Byhistorie: En menighet for glemmeboken

Det er en kopi av et lysskilt som lyser opp i sentrum av Portland i Oregon hvor Apostolic Faith Mission i sin tid oppsto som en gren på pinsebevegelse-treet.

En annen internasjonal kristen-bevegelse er Brødremenigheten som har etterlatt seg et gatenavn i byen – Brødregaten – samt at den i sin tid sørget for finansieringen av forsamlings- og bedehuset Bethel – som på Kanaans språk betyr Herrens hus – på Løkkeveien. I tillegg har flere av menighetens frontfigurer fått sine gatenavnsskilt, som for eksempel Gustava Kielland og Søren Daniel Schiøtz.

For den generasjonen som fortsatt husker 1950-årene, er det nok ikke først og fremst gatenavnets tilknytning til kristelige menighetsforsamlinger som minnes. Det er nok heller de tradisjonelle dansekveldene i Frisinns lokaler i Brødregaten 20 hvor det alltid ble reklamert med «god musikk og eksotisk miljø». Den lokkematen trakk mange til det som også alltid ble sterkt understreket var et «alkoholfritt miljø» – selv om nok noen av de besøkende, for sikkerhets – for ikke å skrive selvsikkerhetens – skyld hadde fuktet mer enn strupehodet ….

På den tid ble også lokalene benyttet som treffsted for ulike møter utenfor Frisinns sfære. Blant annet lå det ofte en ganske sterk radikal eim over lokalet. Det ble jevnlig benyttet til treff for den ungdommen som tilhørte den røde flokk av politisk interesserte hvor både den lokale andedam og verdenssituasjonen ble vurdert med marxistiske briller.

[ Stavanger trenger raskere og bedre byutvikling ]

Brødremenigheten spilte gjennom noen tiår på 1800-tallet, en avgjort rolle i byens religiøse liv. At den relativt lille flokken som bekjente seg til Unitas Fratrum i Stavanger, også hadde tilknytning til menigheter både på kontinentet og den andre siden av Atlanterhavet, var det vel likevel relativt få ved Breiavatnets bredder som visste.

Selv førte såkalt styrte tilfeldigheter til at jeg kom i kontakt med Brødremenigheten på den absolutte bortebane et snaut hundreår etter at dens tid var ute i Stavanger. Jeg var utvekslingsstudent gjennom det amerikanske AFS-programmet i Winston-Salem i USA hvor det alminnelige kjennskapet til Norge og Skandinavia den gang var temmelig begrenset.

Da jeg imidlertid sa at jeg kom fra Hillevåg ved Stavanger, nikket imidlertid mange av den eldre garde gjenkjennende – om ikke til Hillevåg – så til bynavnet – som de gjentatte ganger forsøkte å uttale uten å brekke sine sørstatstunger. Forklaringen på gjenkjennelsen av bynavnet, var ganske enkel. Winston-Salem var den gang hovedsenteret for menigheten The Moravians i sørstatene. Moravians var daglignavnet på amerikanske utgaven av Brødremenigheten, og i hvert fall menighetens gamle garde, visste godt at den hadde hatt en menighet i Stavanger – og flere andre steder i Norge.

Kvartetten som introduserte Brødremenigheten i Stavanger besto av Søren Daniel Schiøtz, brødrene Gabriel og Caspar Kielland samt Svend Eriksen Svendsen. Presten Gabriel Kirsebom Kielland som ble født i 1796, er den som har skrevet mest om sitt forhold til Brødremenigheten. Etter å ha begynt på det teologiske studiet i Danmark, fikk han fatt i noen skrifter utgitt av Brødremenigheten, og ble opptatt i den danske menigheten i 1823. Han skriver om sin vei inn i menigheten, blant atskillig annet:

«Jeg læste Brødremenighedens historie og saa tydelig, at den ikke var fremkommet ved noget menneskeligt Paafund, men paa underlige Maader stiftet af Herren selv, at den havde en ringe og uanselig Begyndelse men stedse vaar gaaet fremad i Velsignelse og Virksomhed. Jeg saa tillige, at den, hvad en sand Christi Menighed maatte gjøre, ansaa Korsets Ord (Forsoningslæren) som Evangeliets Centrum, og havde den af Frelseren og hans Apostle bestemte Disciplin eller udvortes Tugt».

Gabriel ble sterkt grepet og opptatt av Brødremenighetens åndelige tankegods. Han studerte inngående alle de skriftene som grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf fra Herrnhut hadde formulert. Zinzendorf regnes som skaperen av Brødremenigheten (i den amerikanske Moravian-menigheten betraktet man imidlertid ikke Zinzendorf som skaperen, men som fornyeren av en bevegelse som sveitseren Jan Hus var den menneskelige drivkraften bak).

Gabriel ble sterkt grepet og opptatt av Brødre-menighetens åndelige tankegods.

