Snart er han iskonge på haugen

De siste par årene har stadig flere begynt å skjønne at Stavanger kan være i ferd med å få opp sin egen internasjonale skøytestjerne. Sist helg var Kongshaug fattige 25 hundredeler fra verdensrekord for juniorer på 5000 meter. Han er regjerende juniorverdensmester – og han har nå slått seg inn på verdenscuplaget for seniorer.

Men han kunne like gjerne vært keeper i Viking.

Milslukeren er nemlig oppvokst i samme gate som Viking-juvelen Henrik Heggheim på Eiganes – et saftig utspark fra fotballhelligdommen Stavanger stadion. De to er barndomskompiser og ble kretsmestere sammen som 14-åringer.

– Jeg spilte helt opp til junioralder i Viking på det som var et av de bedre lagene i Norge. Faktisk kombinerte jeg fotball og skøyter i noen år, forteller gutten – med den knotete eiganesdialekten.

Denne har også sin ekle forklaring. Han tilbrakte sine fire første år i London med mor fra Bergen og faren fra Tønsberg.

LES OGSÅ: Nå vurderer den lokale skøyteveteranen å drømme stort igjen

Keeper og minst på laget

At Kongshaug er vokst opp i en lagidrettsgarderobe er lett å skjønne. Individuelle utøvere snakker ofte om deg selv. Kongshaug snakker vel så mye om laget og lagkameratene når han skal forklare egne prestasjoner.

Skøyteesset innrømmer at han slet mellom å velge mellom fotballen og skøytene. Etterhvert ble det likevel for tungt å løpe mellom garderobene i Steingata til å rase mot Sørmarka for å snøre på seg klappskøytene.

– Jeg var faktisk keeper! Det gjorde kanskje at det gikk å kombinere en periode. Samtidig var jeg liten fysisk på den tiden. Minst på laget. Det var kanskje ikke posisjonen som passet best. Samtidig var vi såpass gode at jeg sjeldent fikk så mye å gjøre.

At han skulle velge skøyter er likevel fullstendig unaturlig. Hans avdøde far var olympisk seiler. Ingen i familien drev på med skøyter. Første gang han prøvde var i 2013. Da var han 12 år. Han er et produkt av innendørsæraen i Stavanger.

– Jeg har faktisk aldri gått utendørs. Så er det ganske spesielt at ingen i familien har stått på skøyter. Det er unormalt. Du ser ofte de samme navnene gå igjen i norsk skøytesport.

Dette spiller også inn når han skal forklare at han ble så god. Det sier seg selv at du må ha en indre drive når ingen rundt deg viser vei.

– Noen barnestjerne var jeg ikke, men det handlet også om at jeg var så liten av vekst. Frustrerende der og da, men veldig viktig for utviklingen min tror jeg. At jeg var så seint utviklet fysisk gjorde også at jeg fikk være lengre i det som er den motoriske gullalderen. Jeg fikk utviklet meg mer teknisk. Resultatene kom med vekt og fysikk.

Leter etter gode svar

– Hva driver deg egentlig til å ønske å bli best i en idrett med såpass mye trening og slit?

– Det er et godt spørsmål. Et jeg hele tiden selv må lete etter svaret på. Det er mye arbeid som må legges i det. Noen ganger føler jeg at det ikke er vedt det. Så er til syvende og sist resultatene som er svaret. Jeg lever for å gjøre det bra. I så måte kunne jeg nok valgt hvilken som helst idrett. Jeg elsker å vinne. Ikke bare medaljer, men også mot meg selv.

At det skjer på klappskøyter, og ikke med knotter under beina, handler om følelse.

– Skøyter er en kompleks idrett. Det går enormt fort. Når du treffer på skjærene, og kjenner at du skaper fart, så tror jeg ikke at noen idrett gir en bedre følelse.

Sist helg traff han ofte. Faktisk såpass ofte at han kun var 25 hundredeler fra å slette juniorverdensrekorden til Håvard Bøkko fra 2005 på 5000 meter. Det skjedde også på en lavlandsbane. I nederlandske Thialf i Heerenveen.

– Rekorden hadde nok røket i høyden. Samtidig er isen ekstremt bra. Patrick Roest satte lavlandsverdensrekord i samme stevne. Samtidig skal høyden være raskere.

For Kongshaug har alltid 1500 meter vært den aller beste distansen. At han var så nære verdensrekord på 5000 meter overrasket kanskje litt. Samtidig peker han raskt på at tidene hans på 1500 meter i verdenscupen er mye nærmere toppen enn de er på 5000 meter.

