Ane Dahl Torp er drivende god som Helena Mikkelsen, tøff, ærgjerrig og en Varg-trener besatt av å vinne i «Heimebane». Selv om det innebærer at hun må spille møkkafotball (fem i forsvar). alle FOTO: NRK

Borteseier for Torp, men Carew imponerer ikke

NRKs storsatsing «Heimebane» får et fotballhjerte til å banke litt fortere, selv om serien hadde gjort seg med tøffere spill.

 

5

TV-DRAMA

«Heimebane»

NRK, søndag

 

Vårens store dramatilbud fra NRK er historien om Helena Mikkelsen som får trenerjobben i Varg Il. Hun er Norges – verdens (?) – første kvinnelige trener for et herrelag på elitenivå, og får den mottakelsen man kan forvente. Hun eier garderoben på rekordtid likevel, for Mikkelsen er beintøff, proff og en flink fotballtrener, hun er kynisk, usympatisk, ærgjerrig og snuser som en viss Rekdal. For å si det enkelt, her ruler Ane Dahl Torp på banen. Det er sjelden vi ser kvinneskikkelser som Mikkelsen i norsk drama, og hun vekker både sympati og antipatier.

Den nye treneren må takle fordommer, hat og alskens treskaller, i og utenfor klubbhuset til Varg Il i Ulsteinvik. At Mikkelsen er kvinne på en tradisjonell mannearena, er ikke noe historien utforsker veldig lenge. Fortellinga handler mer om Varg Ils streben i møte med nivået i eliteserien, og sånn fotballmessig er serien en sjarmerende kjærlighetserklæring til norsk fotballkultur.

Vargs skjebne vil nok være gjenkjennelig for de som jobber i fotballen, og som spiller for eller heier på en norsk klubb. Samtidig er det fotballen som har førstefokus, på bekostning av mer alvorlige temaer og aktuelle problemstillinger. Som all den hetsen, trakasseringen og drapstrulsene Mikkelsen blir utsatt for når hun blir presentert som Varg-trener. Hatet som kvinner som stikker seg fram i offentligheten utsettes for av små, stusselige menn, var tema da serien ble spilt inn, og er like aktuelt i dag. Likevel dveler ikke serien for mye ved det. Dermed er ikke «Heimebane» noe skarpt innlegg i debatten om trakassering, om feminisme og hatefulle menn.

Les også: Måtte stoppe jyplingen John Carew

Serien handler om Helena Mikkelsens ambisjoner.

«Koffer vil du til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker», vil datteren Camilla vite.

Svaret er at hun vil vinne.

Hadde serien brukt mer tid på virkelighetens ubehagelige sider, som kvinnehat og forakt – som det finnes i fotballen også – hadde «Heimebane» blitt til noe mer enn et trivelig og litt forutsigbar sportsdrama. For «Heimebane» er breddefotball, i betydning en dramaserie for hele familien, et størst mulig publikum – mer «Himmelblå» enn den er «Monster».

– Problemet er ikke at du er kvinne. Problemet er at du er trønder, får hun høre fra den godslige materialforvalteren. For kvinneforakt, #metoo-saker og fotballens mørke takles forsiktig., for historien skal handel om Helena og gutta og fotballen. Mikkelsen må håndtere både den fiendtlige supportergjengen – Villmennene – og den lokale Røkke, verftseier og arrogant styreformann, buldrende framført av Bjarte Hjelmeland. Han er den eneste skikkelig usympatiske typen her. Serien hadde trengt flere som han.

Varg Il har riktignok John Carew på laget (som det er umulig å ikke se som John Carew). Han spiller Michael Ellingsen, eksproffen som kanskje/kanskje ikke vil ha Mikkelsens jobb. Men en skikkelig bad guy klarer ikke Carew å skape – karakteren hans er for tam, for monoton. Carew er en fotballserieskapers drøm, som kan skyte i tverrliggeren på bestilling. Men store registeret som skuespiller har han ikke. Det går i en temperatur, en tone, ett uttrykk.

Dermed blir det bare skikkelig drama når Dahl Torps trener og Hjelmelands styreformann braker i hop.

Les også: Skottene frykter én mann – John Carew

Jakten på den gode stemningen gir mange svulstige øyeblikk, lokalpatriotiske og nasjonalromantiske, men vi vet jo at fotball handler mye om følelser. Men de gode stemningene prioritering for en dypere utforsking av at trener Mikkelsen fotballambisjon går utover tenåringsdatteren Camilla – spilt av Emma Bones. Hennes rolle i historien er å tilføre emosjonell dybde, og hun er en av mange gode skuespillere i «Heimebane» som skaper følelsen av dette dramaet er livnært. Det er gøy å se at Nader Khademi endelig får litt skikkelig med skjermtid, han er som vanlig avslappa og naturlig foran kamera.

En annen sentral figur på banen er Adrian, unggutten som gjemmer seg for virkeligheten etter å ha vært ute i profftilværelsen i altfor tidlig alder. Plagete Adrian blir glimrende spilt av Axel Bøyum – velsigna med et James Dean-uttrykk som han er. Han gjør inntrykk, men Adrians skjebne er kjent, fortalt som den er i sportsdrama mange ganger før. «Heimebane» sliter akkurat som Varg på banen med å være nyskapende, overraske oss.

Les også: Torp er klar for drømmerollen

Historien hadde hatt godt av noen avbrekk i all den joviale feel good-stemningen. Her får vi en oppvisning i sunnmørsk fandenivoldskhet og lokalpatriotisme, som når folk snakker om naborival Ålesund – konsekvent omtalt som Jævla Ålesund. Det er like morsomt hver gang, humor som fungerer, og dialogen i serien er veldig god. Her er det mange karakterer som bringer liv til handlingen, men det er ikke gode skuespillerprestasjoner som er svakheten i «Heimebane».

Serien har tross hyggemoduset en ambisjon å være noe mer enn en fotballhistorie, men det aller meste handler om verdens største idrett, om klubbøkonomi og spillestil og neste kamp – skal Varg Il spille møkkafotball med fem i forsvar eller gå offensivt ut. Det sier også sitt om hvor viktig det sportslige er for denne historien, når scenen som sitter lengst i kroppen etterpå er den hvor trener Ellingsen må fortelle en veteran på laget at de er nødt til å selge ham.

Dette er en fotballhistorie for fotballfans i det ganske land, kanskje med unntak av de i Ålesund.