Lover ikke evig troskap til Löfven

Hvem: Ali Esbati, riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet.

Hvorfor: Vänstern vil likevel ikke stemme mot Stefan Löfven som ny statsminister.

Mandag var det helt umulig for dere å støtte Stefan Löfven som statsminister. To dager senere hadde dere snudd. Hva skjedde?

– Vi har hele tida sagt at vi vil ha Löfven som statsminister. Han har forsøkt å få til et borgerlig samarbeid, og det har vi beklaget, men sånn ble prosessen grunnet den parlamentariske situasjonen. Så ble han enig om en politisk plattform med Centerpartiet, Liberalerna og Miljöpartiet som vi synes var eksepsjonelt dårlig. Sjokkerende dårlig, vil jeg si. Dessuten kom dette ubegripelige punktet om at vi ikke skulle ha noen innflytelse i svensk politikk (døpt «fornedringsklausulen» av svensk presse, journ.anm.). Det var uakseptabelt. Derfor ble partiledelsen søndag kveld enige om at vi ikke kunne støtte Löfvens kandidatur. Deretter fulgte intense samtaler med Socialdemokraterna (S) hvor vi klargjorde både vårt syn på denne bestemmelsen og at vi, selv om vi går i opposisjon, kommer til å ha en stemme i svensk politikk også framover. Ut fra dette tok vi en ny avgjørelse om å stemme blankt. Det betyr ikke at vi aksepterer avtalen mellom de fire partiene. Tvert imot kommer vi til å mobilisere mot innholdet i mange av forslagene både i og utenfor parlamentet.

Hvorfor ikke bare stemme nei?

– Fordi vi sto overfor valget mellom Löfven-alternativet eller en regjering ledet av Moderaternas Ulf Kristersson, med støtte fra Sverigedemokraterna. Det ble også mer og mer tydelig for oss at vi ikke kunne stole på at Centerpartiet og Liberalerna ville stemt ned Kristersson i en fjerde avstemning i Riksdagen, som de gjorde i den første. Med de endringene Löfven nå har gått med på, har vi det beste mulige utgangspunktet for å drive opposisjonspolitikk. Vi er forberedt på dragkamper, men hvis politikken går for langt i borgerlig retning, særlig i saker som gjelder arbeidsretten (den svenske arbeidsmiljøloven, journ.anm.) eller boligpolitikken, er vi klare til å gå sammen med høyresiden om å felle regjeringen.

Er ikke disse punktene omfattet av samarbeidsavtalen Löfven har inngått med de andre partiene?

– Jo, men vi ga tidlig i prosessen beskjed til Socialdemokraterna om at disse sakene utgjør vår «røde strek». Nå sier vi fra om at det fortsatt er tilfellet. Hvis de krysser streken, kan vi i ytterste fall fremme et mistillitsforslag.

Har Löfven gitt dere noen konkrete løfter?

– Vi har kommet fram til en enighet. Vi forstår at Löfven har en avtale med Centerpartiet, Liberalerna og Miljöpartiet og må forholde seg til den, men vi har en annen forståelse med Socialdemokraterna på visse spørsmål som vi vil jobbe ut fra de neste årene.

Hvordan reagerte dine partifeller på denne «fornedringsklausulen» i samarbeidsavtalen?

– Det var jo veldig urimelig og sjokkerende, og ble oppfattet som en provokasjon. Men etter samtalene med Löfven oppfatter vi at dette punktet nå er utdatert.

Ville dere gått inn i regjeringen om dere kunne?

– I utgangspunktet var vi forberedt på å gå inn i en rødgrønn regjering, men på en politisk plattform vi kunne akseptere. Den som er lagt fram nå, er ikke i nærheten av noe slikt. Jeg oppfatter mye av den som ren høyrepolitikk.

Löfven har uttalt at han kan samarbeide med Vänsterpartiet på alle områder bortsett fra dem som er omtalt i samarbeidsavtalen. Avtalen er på 16 sider og inkluderer skatt, pensjon, bolig, velferd, miljø og innvandring. For å nevne noe. Hva gjenstår det egentlig å samarbeide om da?

– Vi har ingen illusjoner om at vi kommer til å få gjennom mange gode saker med Socialdemokraterna i denne perioden, men ved å slå ring rundt det vi ble enige om forrige periode og forhindre at vi som parti havner i en parlamentarisk fryseboks, har vi lagt en del hindre i veien for høyrepolitikken.

Sverige måtte vente nesten fem måneder på en ny statsminister. Hva gikk galt i dette valget?

– Problemet er at det har skjedd en endring på den borgerlige siden. Det har ikke partiene villet erkjenne. Til slutt ble de tvunget til å ta stilling, og da ble det klart at Kristersson er villig til å samarbeide med Sverigedemokraterna. Da fikk Centerpartiet og Liberalerna et problem. Den interne spenningen som har vært i disse to partiene, minner mye om prosessen Kristelig Folkeparti nylig har vært gjennom – selv om Sverigedemokraterna har helt andre røtter enn Fremskrittspartiet.

Betyr dette at Sverigedemokraterna er i ferd med å bli mer stuereine?

– Sverigedemokraterna er fortsatt Sveriges mest upopulære parti, men antipatien blant velgerne til både Moderaterna og Kristdemokraterna er mindre enn før. Det gjør noe med det politiske terrenget. Samtidig har Sverigedemokraterna vært ganske uinteressante i sluttspurten av denne prosessen. Hvis vi i tida framover får dragkamper rundt skatteforslag og arbeidsmarkedspolitikk, er det først og fremst Sverigedemokraterna som vil komme tapende ut.