Asylsøkeren som ble strippesjef

«Kjør på med stripping, Osman. Det blir bra». Det var rådet Osman Uzun fikk av en bekjent. I 2011 åpnet han dørene til strippeklubben Money Talks i Kirkegata i Sandnes.

– Jeg ante ikke hva jeg holdt på meg. Jeg hadde ikke peiling på stripping. Hadde aldri vært på strippeklubb før. Nå skulle jeg drive en. Champagne og damer.

Uzun ler, bøyer seg fram og skifter posisjon i sofaen. Tar seg en slurk av teen med fire teskjeer sukker. Rører. Klemmer teposen.

– Mistenkeliggjort

Da dørene åpnet, eksploderte interessen. Men så begynte også krigen. Plutselig var han «strippekongen». Uzun liker ikke ordet.

– Kanskje sosialarbeider er en mer passende tittel. Money Talks er mer et sted for menn som ønsker oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Det er ikke lett for alle, sier Uzun.

Sandnes-politikerne har vært etter ham siden starten. De siste årene har han vært i rettssaker mot kommunen, som nekter Money Talks skjenkebevilling i det ene lokalet hvor det strippes. Uzun tapte i tingretten og lagmannsretten. Nå ankes saken til Høyesterett.

– Rettssakene og mistenkeliggjøringen går inn på meg. Av og til vil jeg dra hjem og gjemme meg under bordet. Jeg er en vanlig mann som kjemper mot systemet. Jeg er ingen juridisk fagmann, men jeg føler meg urettferdig behandlet. Stripping er lovlig, men dommen fra lagmannsretten sier at Sandnes kommune kan tillate hva de vil. Er det riktig? Jeg synes ikke det. Jeg er en sta mann som ikke gir opp når jeg mener jeg har rett. Men det koster. Rettssakene har kostet meg rundt én million kroner.

Selger trolig

Uzun er full av energi, men også utmattet. Det tar på å stå i krigen.

– Jeg selger nok om noen vil kjøpe. Hva jeg skal gjøre etterpå vet jeg ikke. Jeg forhaster meg ikke, sier han.

– Jeg angrer ikke på at jeg startet Money Talks. Nedgangstidene rammer også oss. Vi må tenke nytt. Prisene må ned, ikke bare her, men overalt. Snart serverer jeg Sandnes' billigste øl.

I 1988, som 21-åring, kom kurdiske Uzun til Norge som asylsøker.

– Jeg kjenner meg igjen i flyktningene som kommer til landet nå. Jeg var en av dem for 27 år siden. Kom uten noen ting. Det viktigste var å lære norsk raskest mulig. Jeg ville forstå hva folk sa rundt meg. Jeg ville at folk skulle forstå meg. At jeg skulle forstå landet jeg bodde i og hva som foregikk. Etter hvert fikk jeg meg en venn. «Hva betyr det, hvordan sier man det?» Jeg spurte han om alt. Jeg ville komme i gang. Få meg et liv, forteller Uzun.

Innom det meste

På midten av 1990-tallet begynte Uzun sin karriere i utelivsbransjen. Siden den gang har han vært innom mange konsepter. Karaoke, restaurant, magedans, standup og bar. Flere av dem i Kirkegata, i Money Talks-lokalene.

– Janove Ottesen og Geir Zahl i Kaizers spilte her i sine tidlige år. Faktisk spilte jeg trommer sammen med dem her.

Politisk engasjert

Uzun er en stolt kurder, og er politisk engasjer i hva som skjer i hjemlandet.

– Når vi besøker hjembyen min, Konja, har jeg og døtrene mine flere ganger kjøpt masse godteri og såper som vi deler ut i teltleirene hvor de kurdiske arbeiderne bor. Døtrene mine skal lære at det ikke er alle som har det like godt som dem.

– Om jeg vinner over Sandnes kommune i retten, og får erstatning, så skal jeg kjøpe en lastebil. Fylle den med leker og varme klær og kjøre fra landsby til landsby og dele det ut til fattige. «Her, vær så god. Dette er en gave fra Sandnes kommune», sier Uzun og humrer.

Han er opptatt av rettferdighet og å være god mot hverandre. Uzun forteller han var miljøaktivist da han gikk på ungdomsskolen.

– Miljøaktivist er jeg fremdeles. Jeg kaster aldri noe. Jeg elsker å kjøpe og gi bort gamle ting. Jeg liker å gi gamle møbler nytt liv. Jeg kjøpte et gammelt speil i Tyrkia. Malte det hvitt. Dekorerte rammene med skinn og sølv. Mor ble sint. Hun trodde jeg hadde kjøpt meg et nytt dyrt, råflott speil, sier Uzun og ler.