Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) starter hvert år med den store konferansen i Oslo der alle som betyr noe/ønsker å bety noe i samfunnslivet møtes. I mange år var pressedekningen kritisk-overfladisk, det vil si at menyen med alligator, antilope, gnu eller hva det nå var, stjal overskriftene. Noe har skjedd i NHO. Pølse har tatt over for gnu. For 15 år siden var Det Store NHO-møtets lillesøster, Solamøtet, et sted Statoil-sjef Helge Lund måtte møte opp for å greie ut om hvor mange milliarder konsernet hadde lagt igjen i Rogaland. Rogalandspolitikerne måtte også sitte på rekke for å motta lokalpolitiske krav, der saktetogene gjennom Drangsdalen var en gjenganger.
LES OGSÅ: Støre heier på regionen
Noe har skjedd. På mandagens Solamøte fikk nylig avgått Natur og Ungdom-leder Gina Gylver scenen før Equinor-sjef Anders Opedal. Jonas Gahr Støre lover å rekke mer enn en hånd i været for å nå klimamålene innen 2030. Bedrifter som Aibel viser at det grønne skiftet er noe de – mens vi snakker – bygger på akkurat nå. Klimaets og miljøets plass i NHO-regi er blitt så tydelig at motstemmene har angrepet langs flere fronter. Det ene er anklagen om grønnvasking, der næringslivets opptatthet av det fornybare oppfattes som PR-stunt. Statoils navneskifte til Equinor, Olje- og energidepartementets og Oljedirektoratets navnebytter, er blitt anklaget for det samme grønne spinnet.
Den andre anklagen dreier seg om aktiv næringspolitikk. Skal markedet styre avviklingen av oljå og overgangen til fornybar? Eller er det sugerør i statskassen NHO vil ha på vegne av sine medlemsbedrifter? Joe Bidens Inflation Reduction Act har satt av 369 milliarder dollar til grønt skifte og fornybarindustrien. EUs Green Deal har en prislapp på 620 milliarder euro. Regjeringen Støre har ikke like store spanderbukser, men har satt av 15 milliarder kroner til det grønne skiftet. Skrekken er at bedrifter som driver med foreløpig ulønnsomme ting som flytende havvind og batterifabrikker, skal løpe ned kontoret til næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) med sugerørene høyt hevet. Joe er rausere enn Jonas, og USA-flytting er en trussel enkelte fornybar-bedrifter kommer med.
Grønnvasking og sugerør kan stå i veien for diskusjonen om hvor aktiv næringspolitikken – les klimanæringspolitikken – bør være. Høyre-leder Erna Solberg sier rett ut at Norge må ta en for laget når vi skal bruke 25 milliarder på karbonfangst- og lagringsprosjektet Langskip. Hvem skal ellers få? Batterifabrikker? Vindturbin-byggere? Har oljeskattepakken fra pandemiens dager ført til at omstillingen vekk fra olje og gass har tatt unødvendig lang tid? Eller er det slik mange hevder at pakken sikrer at verftene er levedyktige nok til å gå i grønn retning? Noen fagøkonomers kritikk mot aktiv næringspolitikk har mye for seg, i hvert fall når det kommer til sugerørene ned i statskassen. Det grønne skiftet trenger likevel drahjelp, slik det oljebrune skiftet fikk. Oljå bringer enorme inntekter, men næringen ville aldri ha kommet opp i fart uten leterefusjonsordningen der 78 prosent av letekostnadene trekkes av på skatten.
Næringslivets og flere politikeres miljøprat har gått fra et «jeg setter pris på engasjementet ditt»-hersketeknikk overfor miljøbevegelsen. Nå snakker i hvert fall NHO og næringslivet med et nytt, stort og grønt alvor, selv om handling krever mer enn at Gina Gylver settes høyt på Solamøtets talerliste.
LES OGSÅ: Derfor trenger vi Solamøtet
LES OGSÅ: Stavanger Antikvariat åpner dørene