at Cardiff-fansen stoppet bussene til bortelagene som passerte puben.

- Da Huddersfield var her i 1983 sparket vi opp dørene og dro dem ut av bussen. Men i dag er jeg klar på at slik oppførsel ikke fører noe godt med seg. Jeg sier til de unge at de ikke skal bli som oss. Det er ikke verdt det. I dag får du lange fengselsstraffer og 10 års utestengelse.

Det var først da klubben fikk ny stadion at hooliganmiljøet ble oppløst. Antall solgte sesongkort har økt voldsomt, og i dag kommer nærmere 30.000 på kamp når Cardiff spiller.

Det er tre timer til kampstart når vi ankommer puben som er fylt opp med bluebirds. En dame kommer bort og sier at hun boikotter hjemmekampene selv om hun har sesongkort. En annen supporter er usikker på om hun kommer inn.

- Jeg må sjekke om jeg er utestengt.

I Premier League har Cardiff City visstnok det høyeste antallet supportere som er utestengt fra å gå på kamp.

Neil McEvoy, kommunestyremedlem i Cardiff, hilser på Abraham og slår av en prat.

- Jeg har støttet klubben hele livet. Denne kampen handler om mye mer enn fargen på drakta. Fansen føler seg fremmedgjort. Jeg har ikke kommet over det som skjedde med Malky. Det er pinlig. For meg handler dette også om etikk og lojalitet, sier McEvoy og legger til:

- Det eneste som er mer uberegnelig enn fotball er politikk.

Det nærmer seg kamp. Abraham og datteren går mot stadion, langs beryktede Sloper Road.

- Dette området var fullstendig dekket av politi da vi spilte på Ninian Park. Det var hester og bikkjer overalt, sier Abraham.

- Parken på den andre siden kunne se ut som en slagmark etter kampene.

Vi går forbi de nye bolighusene som ble satt opp der Ninian Park lå før.

- Er det ikke trist? spør Abraham.

Ved en salgsbod vaier det norske flagget i vinden. Skjerfene som selges er blå. Inne på arenaen begynner tribunene å fylles.

- Dette kunne vært hvor som helst, stønner Abraham og slår ut med armene.

- Hvis dette hadde vært Ninian Park, ville vi sunget allerede.

0-1 blir til 0-2. Abraham forlater stadion sammen med skuffede bluebirds. På veien tilbake til puben forteller han at hvis dette hadde vært en kamp mot West Ham på 80-tallet ville motorsykler stått i brann på Sloper Road. Like etter går Abraham i hyggelig passiar med to unge West Ham-fans. Han klapper dem på skuldra og ønsker dem god tur tilbake til London - før han går hjem til sine egne på The Ninian Park Pub.

jens.marius.saether@dagsavisen.no