Å løfte i flokk

Av Per-Endre Bjørnevik, Stavanger KrF

I skrivende stund er samfunnet vårt i stor grad stengt på grunn av Korona-pandemien. Barnehager og skoler er stengt. Kirker og forsamlingslokaler er i praksis stengt på grunn av at en ikke kan samles mer enn 5 personer inne. Vi er blitt pålagt strenge restriksjoner på bevegelser og vi kan ikke på samme måte som tidligere reise og heller ikke benytte hyttene. Mange virksomheter har måttet stenge virksomheten sin. Flytrafikken er redusert med omkring 90 %. Landet vårt må sies å være i en unntakssituasjon som både myndigheter og vi håper vil bidra til å begrense smitteutbredelsen. 

Stengte skoler og barnehager har krevd mye av foreldrene som ved hjelp av internettbaserte løsninger og lærer på nett har måttet overta mye av undervisningen.

Og selv om landet vårt oppfattes som lukket, har andre land måttet iverksette helt andre og mye strengere tiltak enn oss. Noen har fysisk stengt innbyggere inne i leilighetene og myndighetene har noen steder innført nærmest portforbud.

Sykehusene i flere land er overfylte av mennesker som er rammet av viruset. Mange blir alvorlig syke og ganske mange dør som følge av sykdommen som viruset fører med seg. Det er virkelig smertefullt å se på TV de scenene som utspiller seg i sykehus rundt omkring. 

Jeg vil ikke i denne korte kronikken søke å utpeke noen ansvarlige for den situasjonen verden er kommet opp i. Jeg håper det blir satt ned både nasjonale og internasjonale granskingskommisjoner som kan gripe fatt i dette spørsmålet og søke å finne årsakene. Og ikke minst søke å finne veier for våre liv videre.

Statsminister og helseminister har redegjort for at vi i Norge har fått god kontroll på situasjonen. Antallet innlagte på sykehusene har avtatt i Norge og det sies at hver smittede nordmann nå kun smitter cirka 0,7 andre. Selv om det hefter en del usikkerhet til dette tallet, er det positivt og oppløftende tall. 

Folkehelseinstituttet har likevel gått ut med en oppfordring om at det norske folket måtte forberede seg på at den store smittebølgen trolig kommer noe senere og at vi må forberede oss på at restriksjonene vil kunne måtte vare lenge.

Jeg har lyst til å takke det norske folk for lojalt å følge de påleggene myndighetene har pålagt oss. Det har vært og er krevende tider der mange har måttet ofre jobb og virksomhet. Regjering og storting har fulgt opp med redningspakker som et stykke på vei vil avhjelpe noen følger av situasjonen. Men redningspakkene og tiltakene hadde ikke strukket til om ikke det norske folk lojalt hadde fulgt opp påleggene og restriksjonene.

Takk også til regjeringen og folkehelseinstituttet og enkeltpersoner i stats- og kommuneapparatet som har måttet ta og følge opp krevende beslutninger og pålegg.

Jeg har lyst til å dele med leserne et dikt som Hans-Olav Mørk, en norsk prest og visesanger, delte på Facebook 14.03.2020, like etter at restriksjoner og tiltak var kunngjort og satt i verk. Det er et dikt som gir håp om at ting etter hvert skal normalisere seg:

Vi skal møtes
Vi skal møtes
når dette er over,
ved et bord i en
smekkfull kafé,
i en kirke,
i midtgangens vrimmel
mot Guds alter
og det som skal skje.
Vi skal feire
og synge
og le.
Vi skal gi til hverandre
et løfte,
at vi møtes
når veien er gått.
Når det mørke og vonde
er bak oss,
når den prøven vi fikk,
er bestått,
skal vi dele det svar
vi har fått.

Men alt nå
vet vi svaret,
vi vet det.
Det å elske hverandre
er alt,
bære byrder
når en har for mye,
holde oppe
når noen har falt.
Til å elske,
til det
er vi kalt.

I denne tiden har vi måttet løfte i flokk og bære hverandres byrder. Ikke minst har landets helsepersonell måttet bære store byrder og virkelig stått på for å helbrede og lindre. Det er imponerende at et norsk helseteam har reist til Italia for å bistå i et land som er meget sterkt rammet av pandemien.

Det er mitt håp at denne pandemien raskt vil bli slått ned og at det fort finnes en effektiv vaksine som kan distribueres over hele verden.