På oppfordring av partivenner, kjøpte jeg forleden Magnus E. Marsdals bok «Frp-koden» - med undertittel «Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess».
Jeg har nå lest boken, og fant noen ganske interessante - og til dels fornøyelige - synspunkter i den. Men jeg kan ikke si at jeg føler meg særlig hjemme i Magnus Marsdals virkelighetsoppfatning.
Marsdal ble fostret opp i et marxistisk-leninistisk sekstiåttermiljø, hvilket selvsagt preger hans syn på livet og oppfatning av virkeligheten. Han er kanskje spesielt opptatt av idéene rundt klassekamp og klasseinndeling av folk. Marsdals mennesker defineres ut fra inndeling i kategorier og klasser, ikke som enkeltindivider. Dette blir hos ham et slags dogme, et spørsmål om tro. Han overveier aldri tanken om at klassekampteoriene ganske enkelt kan være feil.
Slik tankegang fører gjerne til en slags skråsikker sort/hvitt-tenking, hvilket ser ut til å være tilfellet også for Marsdals vedkommende.
Det er selvsagt praktisk, enkelt og greit å dele menneskene opp i klasser, kategorier og andre slags «bokser». Men er ikke sannheten heller den at vi alle er unike? Å dele oss opp à la klassekampteorien blir for enkelt.
En helt avgjørende historisk begivenhet i nyere tid blir av Marsdal totalt oversett. Jeg sikter da til 8./9. november 1989: Kvelden og natten da Muren falt.
Hvis man ikke hadde sett og forstått det før, måtte man i hvert fall etter denne begivenheten forstå at sosialismen og kommunismen var kjørt fallitt.
Sosialisme og kommunisme (eller hva det nå heter alt sammen), fører til: Tvang, byråkrati, ensretting, sentralisme, økonomisk og økologisk katastrofe, dyrtid, varemangel, fattigdom, gråhet, monopoler osv. osv. Mens liberalismen, som jo er Frps grunnvoll, fører til det motsatte.
En annen realitet som Marsdal velger å overse, er hvor og hvordan verdiskapningen skjer i Norge. Brorparten av verdiskapningen skjer på Vestlandet, mens den forbrukes på Østlandet. Det foregår altså en kolossal omfordeling/redistribusjon fra vest mot øst. Kanskje også dette har noe med «Frp-koden» å gjøre? For det finnes fortsatt mennesker i vårt land som ser forskjell på ditt og mitt.
En annen erkjennelse som kanskje har noe med saken å gjøre, er en detalj jeg oppdaget under Oktoberfesten i München for en måneds tid siden. Dagen etter åpningen finner et stort opptog sted; verdens lengste «folketog». Det kjennetegnes spesielt av folkedrakter og korps, ikke bare fra München og Bayern, men fra hele den tysktalende verden og vel så det.
Denne gang hadde opptoget også et norsk innslag, en mindre gruppe med godt humør, kledd i flotte bunader. På kveldsnyhetene sa TV-reporteren: «Jeg har fått opplyst at det i Norge finnes over 200 forskjellige folkedraktutgaver, og at hele 55 prosent av befolkningen er eier av den kostbart utstyrte folkedrakt.»
Kanskje også dette forteller litt om «Frp-koden»? Vi er ikke lenger redde for å vise at vi er spesielle. Ikke fordi vi er nasjonal-sjåvinistiske, men fordi vi er glade i vår unike kultur og i vårt unike fedreland, vi er stolte av det vi står for, stolte av å være individuelle mennesker, ikke kun lemmer i et grått, nivellerende kollektiv.
Ytterliger én faktor som jeg tror er viktig, er den sterke, aksellererende avkristning som foregår; ikke bare i Norge, men også mange steder ellers i Europa.
Man behøver ikke være personlig troende, men det er fortsatt mange som ikke bare tar vare på den kristne kulturarv, men som også erkjenner at kristendommen har vært, og er, en vesentlig faktor i opprettholdelse av noen av den vestlige kulturs edleste kjennetegn: Individuell frihet, reelt demokrati, ivaretakelse av menneskerettighetene, toleranse overfor anderledes tenkende osv., osv.
