«Takk for kaffen, Høgmo – det er over nå»

Per-Mathias Høgmo avsluttet sin landslagskarriere med en pinlig svak 4-1 seier over en av verdens aller dårligste landslag tirsdag. Faktisk greide ikke det norske landslaget å score mot mikrostaten, med hele 592 innslupne mål på sine 138 landskamper til nå, før det hadde gått 76 minutter. Riktignok hadde Norge ledet fra kampens 12. minutt, da selvmålet til Davide Simoncini hadde sendt Norge foran. Men egenproduserte scoringer måtte man altså vente på i over en time til.

Tre norske mål til ble det, da San Marinos kondisjon og arbeidsmoral bare holdt i 75 minutter. Med litt bedre kondisjon er det ikke utenkelig at San Marino kunne ha fått med seg sitt tredje kvalifiseringspoeng gjennom tidene. Selv om Adama Diomandes mål ble hårreisende avvinket for offside, og Norge til slutt vant 4-1 var det en om mulig svakere prestasjon av Norge denne gangen enn mot Aserbajdsjan. Motstanderen tatt i betraktning.

For jammen meg klarte San Marino å score. Mattia Stefanelli avsluttet med et veldig godt plassert skudd over Jarstein da han fikk muligheten, og det var San Marinos andre mål siden 1-5 tapet for Polen i september 2013. San Marino scoret også mot Litauen i september i fjor. Men det hører altså til sjeldenhetene, og bare to ganger har laget altså tatt poeng i kvalifiseringskamper i landets historie.

Det er også derfor jeg skriver at Per-Mathias Høgmo avsluttet sin landslagskarriere i kveld, for det er ingen grunn til å fortsette med prosjekt Høgmo. Et sted må grensen gå, og med en seiersprosent på under 30 i de 34 kampene han har ledet Norge i til nå går det ikke an å si at han heller ikke fikk sjansen til å utvikle laget som han ville. Om noe er det akkurat det han har fått, da hele Høgmos karriere som landslagssjef har handlet om utvikling.

Men det har ikke vært en positiv utvikling, da Norge har blitt stadig dårligere under Høgmos ledelse. Dagens 70.plass blir neppe bedret av tapet for Aserbajdsjan og den kanskje aller dårligste landskampen gjennom tidene mot San Marino, som er fjerde dårligst på samme ranking. Dermed går det mot historisk bunnrekord for Per-Mathias Høgmo og hans menn.

Allerede før start var problemene i gang før Høgmo, da Egil «Drillo» Olsen ble fjernet to kvalifiseringskamper før slutt. Alle vet hvordan det endte, da Norge nok en gang ikke klarte å kvalifisere seg for et mesterskap. Nå er det selvsagt for enkelt å forherlige Drillo-tiden og si at Norge hadde gått videre med han som landslagssjef ut hele perioden, da Norge også under han viste store svakhetstegn mot slutten av Drillo 2-epoken.

Høgmo kom da inn og begynte å lese dikt og fremføre haiku på de første landslagssamlingene, og hans noe merkelige oppførsel ble godtatt da prosjekt Høgmo skulle utvikle Norge til å bli et spillende landslag igjen. 69 spillere har Høgmo brukt siden den gang, og noe nærmere den utviklingen professor Høgmo presenterte på slutten av 2013 har vi ikke sett noe av.

2014 og 2015 var heller ingen gode år for landslaget. Riktignok fikk vi en etterlenget opptur da vi slo Kroatia hjemme, et meget godt kroatisk lag. Alt var også i våre egne hender da vi kunne kvalifisere oss til sommerens mesterskap i Frankrike, selv om ingen egentlig kunne forvente at vi skulle slå Italia på bortebane.

Men Ungarn hadde vi absolutt alle muligheter til å slå, både hjemme og borte. Det endte med en av de største fiaskoene i norsk fotballhistorie, og på en eller annen måte fikk Høgmo beholde jobben etter elendige disposisjoner og tåkete svar etter kampen.

Høgmo kommer sikkert til å snakke opp Norges prestasjoner mot San Marino, viktigheten av å score landslagsmål igjen og at ingen seire er enkle i kvalifiseringsspill. Snakketøyet har han i orden Høgmo, men det er stort sett bare han selv (og kanskje enkelte i NFF) som forstår og vil høre på hva han har å si. I stedet for å beklage til det norske folk etter tapet for Aserbajdsjan snakket han om alle de brente sjansene. Men folk er lei av det brede vokabularet til Høgmo.

Hvor går vi så videre? Det var også veldig mørkt da Ingvar Stadheim overlot stafettpinnen til Drillo, men som historien viser tok det ikke så lang tid før Norge snudde det til sin beste landslagsperiode noensinne. Situasjonen kan være litt lik nå, da vi har mange gode og unge spillere som kan ta steget med den riktige utviklingen. Hvis vi også får det beste ut av de etablerte spillerne vi faktisk har i utlandet per dags dato, er det fullt mulig å gjøre det bedre enn det vi gjør i dag.

Men først må vi altså kvitte oss med Per-Mathias Høgmo og hans menn, få inn noen som kan spille på Norges styrker og bygge laget rundt de spillerne vi har og ikke den fotballen vi ønsker å spille. Ståle Solbakken er den mannen «alle» ønsker seg, men det er tvilsomt om han blir tilgjengelig med det første. Kjetil Rekdal har lansert seg selv som ny landslagstrener, og hvis vi skal går for en nordmann er det ikke mange bedre alternativer enn han. Det må i så fall være Tom Nordlie da.