Steinlager

Helgens utfart gikk til Solvalla. Som en horde med oppsykte pilgrimer trakk vi mot Stockholm for å gjøre byen rød-hvit-og-blå. Vi vant både vorspielet, Elitloppet og bankettene, men uten at jeg skal påstå jeg kom hjem med gevinst.

Steinlager ble norskere og norskere der borte. Ja, vi glemte helt ut at svenskene både har født ham og alt ham opp. Ikke fikk vi tak i det newzealandske ølet han er oppkalt etter heller, men høflige og godt oppdradd som vi er, prøvde vi å gi inntrykk av at det svenske ølet holdt mål.

«Duga!» hermet vi.

Fredagen havnet vi på hesteauksjon med nogo attåt, og var vel egentlig godt fornøyd morgenen etter, da det viste seg at vrinskingen ikke kom fra gangen utenfor rommet, men hang igjen i trommehinnene fra kvelden før.

Svenskene var beinharde dørvakter. Selvsagt var det enkelte av oss som fikk som fortjænt: «Stanna her! Ni har drukkit förut!» Men kompisen som defilerte edru med to svetteperler og litt røde kinn etter å ha valgt trappene, han burde i det minste fått servering.

Søndag morgen våknet jeg litt på tvers. Jakken med flybillett og mobil hang igjen i pianobaren på hotellet. Trodde jeg.

Pytt, pytt. Hjem kom jeg. Selv om det var under falsk flagg, og jeg faktisk hadde spilt jakken av meg.

I pianobaren ... heldigvis.

Ikke på Solvalla.