—  -

Også Gabriels hulde hustru Gustava – mest kjent for sin glade julekveldssang – ble betatt og bergtatt av Brødremenigheten. Hun skriver for eksempel etter en slags pilegrimsreise til Herrnhut: «- Tænk, nu sidder jeg i Herrnhut, Brødremenighedens gamle Moderstad. Her er frit og smukt og lyst her i den lille By, og interessant at vandre om, hvor Zinzendorf og hans Erdmuth har vandret … Her er annerledes, end jeg tænkte mig det. Frit og aabent ligger den lille By med sine lige Gader og i Almindelighed smukke Huse. Strax etter at vi var komne, gik vi gjennem en skjøn Allé og kom til den nedenfor Hutberget liggende smukke, ordentlige Kirkegaard, der er omgjærdet med Træer og Hækker, hvori halvrunde Løvhytter med Bænke befinder sig. …»

Det foreligger ikke rapporter om at menigheten i Stavanger også praktiserte en form for «kjønnsinndelt» boligkvarter. Menn og kvinner bodde nemlig atskilt i de gamle menighetene i USA. Drar man i dag til Winston-Salen finner man i den opprinnelige sentrumskjernen Salem – hvor menighetslemmene bodde – eksempler på de gamle bolig-kasernene. De som ikke var med i menigheten, slo seg ned utenfor sentrum; det som ble til Winston. Utenfor USA er vel byen mest kjent for sin sigarettproduksjon, blant andre også merkene Winston, Salem og Camel.

Forfatteren Camilla Collett har imidlertid skrevet om denne spesielle beboelsesform som ble praktisert av de opprinnelige «brødrene og søstrene» i menighetene. I sine tidlige tenår var hun elev ved en av de beste pikeskolene i Norden. Det var en skole som ble drevet av herrnhuterne i den tyskspråklige delen av Danmark. Der var Camilla i to år. Dette skoleoppholdet skulle komme til å prege henne. Brødremenigheten levde i en kjønnsoppdelt samfunnsorden, men praktiserte samtidig en lov som understreket at alle var brødre. I deres menighets-lingva skulle det bety at alle «var like» like. Også kvinnene ble regnet med i brødreflokken …. Kvinnene hadde ikke bare en viktig funksjon i menigheten, men også en sentral teologisk betydning: Verdier som konvensjonelt ble betraktet som kvinnelige, ble fremhevet. Kvinnene fungerte som et forbilde for menigheten ved stadig å arbeide med sin egen indre utvikling. Fra dem må Camilla Collett ha lært hvordan kvinner ikke bare kunne, men skulle delta aktivt i samfunnet. Senere i livet argumenterte hun sterkt for at en indre dannelsesprosess skulle ligge til grunn for utviklingen av kvinners frihet og selvrespekt.

I Stavanger ble ikke Bethel lenge et stamkvarter for Brødremenighetene. Byhistoriker Reidar Frafjord har skrevet om dette: «Bethel ble allerede fra 1910, like etter at huset var innviet, overlatt Domkirkens menighet som et slags bedehus for en del av Stavanger. Menigheten fikk adgang til å leie Bethel til møtevirksomhet på bestemte dager. Etter hvert konkluderte man imidlertid med at det ville være heldigere for menigheten at man eide sitt eget menighetshus som man til enhver tid hadde full disposisjonsrett over. Dette gikk i orden i 1917 etter forhandlinger med den såkalte Bethelkomitèen».

[ Klimasatsing kan løfte hele kommunen ]

Prestefruen som innførte juletreet

Selv om menigheten i Stavanger ble kalt for Brødremenigheten, var det også – muligens i Camilla Colletts ånd – noen søstre om satte sitt sterke og solide stempel på den. En av dem var Susanna Sophie Catharina Gustava Kielland. Hun var prestekone på Finnøy og senere i Lyngdal, i første halvdel av 1800-tallet. Hun er også en av de første i Norge som skildrer sitt juletre. Gustava ville nemlig overraske sine egne syv barn og flere fosterbarn med juletre i prestegården i Lyngdal. Hun fikk ideen fra sin bror som bodde i Danmark. Hun beskriver for eksempel det familiære juletreet på følgende måte i sin memoarbok som kom ut i 1882, «Erindringer fra mit liv»:

«Juletreet var tett besatt med hjemmestøpte lys, bestrødd med store gule og hvite evighetsblomster fra hagen, pyntet med silkebånd og perler for mine pikedager og med søster Saras fine, lange og brede silkebånd, behengt med epler, guirlander av rosiner som var tredd på en tråd og mandler i papirnett, og forsynt med simple hjemmelagede gaver- det fantes sjelden andre».

Med en slik sans for julens føleri er det vel ikke underlig at Gustava Kielland også skrev den julesangen som alltid var en gjenganger ved juletrefestenes gang rundt juletreet, «O jul med din glede».

I sin erindringsbok gir Gustava også noen riss av sitt oppvekstmiljø. Hun skriver blant atskillig annet at «hun ble født på Kongsberg i temmelig trange kår. Da hun var seks år flyttet familien til Stavanger som var et lite «Sibir» på den tiden. Faren avanserte til tollkasserer og han var musikalsk. Gustava lærte seg raskt å spille piano og det var mye musikk og glede i huset deres. Hun giftet seg senere med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland fra Stavanger som i studietiden blitt med i en brødremenighet. Denne menigheten hadde et brennende misjonsengasjement. Det endte med at Gustava også ble med i dette fellesskapet. Det ga henne også til å slå noen kraftige og vedvarende slag for misjonstanken og-arbeidet.

I Lyngdal hun startet den første misjonsforeningen i 1840. Som det heter i en lokal artikkel om henne: «På denne tiden var et selvstendig organisert kvinneinitiativ ansett som særdeles kontroversielt. Men bevegelsen traff en tone i tiden og utviklet seg til å bli et samlingssted for kvinner av alle aldre i bygd og by. I 1904 talte den 3500 medlemmer. I dag regnes denne bevegelsen som en av røttene til moderne feminisme». Hun døde i 1889, en uke før hun ville ha fylt 89 år.