Ikke det, nei. Fredag kom tallene som viser hvordan Norge ligger an med kuttene i klimagassutslipp fram mot målet om 55 prosent innen 2030. Det går heller dårlig. Siden 1990, året det regnes fra, har vi kuttet 4,6 prosent. I 2022 falt Norges klimagassutslipp med 0,8 prosent. Håpet om 50,4 kutt de neste årene er det snart bare regjeringsmedlemmer med partibok i Ap som tror på.
[ Menn oppfordres til å ta grep mot kreft ]
Klimautvalget 2050 vil legge en plan for oljås sluttfase, men den trengs ikke, ifølge den ferske klimaministeren. – Norsk olje- og gassproduksjon er forventet å falle med i størrelsesorden 75 prosent fram mot 2050. Vi leter jo ikke etter olje- og gass nå for å produsere mer i framtiden, sier Eriksen til E24. Fra hver sin kant møter Andreas Bjelland Eriksen, Terje Aasland og Jonas Gahr Støre med «utvikle, ikke avvikle» som første kulepunkt på talekortet, stadig flere motargumenter.
Utvalgsleder Martin Skancke er klar på at det ikke bør bygges ny infrastruktur som binder Norge til utslipp fram mot og forbi 2050. Det går ikke an å lene seg på kvotekjøp, fangst og lagring av CO2, ei heller biodrivstoff. Kvotene vil bli en mangelvare, fangst og lagring krever for mye energi og areal, mens bruk av biomasse til drivstoff kan true både naturmangfold og matvaresikkerhet. Det må omstilles, det må lages en sluttplan – teknologisk utvikling er ikke nok for å komme under utslipp av 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2050. Klimautvalget peker på det samme som Hadia Tajik i sin siste bok, «Drømmer for min datter». Utfasingen av oljå kan ikke styres av markedet, men av politikerne.
For oss oljeunger er rapporten fra Klimautvalget 2050 en tøff lekse. Verftsarbeiderdatter Tajik har fått samme erkjennelse, godt framskyndet av å ha blitt mor og å ha møtt de første spanske klimaflyktningene som har kommet til hjemstedet Bjørheimsbygd. Oljeselskapene er «too big to fail», som vi så under pandemien og innføringen av oljeskattepakken. Ap-politikken om at lavere etterspørsel pent og pyntelig skal «fase ut» oljeproduksjonen viser markedsnaivitet og historieløshet i uskjønn forening. Oljekrisen i 1973–1974 ble forårsaket av arabiske land som boikottet Israels allierte i Yom Kippur-krigen som startet 6. oktober for 50 år siden. Historien om boikottaksjonen vil ikke gjenta seg, til det er USA selvforsynt, men Gaza-krigen som brøt ut 7. oktober 2023 er også geopolitikk inkludert olje.
Mer nyere historie: I juni 2014 lå oljeprisen på over 115 dollar fatet, Stavanger hadde fått direkterute til Houston (kun businessklasse, må vite) og olje- og energikonferansen ONS i august samme år hadde knapt pakket sammen før smellet kom. I januar 2016 var oljeprisen nede i 30 dollar fatet. 40.000 oljejobber forsvant på to år, nesten 12.000 bare i Rogaland. – Blodet renner i gatene, var hotellkonge Petter Stordalens analyse av situasjonen i Stavanger. Skyhøye kostnader, økt oljeproduksjon i USA og svekket økonomisk vekst sendte næringen i bakken, i hvert fall for en stund. Verken oljekrakkene eller andre store endringer i økonomien skjer pent og pyntelig, eller «fases ut». Finanskrisen i 2008 ble forårsaket av Lehman Brothers-konkursen og råtne boliglån i USA, og slo ned som blitsangrep på verdensøkonomien. Noen som husker koronapandemien? Fullskalainvasjonen i Ukraina? Dårlige nyheter kommer hardt og brutalt – de fases verken ned eller ut.
Er bråstopp i oljeproduksjonen og ditto stopp i pengestrømmen noe å trakte etter? Hvorfor ikke gå for en kontrollert landing? Aps vegring mot å bruke mer håndfast politikk rimer ikke med partiets vilje til å bruke politikk da oljå ble oppdaget. Jens Evensen hadde lagt grunnlaget gjennom avtaler om inndeling av kontinentalsokkelen, og selv om NRK-serien «Makta» hinter om noe annet var det nok edru statsråder på jobb til å forme oljepolitikken på 1970-tallet. I de fleste oljeproduserende land har markedet tatt seg av leting, utvinning og resten av verdikjeden. I Norge ble amerikanske selskaper presset inn i en stadig tydeligere politisk styrt oljemodell på kort tid. «De ti oljebud» som Stortinget vedtok i 1971 er ved siden av handlingsregelen og etableringen av Statoil, noen av historiens vakreste eksempler på politisk styring av markedet. Norge unngikk «hollandsk syke» ved å kontrollere inntektene og pengebruken, og Stortinget lot seg heller ikke friste av Carl I. Hagens forslag i 1975 om å selge deler av rettighetene til Statfjordfeltet for 10 milliarder kroner. Det er noen år siden feltet hadde tjent inn 1600 milliarder.
Oljeungen Hadia Tajik viser seg som en modig politiker når hun trosser sitt eget partis olje- og klimapolitikk. Hun er konkret gjennom å foreslå å flytte regjeringens klimaansvar til finansministeren, innføre grunnrente på arealbruk og sette penger i et naturfond tilsvarende oljefondet og å få til en juridisk bindende klimapolitisk handlingsregel fram mot 2050. Fra sin posisjon litt utenfor makta greier kanskje Tajik å slå inn en kile mellom «utvikle, ikke avvikle» – et slagord ikke ulikt «vekst og vern» fra Aps ustø 1970-tall.
PS: Jonas Gahr Støre rakte opp hånden i partilederdebatten da Fredrik Solvang spurte «hvem mener vi er på god vei til å nå målet om 55 prosent reduksjon av klimagassutslipp?» Det var han alene om.
[ Erna Solberg om mulige arvtakere ]
[ Det er bare én sannhet om grunnlaget for Midtøstens tragedie. ]