Av Per A. Thorbjørnsen, gruppeleder Stavanger Venstre
Flere fredager på rad har ungdom over hele verden samlet seg i gater og på torg og ropt høyt. Arneageren og rådhustrappene har vært spekket av engasjert ungdom. Ungdommer over hele verden samler seg om et felles budskap. Klimaet må tas på alvor.
Og det med gode grunner. Verdens insekter reduseres i et fryktinngytende tempo, fisk og skalldyr fylles med mikroplast på en urovekkende måte og gjennomsnittstemperaturen på jorden stiger i et faretruende tempo. Verden er i ferd må å endres radikalt. Og om det ikke skulle være nok, flere og flere bakterier er motstandsdyktige mot antibiotika, med de alvorlige konsekvensene det kan medføre. Ungdom blir, betimelig nok, høyst engstelig for egen framtid. Det er all grunn å aksjonere.
LES OGSÅ: Frp-topp rykker ut mot elevenes klimastreik
Ungdom går ut på gater og torg og roper om hjelp. De bruker et legitimt virkemiddel, streik. De roper høyt om at det må skje handling. Nå. Noen voksne mener at streiken og engasjementet er utrykk for et «klimahysteri». Hvor feil går det an å ta? Hva i himmelens navn er det som skjer når voksne ber ungdom roe seg?
LES OGSÅ: Elever i klimastreik
Det er noen år siden nå. Det var nok ikke i min klassiske ungdomstid, men et stykke ut i 20-årene jeg hadde en skjellsettende opplevelse. Jeg kom vandrende fra Skogastølbøen i Jotunheimen mot Vetti gård. Furuskogen på slutten av 1970-tallet ved Vettismoki var død. Det som hadde vært en skog med tusenvis av trær, hadde endret seg. Gråfarget skog. Trær uten en barnål. På sett og vis trolsk. Men først og fremst skremmende. Årsaken til skogsdøden var forurensingen fra Årdalsverkene. Mitt miljøengasjement ble tent!
Litt senere kom skogsdød og forurensing av elver, med påfølgende fiskedød. I 1980 var forsuring et av de store forurensningsproblemene i Norge. Årsaken var lufttilførsler av svovel- og nitrogenforbindelser fra land lenger sør i Europa. Nedfall av svovel og nitrogen kan føre til forsuring i vann og jordsmonn. Dette har ført til at mange fiskebestander er redusert eller har gått tapt.
LES OGSÅ: Kongen om klimastreikere: – Det er deres verden de snakker om, ikke vår
Ozonlaget ble gradvis redusert fram til 1990-tallet. Reduksjon i ozonlaget fører til at større doser skadelig ultrafiolett stråling når jordoverflaten og medfører skader både på helse og i økosystemene.
I dag har vi langt på vei bedret situasjonen for skog, fisk og ozonlaget. Det har handlet om informasjon, konkrete tiltak, teknologisk utvikling og bevisste forbrukere. Det har nyttet å kjempe for et bedre miljø. Men nye miljø- og klimautfordringer står i kø. Utslipp av CO2 har økt betydelig fra 1980-årene.
LES OGSÅ: Fritt Ords Pris til Greta Thunberg og Natur og Ungdom
Vi visste mye om konsekvensene av klimautslippene for 30 år siden, bare les Brundtlandrapporten fra 1987. Venstres leder sa i 1989 at vi har ti år på oss å endre kurs. Hvis ikke, vil det gå skikkelig galt. Vi tok det ikke tilstrekkelig på alvor. Det var som om Brundtlands ord om «Handle lokalt, tenke globalt» ble omdøpt til prat lokalt og overse globalt. Det ble lite handling. Vi snakket om vindmøller, om bølgekraft, om solenergi. Men begrepet «grønt skifte» var tilnærmelsesvis ukjent. Årene har gått og klimautslippene har økt.
Så kom nye FN-rapporter: I høst la FNs klimapanel frem en ny rapport som viser at klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid. Rapporten var en bestilling fra klima-toppmøtet i Paris i 2015 og sammenligner halvannengradsmålet med det tidligere togradersmålet.
LES OGSÅ: Slipp elevene fri, det er vår
En halv grad høres helt ubetydelig ut. Forskjellen er katastrofal. Det kan være forskjellen mellom overlevelse eller ødeleggelse for små øystater, kystområder og sårbare økosystemer. Det får konsekvenser for økosystemene generelt, for klima på jorden og havstigning.
Jeg tror og håper at mange av utfordringene kan løses gjennom forskning og teknologiutvikling. I Stavanger har vi satt oss ambisiøse mål. Vi skal være fossilfri innen 2040 på de områdene vi har ansvar for som kommune. Det gir et snev av håp. Det handler om å handle lokalt.
LES OGSÅ: – Så lenge du fortsatt vil lete etter olje og gass, så er du like gal som klimafornekterne
De livsfarlige menneskeskapte utslipp kommer hovedsakelig fra forbrenning av fossile brensler som kull, olje og gass, og fra avskoging. Norge produserer omtrent én prosent av verdens olje, og vi står for nærmest promiller av verdens oljebaserte CO2-utslipp.
Ungdomsoppgjøret brer seg over hele verden. Derfor er det så viktig. Så riktig. Så nødvendig. Det er når ungdom protesterer over hele verden det kan gi store positive konsekvenser. Det er når ungdom står samlet i all sin kraft at voksne våkner. Det er når ungdom viser vei at voksne følger etter. Så stå på i fortsettelsen. Dette engasjementet må ikke bli en døgnflue!
Vi trenger nasjonale forpliktelser. Vi trenger internasjonale forpliktelser. SV maktet å stoppe konsekvensutredning av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i den rødgrønne regjeringen, som Venstre gjorde det i regjeringen Solberg. Nå vil også Ap spare dette området. Det er bra. Men det er ikke nok. Vi må gå betydelig lenger. En rask kikk i partiprogrammene viser at det er H, Frp, Sp og Ap som har den lengste veien å gå. I dag styres norsk oljepolitikk av et stortingsflertall som i liten grad tar inn over seg miljøutfordringene. Det er den koden som må knekkes. Ungdommen kan klarer det, med eksternt press og press innad i partiene.
LES OGSÅ: Stort bildegalleri fra klimastreiken på Arneageren
Tilsynelatende død skog kunne bli grønn igjen. Tilsynelatende tapt klimakamp kan vinnes der det er vilje. Til ungdommen sier jeg derfor stå på, kjemp videre. Verden er helt avhengig av deres engasjement! Men engasjementet må vedvare.
Engasjement må bli reell poltikk!