LEDER:Sin egen verste fiende

Arbeiderpartiet venter på partilederskifte og nye ideer, samtidig som SV knapt er på radaren og Sp bare hører fra seg når det er krangel om ulv og partiledere. Umiddelbart etter Erna Solbergs første landsmøte som statsminister, er det lite som truer henne. Det mest truende er kanskje egenskapene som førte Erna fra utskjelt til suveren, fra å ta en lederjobb ingen andre ville ha til å bli landets andre kvinnelige statsminister.

Erna Solbergs første måneder som statsminister karakteriserer henne temmelig godt. Erna slår godt an i folket fordi hun er som folk flest – med fredagstaco og støv i krokene. Alminneligheten hennes har stått i slående kontrast til andre toppolitikere, som av og til virker kalkulerende i jakten på folkelighet. Erna trenger ikke å ta jegerprøven for å virke folkelig, for å si det sånn. Et annet tillitvekkende trekk har vært gjennomføringskraften hennes. Hun har stått i stormen i eget parti, og hun har greid å skru sammen motsetningene Høyre og Frp i et felles borgerlig regjeringsprosjekt. For å komme dit hun er har Erna Solberg vært selektiv. Hun har vært nødt til å stole mer på seg selv og mindre på mer eller mindre velmente råd. Prosjektet hennes med å gjenreise et slagent Høyre til et regjeringsparti sammen med Frp, er en stor prestasjon – uansett hvor man selv står politisk.

Ernas styrke er selvtillit, sakskunnskaper og evnen til å trekke andre etter håret for å nå et mål. Slike egenskaper har vært gull verdt, men har også negative sider. Det er påfallende å være vitne til en statsminister som bortimot har lyst til å velge seg et nytt folk fordi hun møter motstand i diskusjonen om fastlegers reservasjonsrett i abortsaker. Dalai Lamas besøk og Kinas negative holdning til Norge etter Nobels fredspris til Liu Xiaobo, har også vært dårlig håndtert av Erna Solberg. Gjennom knefallet for Kina har hun spesielt satt kommunalminister Jan Tore Sanner i forlegenhet, samtidig som utenriksminister Børge Brendes troverdighet er svekket. Sanner var en av parlamentarikerne som nominerte Liu Xiaobo til fredsprisen, og Brende vil bli stilt kjedelige spørsmål om Kina hver gang han nevner menneskerettigheter. For å tilfredsstille en ettpartistat og enkelte næringslivsledere som ikke vet bedre, har Erna prioritert penger foran menneskerettigheter, og hun har sådd tvil om norsk utenrikspolitikk styres fra Oslo eller Beijing. Hennes utsagn om at det ikke ligger noen automatikk i at en norsk statsminister skal gratulere framtidige fredsprisvinnere, kommer til å bli brukt for det det er verdt av Kina i årene som kommer.

For Erna Solberg har disse to sakene åpenbart vært eksempler på at hun har styrke nok til å stå av kritikk. Tilfellet er kanskje omvendt; at Erna er så lite lydhør for andre argumenter at hun kjører seg fast i de «uviktige» symbolsakene.