– Jeg tror fortsatt 1500 meter er min beste distanse. 5000 meter krever mer trening og flere år på baken. Setter du verdensrekord for juniorer er du faktisk helt i nærheten av å være best i verden for seniorer også.

Byens nye skøytestjerne har likevel ingen planer om å spesialisere seg fullstendig. Han er ganske trygg på at man kan være god både på enkeltdistanser og i et sammendrag.

Gull i et allround VM er selvsagt en drøm. Men det henger ikke høyest.

– Det gjør utvilsomt OL, sier Kongshaug.

Det målet har nok definitivt sammenheng med at hans far, som gikk bort for fem år siden, deltok i Seoul OL i seiling i 1988.

– Hvordan er beina nå? Sletter du den verdensrekorden til Bøkko nå til helgen?

– Jeg føler meg bra og kjenner ikke mye på at jeg har gått en del løp over en kort periode. Så blir jeg stadig bedre kjent med Thialf-isen. Håpet er å være like bra som sist helg – om ikke bedre.

Lite penger å hente

Peder Kongshaug framstår som ekstremt reflektert og moden for alderen. Kunnskapsrik, imøtekommende – og uvanlig flink i sitt ganske ferske forhold med mediene. Egentlig virker han å ha det meste som skal til for å skape en skikkelig profil. En type skøytesporten trenger for å kunne vokse videre her i Stavanger.

Han legger ikke skjul på at han håper han kan bidra til det. Både i væremåte og med prestasjoner. Samtidig har han ikke tenkt så mye over det.

– Man må jo prøve å gjøre en god figur. Samtidig er det ikke noe jeg tenker mye på. Jeg gjør meg ikke til. Det enkleste er ofte det beste. Men om noen kan bli motiverte av meg er det bra!

Selv om Stavanger og Sandnes er i ferd med å få et skikkelig miljø for hurtigløp på skøyter, med mange talenter, er det ikke sånn at det florerer.

– Jeg håper vi kan bli en skøyeby. Mange kommer opp, men vi trenger flere. Det er ikke sånn at det er stor mangel på istid. Det var fascinerende å se hvor mange barn som spente på skøytene når det kom is på vannene nå. Samtidig er det altfor få som tar på lengdeløpere og kommer inn i hallen.

Kanskje kan noe av forklaringen være at det ikke er lukrativt å bli god på skøyter. Der pengene florerer i fotballen skal det enormt mye til å bli rik med klappskøyter på beina.

Kongshaug erkjenner at han nå driver et tapsprosjekt.

– Du må nærmest være topp fem i verdenscupen totalt for å kunne leve greit av det. Gjerne over litt tid. Det er definitivt ikke pengene som driver dette. Det er litt synd med tanke på hvor mye du legger ned i det. Nå er man avhengig av solide sponsorer og samarbeidspartnere. Jeg er veldig takknemlig for alt jeg får. Så er det kanskje litt annerledes med de store profflagene i Nederland. Jeg håper skøyter blir stort igjen i Norge. Slik det var før, sier Kongshaug.

Ut ifra svaret hans er det uunngåelig å spørre hvor mye han legger i dette av treningstimer – for eksempel sett opp mot den langt bedre betalte kompisen Henrik Heggheim og Viking-spillerne.

– Spørsmålet om hvor mange timer vi trener får vi ofte og det irriterer meg. På dette nivået handler det ikke om hvor mange timer du legger ned, men hvor smart du trener. Du må selvsagt trene mye, men det er ikke latterlig mange timer. Hvor mange er vanskelig å tallfeste. Det varierer også fra person til person. Noen dager har vi to økter, én andre dager og vi unner oss også fridager noen ganger.

– Litt som fotballspillerne da?

– Jeg vil påstå at vi trener mye mer systematisk. Treneren vår fører dagbok hver dag. Denne inneholder enormt mye tall og kunnskap. Blant annet stresstall. Ingenting er tilfeldig. Jeg snakker med Henrik Heggheim og fotballen har nok fortsatt en del å gå på her. Jeg tror også du vil se at de virkelig store klubbene, som Manchester United, trener annerledes enn Viking. Så er det også naturlige forskjeller. Fotball handler selvsagt også mye mer om det tekniske med ballen, sier Kongshaug – som bør har bedre forutsetninger til å vite enn de fleste.