Anmeldelse: Grim parafrase over Grimms eventyrverden

Siden sant også skal skrives: Jeg husket knapt at jeg hadde skumlest «Tvillingenes dagbok» av Agota Kristof da jeg så at romanen fra 80-tallet hadde fått plass på teatrets repertoar på Intimscenen. Sånn sett følte jeg meg på en slags litterær sidelinje siden teatrets herolder i sin forhåndsprosedyre høyt forkynte at «Da Agota Kristofs roman «Tvillingenes dagbok» kom ut i 1986, ble den en litterær «snakkis». Boka har siden rukket å bli en moderne klassiker…»

Boken ble lansert i norsk oversettelse året etter, og jeg har ennå i min mentale minnebok en anmeldelse av Ragnar Kvam som jeg den gang nikket bejaende til. Han skrev blant annet at «i korte, hoggende snitt lar den ungarsk-sveitsisk-franske forfatter Agota Kristof et guttetvillingpar før før-puberteten gi glimt fra en krig i et grensestrøk. De er fjernet fra en storby og parkert hos en ilter, humørsyk bestemor. Hun kan minne om en eventyrheks, som hun i Hans og Grethe, bare at hun til syvende og sist er bra på bunnen og lar de bortsatte tvillinger gjøre ende på henne - i stedet for forsøket på det omvendte i brødrene Grimms eventyr.

Noen vil kanskje si at bestemor er djevelen selv, en ulv i grimmsk betydning - og at guttevalpene er en smule forskrudde.

—  

Gløttene henger sammen som i et eventyr og blir gitt til beste av en forteller som slett ikke er identisk med tvillingparet. Men som i eventyret, særlig de tyske, er alt mulig, ikke minst når det gjelder redsler. Vi blir ikke spart for noe. Men absolutt uten tårer. Mord, voldtekt på stripe, tjuveri og pinsler i en kontinuerlig rekke av observasjoner. Uten andre følelser enn de rent egoistiske som skal hjelpe noen få ut valgte, guttene og gamla, til å overleve. Det er ingen som belærer leseren om noe som helst. Leseren tenker sitt.

Noen vil kanskje si at bestemor er djevelen selv, en ulv i grimmsk betydning - og at guttevalpene er en smule forskrudde. Men andre vil kanskje mene at de er som folk flest i et gjennomherjet krigsstrøk. Det er en meget lettlest skisseaktig historie som virker som lagt opp til et film-manus - men de voldsomme inn- og utfall trenger en sann filmkunstner for å bli til noe på lerret og skjerm»

Nå ble da også romanen filmet for 7 år siden, og resultatet fikk en blandet mottakelse. Esben Svenningsen Rambøl i Dagsavisen mente den var en «en fascinerende, vrien, tankevekkende film som røsker skikkelig». Dagbladets Aksel Kielland intimbetrodde på sin side sin leser at «selv om man ikke har lest Agota Kristofs roman, er det lett å konstatere at dette er en mislykket adaptasjon, og at dette hovedsakelig skyldes at Szász utviser uhensiktsmessig stor respekt for det skrevne ord».

«Tvillingenes dagbok» er tidligere blitt fremført ved Det norske Teatret og Trøndelag Teater. Ved Intimscenens oppsetning er det den nyutdannede teaterhøyskole-regissøren Maria Drangeid – med bakgrunn fra blant atskillig annet, friteatergruppen Vrangforestilling og teaterkompaniet MÅGÅ – som debuterer med denne forestillingen som instruktør ved et institusjonsteater.

Så blir da premiere-spørsmålet: Hva med Rogaland Teaters sceneversjon av romanen? Blir den «en fascinerende, vrien, tankevekkende forestilling» - eller skal den bokføres med merkelappen «en mislykket adaptasjon».

Mens det i romanen er et relativt rikt persongalleri, er det på Intimscenen bare de to tvillingene som finnes i scenebildet. Hvorfor tekstens opprinnelige to gutte-tvillinger er blitt til gutt og jente på Intimscenen, får være av de spørsmålene som det ikke gis noe svar på. Til gjengjeld har instruktørene fortalt at å droppe alle romanfigurene utenom tvillingparet i denne sceneversjonen, var et bevisst valg fra hennes side. Det er gjort for å få fram ensomheten i tvillingenes tilværelse…

Akkurat det regibegrepet – å la de to tvillingene gestalte både den ene og alle de andre figurene – opplevde jeg fra min plass på andre seterad som en ide som gjør seg bedre i teorien enn i praksis. Det var en formidlingstanke som i min opplevelsesverden burde ha blitt begravd i timene fram mot madrugadaen.

Selv om de to aktørene brukte – både synlig og ikke minst hørlig – all den sceniske kunnskap de har opparbeidet seg i Thalias selskap, ble de tidvis borte fra min sceniske oppmerksomhet. Jeg ble stundom mer opptatt av å lytte til den presise sammenhengen mellom det musikalske akkompagnementet og replikkenes komme – samt å imponeres en smule over aktørene evne til å innrede et scenerom med et assortert utvalg duppeditter som det ikke alltid var lite lett å fatte bruksbegrunnelsen for.

Premierepublikummet takket imidlertid for forestillingen med taktfast og begeistret klapping med gjentatte fremkallelser av de to sceneaktørene. «Tvillingenes dagbok» er en forestilling som teatret burde filme for å bruke i sin egenutvikling av hele teatrets verden. Den kan gi grunnlag for mange og spennende synspunkter. I så måte er den mye mer verdt enn den firer min terning trillet.

---

FAKTA: «TVILLINGENES DAGBOK»

• Av: Agota Kristof
• Regi: Maria Drangeid
• Scenograf: Christa Barlinn Korvald
• Komponist: Tobias Johannes Pfeil
• Dramaturg: Carl Jørn Johansen
• Lysdesign: Karl Oskar Sørdal
• Maskør: Jill Tonje Holter
• Tvilling: Kasper Skovli Botnen
• Tvilling: Mari Strand Ferstad
• Spilletid: 1 time 20 minutter
• Terningkast: 4

---