Det var overraskende, men ikke sjokkerende at den 53 år gamle Karmøy-mannen som sto tiltalt for drapet på Birgitte Tengs i 1995, slapp fri. Både dommen i tingretten og aktoratets bevisførsel har hengt på dette ene, angivelig fellende beviset: DNA fra 53-åringen på Birgittes strømpebukse. Påtalemyndigheten har ment at DNA havnet på strømpebuksen fordi det var 53-åringen som drepte henne. Forsvarerne ble trodd av retten etter å ha pekt på at DNA-et kan ha kommet på Birgittes lår før drapet skjedde ved direkte eller indirekte overføring. Retten trodde på forsvarerne, selv om to dommere tok dissens. Politiet og aktoratet har kjørt for ensidig langs det ene sporet og gått i bekreftelsesfellen, slår dommen fast.
[ Retten delte seg i skyldspørsmålet ]
Birgitte-saken er omsluttet av tragedie og tap. Først ved at ei 17 år gammel jente blir brutalt drept – et tap som har dominert livene til foreldrene hennes. Torger og Karin Tengs har aldri fått svaret de trenger for å gå videre. Deretter ved at Birgittes fetter blir offer for et justismord og må vente i årevis før han blir fullstendig renvasket. Så ved at en mann Gulating lagmannsrett slår fast er uskyldig, blir varetektsfengslet og får brettet ut livet sitt ved å gå gjennom to rettsinstanser. En eventuell anke til Høyesterett må komme fra Riksadvokaten og kan kun gå på saksbehandlingsfeil eller feil lovanvendelse, men dommen må føre til nødvendig selvgransking både hos politiet og påtalemyndigheten. Til tross for all lærdom fra gjenopptatt etterforskning rundt drapene på Birgitte Tengs, Tina Jørgensen og Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen; er det fremdeles slik at bekreftelsesfellen slår igjen? Stirrer politiet fremdeles enøyd på det ene, fellende beviset? Blindes aktoratet slik at motforestillinger avfeies som irrelevante?
Uskyldspresumpsjonen – at tiltalte har krav på å bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil man er endelig domfelt i en straffesak, står så sterkt i norsk rett at den ble tatt inn i Grunnloven i 2014. Dommerne har selvsagt hatt de senere årenes rettstragedier i bakhodet når de holder aktoratets ene bevis opp mot lovens krav. DNA-funnet savner støtte fra andre bevis eller observasjoner, at noe kan ha skjedd betyr ikke at det har skjedd og alt som ikke passer blir definert vekk, som for eksempel de fremmede hårene som ble funnet på Birgitte. Dommen er knallhard når den slår fast at andre opplysninger som ikke passer, blir utledet som tilpassing av forklaring. «Påtalemakta ser ikkje ut til å la noko anna rokke ved deira standpunkt, enn at det dukkar opp fellande bevis mot ein annan gjerningsperson enn tiltalte».
Seierherren i Stavanger tinghus tirsdag var rettsstatens prinsipper. Et mistenkelig modus, en fortid med flere dommer og et DNA-spor på en strømpebukse som ikke kan støtte opp av andre bevis, er ikke nok til å sende en person i fengsel. Domstolen foretok sin egen, uavhengige vurdering av vitneforklaringer og bevis, med alle de vanskene det medfører i en 28 år gammel drapssak.
[ - Det ble en utløsning av tårer og klemmer ]
