– Likestilling har vært viktig for meg

Norges favoritt-danske på skjermen, Kim Bodnia, vet godt hva han snakker om når han påpeker hva som er fordelen med serien han nå er aktuell med, «Killing Eve» med  premiere på HBO søndag.

– To kvinnelige hovedroller. Men det handler også om forståelse for kvinnen og respekten for henne. Og det er alltid avgjørende, all den tid jeg har sett så mange menn som har skrevet kvinnelige roller.

Kvinnelig perspektiv

Bodnia har en lang karriere bak seg, hovedsakelig fra krim- og thriller-sjangeren, som ofte er dominert av menn både foran og bak kamera. Han mener «Killing Eve» skiller seg ut fra mengden på flere måter, blant annet ved å fortelle historien på en nyansert måte.

Bodnia spiller en birolle mot Sandra Oh og Jodie Comer i hovedrollene, samt Fiona Shaw i en annen birolle. Serien har også to kvinnelige utøvende produsenter, deriblant Phoebe Waller-Bridge som selv har bakgrunn som skuespiller, blant annet i prisvinnende «Fleabag».

– Det blir mye mer behagelig når man har respekten overfor kvinnerollene, gjennom den måten man ser kvinner på. Det smitter over i rommet. Dermed får man også muligheten for å vise et handlemønster som ikke er sett fra et mannlig perspektiv. Det synes jeg er enormt interessant, mener Bodnia som selv vokste opp med et bevisst forhold til det å jobbe aktivt for likestilling.

Les også: Tiden er inne for norsk drama

Kim Bodnia og Jodie Comer fra en scene i «Killing Eve». Foto: HBO

Viktig

– På teateret var vi veldig flinke til å skrive mannsroller om til kvinneroller. Det gjorde vi stor suksess med. Jeg synes vi også var tidlig ute med kvinnelige teaterskole-instruktører. Så dette har jeg helt tilbake fra teaterskolen. Likestilling har vært veldig viktig for meg og min utvikling som skuespiller.

Skuespilleren tror TV-serieformatets fornyede status med mer fokus på kvalitet og originalitet, har vært viktig i utviklingen med å skrive mer interessante karakterer – kvinner som menn.

– Jeg har lenge vært en fremsnakker for TV-dramaet. Det er et fantastisk medium å fortelle historier på. For du kan male noe større med dette formatet. Du kan gjøre boken tykkere, du kan lage TV-versjon av romanen. Det gir også mulighet til å jobbe sammen med mange andre mennesker, og det gir flere gode arbeidsplasser, i stedet for å konsentrere seg om noen få personer som får lov til å lage film. Utviklingen er helt genial for oss skuespillere. Man kan komme seg mer rundt i verden.

Les også: Borteseier for Torp, men Carew imponerer ikke

Utsatt for antisemittisme i Malmö

Rundt i verden har han også vært. Han spillefilmdebuterte i Ole Bornedals skrekk-klassiker «Nattevakten» fra 1994, før han bidro med å forevige «Drive»-regissør Nicolas Winding Refns to første spillefilmer «Pusher» og «Bleeder», som hovedrolleinnehaver i begge.

Nordmenn flest kjenner ham trolig best fra den dansk-svenske krimserien «Broen», som Bodnia valgte å forlate  like før innspillingen av sesong 3. Delvis var grunnen at han som jøde ble utsatt for antisemittisme i Malmö. Dette er et tema han heller ikke kan snakke om i intervjuet, men til VG uttalte han den gang at han opplevde økt antisemittisme i Malmö.

– Som jøde er det ikke spesielt hyggelig eller komfortabelt å være der. Selvfølgelig spiller det også inn, og gjør det lettere for meg å takke nei til å jobbe i Sverige.

Hjerte for Rogaland

Men Bodnia har hatt langt mer med norsk film og teaterscene å gjøre enn de fleste av sine danske kolleger.

Han har blant annet medvirket i «Monstertorsdag», «Himmelfall» og «Tomme Tønner».

– Jeg har vært heldig som har en så lang og spennende karriere. Virkelig. Med store filmer, og så teater, og så kom hele undergrunns-verdenen. Derfra kjørte det bare. Jeg har mange års erfaring, ja. Men jeg er veldig heldig. Og det var i Norge at jeg fikk kickstartet karrieren min. Her trente jeg på teknikkene mine, oppe i fjellene i Stavanger, mens jeg spilte inn «Monstertorsdag». I fjellene der, da følte jeg meg trygg. Der lærte jeg meg å bli parat.

