Den vanskelige snuoperasjonen

Den vanskeligste biten for klubbledelsen ligger nok nå i større grad på hvilke spillere en skal beholde - og valg av spillestil og sportslig retning for framtiden.

Sesongen til Oilers endte i den komplette fiasko fredag. Laget som har dominert norsk hockey fullstendig dette tiåret gikk på trynet ut av sluttspillet i kvartfinalen.

De var sjanseløse mot Frisk. En nesten ufattelig nedtur var et faktum.

LES OGSÅ: Oilers-styret: – Ingenting er avgjort

Nå vil det være i nærheten av en bombe om Pål Gulbrandsen kommer til å få fullføre de siste to årene av to pluss to-kontrakten han signerte da Petter Thoresen ble landslagssjef.

Grunnene til det er mange.

Den mest åpenbare og tungtveiende er resultatene i år. En sjetteplass i serien, og grisebank av Frisk i kvartfinalen, er enkelt og greit ikke godt nok for en klubb som Oilers. Og resultatene i lagidrett er det faktisk treneren som må bære hovedansvaret for – på tross av at det er mange andre enn ham som har feilet i år.

Store deler av tilhengerskaren vil ha bort treneren. Samtidig er det blitt stadig mer klart at ikke alle i garderoben til Oilers har tilliten som er nødvendig for å prestere.

Når du er kommet i en slik situasjon, er det dessverre ingen vei utenom et skifte. Neste sesong skal selges inn både til sponsorer og publikum. Om en skal gjøre det med Gulbrandsen som trener, blir jobben til dem som skal gjøre det reneste uriasposter. Det kan ikke Oilers ta seg råd til.

LES OGSÅ: Freder spillerlønn ved tidlig exit

Hvorfor Oilers ikke har prestert i år, er selvsagt en evaluering klubben kommer til å gjøre grundig. De vil, slik det ofte er når et flaggskip synker, finne flere grunner.

Den mest åpenbare er selvsagt at elleve spillere forsvant ut etter gullet i fjor. Når en legger til at fire av de kanskje fem beste spillerne i ligaen (Mark Van Guilder, Dan Kissel, Eric Nystrom og Tommy Kristiansen) var blant disse, er det lett å være etterpåklok. Sannsynligvis skjønte nok verken vi i mediene, eller sportssjef Pål Higson, hvor vanskelig det ville være å erstatte dem. Hvilket vakuum de ville etterlate seg.

At så mange spillere forsvant samtidig, hadde flere grunner. Men off record-dryppene som har kommet i året som har gått, både fra kilder tett på og direkte involverte, peker i stor grad på at flere ikke ønsket å spille mer under Gulbrandsen. Problemet var bare at de færreste turde å si høyt hva de tenkte på direkten. De snek seg ut bakveien – uten å ta belastningen det er å snakke høyt.

(Kommentaren fortsetter under bildet)

Den eneste som egentlig sa det rett ut, var klubblegenden Christian Dahl Andersen. Han pekte på at spillestilen og treningsmetoder ikke var rett for ham. Da tok han heller konsekvensen og la opp. I etterpåklokskapens navn burde nok alarmen gått i langt større grad da Mr. Oilers hang skøytene på veggen – uten at han egentlig ville det.

Oppi prosessen som kommer nå skal en også huske på at Pål Gulbrandsen har gjort sitt ytterste og tatt valgene han har ment var de riktige. At han har et enormt hjerte for Oilers, behøver ingen lure på etter så mange år.

Derfor er det også lett å ha voldsomt vondt av ham nå. Dette er ikke gøy. På noen som helst måte. Men med de forutsetningene som råder, vil det være nærmest umulig for ham å klare å snu Oilers. Da må det tas grep.

LES OGSÅ: Sveum ikke i tvil om hvor feilen ligger

Etter ti år med suksess er det nærliggende å tro at Pål Higson er fredet. Det aller første han må gjøre er å finne ut hvilken type hockey Oilers skal spille i framtiden. Et klart valg av spillestil må ligge i bunn. Så må han løse trenerspørsmålet – før klubben for alvor kan begynne å bygge en stall til 2018/2019-sesongen.

Det store spørsmålet ved et skifte er selvsagt også hvem som er tunge nok til å trene Oilers. Av norske trenere er det nok kun Petter Thoresen og Roy Johansen som har den nødvendige pondusen. I alle fall om en tar bort Linköping-trener Dan Tangenes, som nok ville vært vanskelig å få tak i.

Det betyr i klartekst at Oilers nok må ut av landet for å finne trener. For det er vanskelig å se at et nytt internt prosjekt er løsningen nå. Kanskje kan den tidligere Oilers-treneren Larry Huras bli et aktuelt navn? Han framsto som en dyktig og tøff trener den korte perioden han var her sist.

Enda vanskeligere blir det å sy sammen spillerstallen. For hvor mange spillere skal Oilers beholde av en stall som ikke har prestert?

Det klubben må identifisere nå, er hvorfor de har sett så dårlige ut.

Er det snakk om spillere som er på vei ned eller kort og godt ikke har kvalitet nok?

Eller har dette vært snakk om solide navn med høy kvalitet som har underprestert fordi de har blitt brukt feil, eller fordi alle omstendigheter har gått mot?

Det som er sikkert er at mye av vinnerkulturen til Oilers fortsatt ligger hos i mange av spillerne som har vært med en stund. Å gå for hardt til verks med skifter kan også få store konsekvenser.

For det tar åpenbart mye mer tid å bygge opp et vinnerlag enn å miste det.