---
5
FILM
«Falcon Lake»
Regi: Charlotte Le Bon
Frankrike/Canada – 2022
---
Månedens film på Cinemateket er en skikkelig stemningsfull, lettere illevarslende oppvekstskildring løst basert på den franske tegneserieromanen «A Sister» av Bastien Vives. «Falcon Lake» har sanket en del utmerkelser på festivaler verden rundt, og ble blant annet kåret som vinneren av konkurranseprogrammet på fjorårets Kosmorama-festival. Den typen film som nærmest virker designet til å vekke oppmerksomhet i den typen setting, og virkelig skille seg ut i havet av festivalfilmer.
Dette er regidebuten til det frankkanadiske multitalentet Charlotte Le Bon, en tidligere fotomodell, illustratør og fotograf best kjent som skuespiller i blant annet «Yves Saint Laurent» (2014), «The Walk» (2015) og «Fresh» (2022). Hun har forvandlet tegneserien til noe mer personlig, og forflytter handlingen til sine barndomstrakter i Quebec. Det er dessuten litt påfallende at hun har gitt den mannlige hovedpersonen navnet til tegneserieforfatteren Bastien, mens den kvinnelige hovedpersonen ser akkurat ut som en ung utgave av regissøren selv.
Jeg aner ikke helt hva det betyr, men tittelens «Falcon Lake» er forresten ellers kjent som åstedet for den mest omtalte UFO-observasjonen i canadisk historie (mange takk til Wikipedia!). Nei, dette er slett ingen sci-fi-film, og mer en slags sensuell spøkelseshistorie hjemsøkt av melankolsk stemning, nittitallsnostalgi og undertrykket begjær.
Les også: Stemningsfull og mørk oppvekstskildring på Cinemateket (+)
Snart fjorten år gamle Bastien (Joseph Engel) har forlatt Paris sammen med familien, og tatt den lange kjøreturen til kanadiske Quebec for å feriere i sommerhuset til morens bohemske barndomsvenn Louise (Karine Gonthier-Hyndman). Under et voldsomt tordenvær første natt våkner Bastien desorientert av at det plutselig sitter en ung kvinne i sengen ved siden at ham og stirrer melankolsk ut av vinduet. Hun viser seg å være Louises datter Chloe (Sara Montpetit), en furten sekstenåring som slett ikke setter pris på at rommet hennes er invadert på denne måten. At veggene er dekorert med filmplakater for blant annet «Nosferatu» og «Psycho» antyder at Chloe er en liten filmnerd.
Bastien og Chloe har ikke sett hverandre siden de var barn, men nå er de noe helt annet. Ikke helt voksne, men definitivt i et pubertalt skumringsland full av mørke skyer og stormfulle følelser. Chloe holder avstanden, mens Bastien observerer henne med forvirret fascinasjon. Prøver å virke like likegyldig som henne, men klarer ikke helt å lure noen. Han er litt keitete, men virker eldre enn han er og introvert på en måte som lett kan forveksles med kul selvsikkerhet. Chloe bryter til slutt isen, og forteller at innsjøen foran huset er hjemsøkt av spøkelset av en ung gutt som druknet der. Hun mener det ville være helt fantastisk å drukne, og har den typen morbid fascinasjon for døden som bare er mulig i når man er i en alder der sluttpunktet kun er en vag abstraksjon.
Les også: Det tyske dramaet «Lærerværelset» har formen til en intens thriller (+)
Bastien blir hennes nye leketøy, som får oppgaven med å knipse bilder der hun poserer som et lik (i stil med «Harold and Maude») og blir dratt med til fester med langt eldre tenåringer. De smugdrikker dårlig rødvin under høyspenningsmaster på overskyede gråværsdager, henger sammen i skogen på døsige solskinnsdager og sirkler rundt seksuelle følelser ingen av dem helt skjønner. Chloe virker så mye mer erfaren at hun befinner seg i en helt annen sfære enn Bastien, men er fortsatt et barn i den alderen der man så gjerne vil skille seg ut – og samtidig så desperat prøver å passe inn. Det er noe de begge har til felles.
Den resignerte moren Louise hevder at datteren stadig dikter opp ting for å få oppmerksomhet, er utagerende og en plage. Så en typisk tenåring. Vi får følelsen av at Chloe mest leker med Bastien fordi hun kjeder seg og liker oppmerksomheten, men dynamikken mellom dem er stadig skiftende, full av tvetydige nyanser og åpen for tolkning. Alt har en illevarslende undertone, der vi konstant har fornemmelsen av at noe er på randen av gå skrekkelig galt. At Bastien nonsjalant overser lillebroren han skal passe på virker som en varslet tragedie, mens Chloe lokker ham ut i stadig farligere leker som sirkler rundt skremming, selvskading og seksuell manipulasjon. Å vokse opp er en risikosport.
Les også: «The Fall Guy» er rendyrket underholdning med Ryan Gosling i rollen som lakonisk stuntmann (+)
Charlotte Le Bon har en veldig særegen stil og åpenbare talenter som filmskaper, noe som er desto mer påfallende fordi «Falcon Lake» er hennes regidebut. Alt er spilt inn på kornete super 16mm i rektangulært Academy-format (med et helt fabelaktig musikkspor av Wilhelm Brandl), og er så fast forankret i nostalgi for nittitallets indiefilmer at det blir direkte desorienterende da Bastien plutselig drar frem en Nintendo Switch. Dette virker mer som et minne fra fortiden enn noe som kunne ha utspilt seg i nåtid.
Le Bon starter flere av scenene på en måte som gjør det umulig å ane om vi er midt i en uhyggelig drøm, eller observerer noe skremmende som har sin naturlige forklaring. Under tittelsekvensen ser vi etter alt å dømme liket av en ung kvinne som flyter med ansiktet ned i en innsjø, og først i aller siste sekund snur hun seg, trekker pusten og begynner å svømme. «Falcon Lake» er full av sånne øyeblikk, som holder oss i konstant uvisshet. Hvorvidt dette egentlig er en spøkelsesfilm er tilsvarende åpent for tolkning, men Charlotte Le Bon fanger perfekt opp erindringen av å være ung tenåring i en sommer som aldri ser ut til å ta slutt, mens man opplever desorienterende følelser for jenter man aldri helt klarer å forstå, gjør dumme ting man aldri kan ta tilbake og er for ung til å skjønne at alt er dømt til å ende med knuste hjerter. Sånt ender opp med å hjemsøke oss langt mer enn noe spøkelse ville være i stand til.
«Falcon Lake» vises på Cinemateket.