Han har også vært innom Rogaland Teater, som han roser for sin måte å forvalte de lokale kulturressursene på.

– I en periode var det 500 mennesker fra teateret som samarbeidet med TV-skolen der, med kortfilmer blant annet. På den måten brukte man lokale krefter, i stedet for å hente inn skuespillere fra andre steder. Det var en kjempefordel, og noe vi ikke har gjort i Danmark.

Les også: Når dårlige vitser er dyre

Fordelen med mindre scener

– Oppfordringen din er at man må se mer rundt seg selv og hva man har der man er, at man gjør best i å utnytte ressursene på stedet man er fra?

– Ja. Jeg ser mange reiser til utenlandske skoler for å utdanne seg, og henter med seg mye teknisk kunnskap derfra, men det å fortelle historier, det er en inderlig ting som gjerne skal komme fra hjertet, og fra stedet sitt. Man må ikke glemme egne styrker.

Han trekker fram fordelen med å ha mindre scener som satser på kvalitet og opplevelse rundt omkring i Norge.

– Det å få oppleve musikere på små spillesteder, der man kan høre at de har høy kvalitet, i motsetning til i København, der kvalitet kun forbindes med større scener, det gjør en stor forskjell. Jeg, som utenlandsk kunstner, synes det er så fett å reise rundt i et land som holder fast ved de kvalitetene. Jeg ser at det er styrkende for små steder, og gir stor betydning for lokalsamfunnene.

Les også: Detektivens siste sak

Tror gråt er sunt

Han liker friluftsliv og hardt vær. Men det er ingen rolle som er hardere enn andre å spille, mener han. Det spørsmålet kan han ikke svare på.

– Når man arbeider med seg selv hver dag, så ser man ikke på det på den måten. Jeg har trent mye fysisk og psykisk før. Det gjør man jo som skuespiller. Og med lang erfaring, har jeg noen knapper å trykke på for å spille ut en følelse eller tanke. Det er som når du spiller et musikkstykke for å fremkalle visse følelser, sier Bodnia.

– Og derfor har du ikke en rolle som er mildere eller hardere enn andre. Psyken din har ingenting med det å gjøre. Det er fysikken.

Og derfor trener han mye. For det er det å være skuespiller handler om: Trening. Nesten som en idrettsutøver. Men han har også lenge vært et idrettsmenneske.

– Jeg lærte det tidlig med mine roller. At da skal jeg faen meg være der. Til stede, tenkte jeg. Jeg kan for eksempel gå ut nå og trene på min gråt. Det er mange ulike typer gråt. Man gråter på ulike måter. Jeg kan gjøre det nå. Jeg kan gå ut og gråte med deg. Og jeg tror faktisk også det er sunt å gråte. «En lille tåre hver dag.»

Les også: Norsk films likestillingsproblem

Fysisk krevende

Likevel tror Bodnia at hans siste rolle som sjefen og mentoren til leiemorderen i «Killing Eve», Konstantin, er den mest fysisk krevende han har hatt hittil.

– Det hardeste var faktisk å legge på seg så mange kilo, for å se sånn ut som Konstantin gjør. Jeg skulle spise hele tiden. Men også etterpå var det fysisk krevende å gå det av seg. Det vil jeg ikke gjøre igjen. Det var for mye. Man skal huske at grunnen til at man gjør visse ting, er fordi det å spille skuespill kun er en lek. Det er jo det. Det skal være for gøy. Det er en fantastisk lekeplass.

Han har mindre sansen for dem som vil presse skuespillere til å gjøre større fysiske prøvelser.

– Noen vil jo gjerne ha det voldsomt. Og det er også mer spennende. Men det er så mye av det rent skuespiller-tekniske som er mye mer interessant, i stedet for alt det der om hvem som har gjort stunt selv, og så videre. Det er for mye stunts som tar for mye fokus. Det er så mye arbeid i det å være skuespiller som bør få mer plass.

Derfor setter han spørsmålstegn ved prisen en skuespiller må betale en regissør eller produsent.

– Regissører som synes det er mer stas og mer tøft å tvinge skuespillere til å gjøre ting de ikke vil, eller gjøre det ukomfortabelt for dem, de skal bare glemmes. Det er helt feil. Instruktørene som rendyrker en slik form, hører ikke hjemme i kunstens verden. Man skal ikke helliggjøre kunstnere som gjør sånt. Det er ikke sunt.