Kronikk: Ekte Sølvberget- og Hølla-kultur

av: Kjell Steen, tegneserie-, fictionlitteratur- og filmekspert

Som oppvokst på Sølvberget og Hølla, det området der Kulturhuset nå ligger, gleder det meg helt personlig, fordi kulturen er holdt i hevd. For området var også et kultursenter i min barndom, om enn på en annen måte.

Vi hadde Filmteateret, Hølla, en stor lekeplass, og ikke minst forlaget Stabenfeldt og   Aktietrykkeriet (A-trykk), som residerte i det huset Renaa nå driver sin stjernerestaurant. Bygningen hadde egen vaktmester, Paulsen, en omgjengelig og grei kar som visste å holde kontakt med «ongane i gådå».

To ganger har jeg vært gjest hos Renaa, sist nylig for noen uker siden, i begynnelsen av i februar. Jeg var invitert i hyggelig selskap og vi spiste flott stekt torsk, ypperlig tilberedt, med god hvit sprudlende vin til. Samtalen gikk, og vi var innom mange tema, da jeg sa at første gang jeg var i dette lokalet var det lite mat og drikke her!

Mine venner så forbauset på meg, og jeg måtte berette: Ja, Renaas lokaler er de som var Stabenfeldts forlag hadde kontorer i i tiden etter krigen, og for meg som tegneserieinteressert, der store deler av norsk tegneseriehistorie ble skapt!

Faktisk sitter jeg her i dag midt i kontoret til Jan Ronold, hovedarkitekten bak denne historien! En ny æra for tegneseriekulturen i Norge, startet med Stabenfeldt og A-trykk på 1950-tallet der Vålands-gutten Jan Ronold styrte det hele. All heder til denne tegneseriepioneren. Ronold tok navnet

Stålmannen fra Sverige, der helten hadde debutert allerede i 1949, men navnet Lynvingen er ene og alene Ronolds verk. Nå sant skal sies ble nok Lynving-navnet mer populært enn Stålmannen. For Lynvingen beholdt sin norske ikonstatus i mange år. Stålmannen skiftet derimot fort tilbake til døpenavnet, Supermann.

Hans første Stålmann-utgave i 1952 inneholdt en Stålmann- og en Lynvingen-historie, heltene som vanligvis arbeider hver for seg i hver sin tegneserieverden delte således den norske utgaven.

Superman og Batman var kommet til Norge, og fått egne norske navn, Stålmannen og Lynvingen!

Han stiftet Serieforlaget AS, men de første årene var det kun på papiret. Det var altså en gimmick, men formell sådan, det funket bedre som utgivers adresse i seriebladet, enn det mer trauste Stabenfeldt-navnet, fortalte Ronold meg mange år etter.

Han var kun en avdeling i Stabenfeldt, med skiltet «Serier» på døren, forteller han. Ronold var alene om å drive denne avdelingen, men skaffet seg med tiden hjelp til både oversetter og teksting. Denne tekstingen ble utført ved hjelp av en type skrivemaskin, der den norske teksten ble skrevet direkte inn i serieboblene av oversetter. Det var på den tiden nærmest et vidunder.

En ungdom som studerte ved sykepleierskolen i Stavanger hadde tidvis denne deltids kombinerte oversetter- og tekstejobben. Han var noen år eldre enn meg, men vi ble venner og jeg var med noen kvelder og fikk se hvordan han håndterte vidunderet. Han hadde et amerikansk Superman på kontorpulten og skrev direkte inn den norske teksten på en tilnærmet norsk papirmal som sto i maskinen. Slik fikk jeg tidlig innsyn i tegneseriens mysterier!

En annen av mine venner, en mer jevngammel, fartet mye på byens store bossplass i Breivik, og hadde førstehånds kjennskap til hvor Stabenfeldt- og Aktietrykkeriets lastebil tømte bosset sitt. Det var mye papir, deriblant feiltrykte tegneseriesider, men også løssider fra originalhefter på forskjellige språk.

I ett lass med papiravfall dukket plutselig sider og deler av amerikanske Superman- og Batman-hefter opp, og han skjønte at noe stort var på gang. Han fortalte meg nyheten og viste stolt fram klenodiene, fargede seriebladsider med disse heltene. Spenningen blant «ongane i gadå» var stor denne våren 1952, og Narvesens kioskvinduer ble nøye gransket om noe nytt dukket opp. Og om ventetiden ble lang og hard ble den belønnet, for i 1952 viste Stålmannen seg for meg, sterk og kraftig, i full figur, brystet framskutt og hendene plantet på hoftene.

Det var på veien hjem fra skolen jeg så godsaken i et butikkvindu, og jeg spurtet hjem for å ordne penger til innkjøp av dette fantastiske bladet.

Vaktmester Paulsen tok ofte «ongane i gadå» inn i trykkeriet og delte ut både nytrykte glansbilder og andre trykksaker til stor glede for barna som for noens del var første ledd i sin tegneseriesamling.

I Søragadå i et knøttlite hus, inneklemt mellom to andre, bodde og drev Samson Helgevold som fotograf. Han tok ofte bilder av Sølvberg-og Hølla-barna. I dag ville han nok gått under betegnelsen frilans fotovirksomhet. Det var på 1950-tallet i tiden før barnehager, TV, dataspill, mobiltelefon og internett. Ungene lekte på Hølla, og Samson fotograferte.

I 1953 skilte heltene lag, der Lynvingen startet opp i eget blad i januar. Slik ble heltene herrer i egne norske hus, og tegneseriefansen kunne kose seg med to utgaver hver måned. Det var stor velstand, men mørke skyer hadde allerede begynt å true.

På begynnelsen av 50-tallet begynte en kampanje mot tegneserier som utviklet seg til en ren heksejakt. Tegneserier var roten til alt ondt og førte ungdommen direkte inn i fordervelsen.

Jakten på denne onde underholdningen bredte seg også til Norge, og det ble talt mot tegneserier i kirker, på skolen og på Stortinget. På Stortinget var det oppe forslag om å forby tegneserier, eller å selge dem i spesielle utsalg, nærmest som alkohol på Vinmonopolet. Det hele endte opp i en statlig kommisjon som skulle ta seg av disse forferdelige sakene.

Ronold ble flere ganger innkalt til Oslo for å forklare seg overfor denne kommisjonen. Det hele ble etter hvert utålelig for Stabenfeldt og etter påtrykk fra kommisjonen med hylende prester og profeter på laget, måtte Ronold strekke våpen.

Stabenfeldt rettet seg etter kommisjonen og la ned sine «verste» serier, Stålmannen og Lynvingen.

Slik ble 1954 et katastrofeår for norske tegneserier, blad etter blad forsvant i dragsuget.

Denne skjebnen ble blant mange andre det ærverdige Spøk og Spenning til del, som fikk sine verdenskjente serier nedlagt. Også det nystartede Fantom-hefte fra Allers sto ikke mot stormen!

En bivirkning av denne tegneseriehetsen ble at tegneserieutgivelsene i Norge i årene etter fikk nye eiere, da de etablerte solgte unna sine rettigheter og lisenser til nye eiere. Men det er en annen historie.

Men vi kan snart vente oss en ny Superman/Batman-film i Kulturhuset i beste Ronold-oppskrift. Der opptrer nemlig begge heltene i samme film. Tittelen er « Dawn of Justice» og den er annonsert med verdenspremiere i USA 25. mars i år. Vi får den antakelig som norgespremiere i april her i byen og således en bekreftelse at Sølvberget- og Hølla-kulturen holdes i hevd.