«Smerte og ære»: Mer om min mor

5

DRAMA

«Smerte og ære»

Regi: Pedro Almodóvar

Spania, 2019

I likhet med Bruce Springsteen fylte Pedro Almodóvar sytti år for et par dager siden, og han har tilbrakt de siste førtifem av dem med å lage fantastisk film. «Smerte og ære» er Almodovars mest avkledde stykke autofiksjon hittil, som avslutter hans såkalte «ikke planlagte trilogi» etter «Begjærets lov» (1987) og «Dårlig oppdragelse» (2004).

For oss som er flasket opp med hans grenseoverskridende, dryppende melodramatiske og hysterisk feststemte filmer føles det litt trist å se hvordan Almodovar portretterer seg selv. Hans alter ego Salvador Mallo (Antonio Banderas) er en isolert, deprimert skikkelse som sitter ensom igjen med mye mer smerte enn ære. Han sliter med alle tenkelige lidelser; noen av dem sikkert psykosomatiske, andre høyst virkelige. Salvador Mallo har trukket seg tilbake som filmskaper, fortsatt traumatisert av moren Jacintas død for fire år siden, og redusert av alt fra ryggproblemer til migreneanfall.

Les også: «Exit» er ikke så sjokkerende som NRK vil ha det til (DA+)

Han hevder at livet er meningsløst når han ikke lager film, og har for lengst mistet inspirasjonen til å skrive manus. En nyrestaurert utgave av hans åttitallsfilm «Sabor» skal relanseres på kino, og den personlige assistenten Mercedes (Nora Navas) foreslår at Salvador introduserer filmen på en spesialvisning sammen med hovedrolleinnehaveren Alberto Crespo (Asier Etxeandia).

De har ikke snakket sammen siden «Sabor» ble spilt inn for over tretti år siden, etter en bitter krangel om hvordan Alberto valgte å tolke hovedrollen. Salvador skrev rollen som en livlig person med kokainenergi, mens Alberto tolket den som en døsig heroinist. De har vært uvenner siden den gangen.

Etter å ha gjenopptatt kontakten oppdager Salvador at skuespilleren fortsatt har heroinproblemer, og lar seg med et skuldertrekk overtale til å røyke litt selv. Heroinrusen tar ham med tilbake til barndommen: til den konservative moren Jacinta (Penélope Cruz), til den hvitmalte hulehuset familien flyttet til i landsbyen Paterna. Til tida Salvador sang i det katolske kirkekoret, underviste den analfabete håndverkeren Eduardo (Vesar Vicente) i spansk og fikk sin seksuelle oppvåkning etter å ha sett den unge mannen vaske seg naken – med en sånn kraft at lille Salvador besvimte av synet.

Tilbake i nåtid utvikler Salvador heroinproblemer, mens Alberto Crespo lager et «one-man-show» ut av en av regissørens dypt personlige dagboktekster. Dette teaterstykket vekker interessen til Salvadors store kjærlighet Frederico (Leonardo Sbaraglia), en narkoman partygutt som vokste opp til å bli en respektabel, sofistikert familiefar. Deres flyktige gjenforening er en av filmens høydepunkter, som i likhet med flere av de andre historietrådene i «Smerte og ære» egentlig ikke får noe forløsning. Almodovar hopper fram og tilbake på tidslinjen, mens gjenforeninger, erindringer, rus, refleksjoner og smerte glir inn i hverandre.

Han har strippet bort den varmblodige melodramatikken, mesteparten av humoren og lidenskapen denne gangen, til fordel for noe mer avkledd, ærlig og sårt. Så det er i tråd med temaet at filmen har et lavere energinivå, og til tider føles litt retningsløs. Almodovar har i intervjuer fortalt at Fellini var den store ledestjernen hans denne gangen; og dette kan føles som hans private kombinasjon av «8 ½» og «Amacord».

Les også: «Blinded By The Light» er feelgood med The Boss (DA+)

Bare Almodovar vet hvor selvbiografisk «Smerte og ære» er og hvor mye som er tatt rett fra virkeligheten, men ingen tvil om at den er dypt personlig på alle plan. Dette er hans åttende film med Antonio Banderas, så «Smerte og ære» nyter godt av et turbulent vennskap som har vart i nærmere førti år. Banderas gjør ingen forsøk på å imitere regissøren; han går isteden innover, graver dypere og gjør en av sine mest lavmælte, nyanserte skuespillerprestasjoner. En av hans aller beste, som ble velfortjent belønnet med prisen som beste skuespiller under årets Cannes-festival.

For oss som foretrekker Almodovar når han er mer utadvendt, provokativ og melodramatisk kan denne lavmælte melankolien føles som et lite skritt tilbake. Men selv om «Smerte og ære» kanskje ikke henger perfekt sammen som en helhet er det så mange fabelaktige scener, ektefølte observasjoner og vakre (fargekoordinerte) øyeblikk her at det allikevel er lett å bli bergtatt. Det er heldigvis ingenting som antyder at «Smerte og ære» er ment å være en avskjedsfilm, men dette føles i sterk grad som en oppsummering. Ikke av en karriere, men av et liv. Med mye smerte, lite ære.