Vilt, vakkert og dypt rørende

anmelder: Ole S: Nerheim

Dette er en forestilling som kun har tatt bruddstykker fra Knut Hamsuns store roman, men likevel gitt oss en «revisited»-forestilling hvor vi likevel kjenner dybden av Hamsuns verk.

Det er vakkert, dristig, men også utfordrende.

«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»

Disse ordene fra Hamsun i «Markens Grøde» kan også brukes om forestillingen som hadde premiere lørdag på Rogaland Teater. Hvor regissør Tatu Hämäläinen har tråkket opp sin egen sti, om ikke inn i myrene og inn i skogen så inn i Teaterhallen med sin revisited utgave av Hamsuns store verk.

Smeltedigel

Stykket er en forfriskende smeltedigel av både teater og performance pakket inne i en surrealistisk åpenbaring som i andre akt hypnotiserer oss inn i hva Hamsun egentlig ønsket å fortelle. Det at naturen i seg selv er en gave vi har fått som ikke svikter oss, men hvor mennesket i sin mangel på dialog med naturen kan utnytte og ødelegge.

Strålende innsats av både Lars Funderud Johannessen og hans medspillere og et hyggelig gjensyn med Kirsten Hofset tilbake på Rogaland Teater. Også god innsats av barna fra Barneteateret.

Aktuelt i vår tid

Hamsun skrev «Markens Grøde» i 1917 og fikk nobelprisen i 1920 for romanen.  Det Hamsun den gang fryktet var at industrialisering og urbanisering ville føre til en verdiforflatning. Slik traff romanen en nerve i europeisk etterkrigstid. Noe som ikke har blitt mindre aktuelt i vår tid egen tid med tanke på hva vi gjør med naturen. Økonomisk eller økologisk landbruk, oppvarming av kloden og oljeboring i Lofoten er bare noen stikkord.

Hämäläinen hadde også stor suksess med Ibsens «Fruen fra havet» på Intimscenen.
Her har han servert oss et utfordrende stykke. Her går de forskjellige rollene på rundgang og hvor han lar publikum få anledning til å fråtse i symbolske uttrykk. En forestilling for de med åpent sinn og med de rette brillene på, men kanskje finnes det ikke brilleglass som passer for de mest trangsynte.

For så å avslutte med Hamsuns egne ord: «Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere og er til. Fjældene, skogen, myrene, engene, himlen og stjærnerne – å det er ikke fattig og tilmålt, det er uten måte.»