Alpin forretningsjuss

Det er noe høyst umusikalsk når idrettens mest suksessrike utøvere må inn i rettsapparatet for å avklare om det er mulig å tyne enda flere millioner ut fra det som en gang startet som en hobby. Men noen få ganger er det nødvendig for å få satt ned noen merkesteiner. Og: En slik rettssak over seks dager bidrar til mer kunnskap om hvordan toppidretten utvikler seg. Mer kunnskap trenger vi.

Det er mange nyanser i saken mellom Henrik Kristoffersen og Norges Skiforbund. Den er ikke svart hvit i form av grådighet mot fellesskap. Men det er jo spesielt at en utøver krever 15 millioner kroner i påståtte tapte inntekter etter logo-nekt på hjelmen.

Allerede i dag disponerer Henrik Kristoffersen en betydelig del av alle de sponsorinntektene alpinsporten genererer. Norsk toppidrett er først og fremst et statlig sponset fellesprosjekt, men med store individuelle tilpasninger.

De beste får alltid mest. Men er det mulig å skape rettferdighet i krysspunktene mellom idrettsgrener og markedskrefter? Svaret er nei. Lionel Messi vil alltid tjene mer enn Ada Hegerberg selv om de driver samme idrett og begge har vunnet mesterligaen.

Noen ytterst få norske alpinister og langrennsløpere tjener godt på en idrett som er basert på den norske idrettsmodellen der alt starter i de lokale klubbene. Der en felles finansiering kommer alle til gode. Saken som nå pågår i Oslo tingrett handler om de få på toppen skal ha juridiske rettigheter til å tjene mer på egen hånd. Norges Skiforbund har de siste årene justert sitt regelverk etter kommersielle konflikter rundt Petter Northugs og Aksel Lund Svindals personlige avtaler. Forbundet hevder at den norske landslagsmodellen ødelegges hvis Kristiansen vinner fram. Retten må vurdere om idrettens regelverk holder mot forretningsjuss, som dette reelt er.

Henrik Kristoffersen hevder at hans eneste anliggende er å bli en bedre alpinist. Onsdag skal han utdype dette i Oslo tingrett.