Regionen vår er etter hvert blitt bortskjemt med idrettsprestasjoner som pr. definisjon skal være umulige. Erling Braut Haaland som Premier Leagues største stjerne er knapt til å tro, men ved siden av usedvanlig heldig sammensetning av gener har brynebuen vært løftet fram av et godt idrettsmiljø og kloke trenere. Ingebrigtsen-brødrene utgjør det andre umulig-kapittelet, der særlig Jacob har brutt noen av idrettens største barrierer ved å bli verdensener på 1500 meter – gjerne den mest krevende distansen av alle. Det siste eksempelet på naturstridig triumf ble utført av skøyteløperen Peder Kongshaug da han gikk 1500 meter i Heerenveen på søndag. Først verdensrekord på lagtempo lørdag, deretter snøt helten fra B. Christophersens gate på Eiganes hjemmefavoritten Kjeld Nuis for gullet.
[ Nedslående beskjed fra Tommy Kristiansen ]
Det er noen fellestrekk ved de nye idrettsheltene fra aksen Stavanger-Sandnes-Bryne som ikke er relatert til genetisk arv eller fedre med idrettskompetanse. Ingebrigtsen-brødrene ville nok ha markert seg også uten Sandnes Idrettshall, det går som kjent an å løpe rundt Gisketjern hele døgnet, men Peder Kongshaug kunne ikke ha blitt skøytesportens nye håp uten Sørmarka Arena. Vikingskipet på Hamar har fremdeles en framskutt posisjon som skøytearena etter OL i 1994, men i de siste årene er det arenaen i Sørmarka i Stavanger som har tatt rollen som det sportslige knutepunktet for skøytesporten i Norge.
Noen håndfuller med politikere fra Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg har andeler i Peder Kongshaugs skøytegull. Det kom i sin tid innvendinger om overmot da de interkommunale idrettshallene kjent som Folkehallene ble vedtatt. Skøyter i Sørmarka Arena, friidrettshall i Sandnes, banesykling i Norges eneste velodrom i Sola og fotballhall på Randaberg er alle resultater av framsynt politikk. Bredden ligger i mer enn Folkehallene-navnet, men vises også igjen ved at en Kongshaug på skøyter og en eller flere Ingebrigtsen-er bruker de samme anleggene og gjør sitt for rekrutteringen.
Det er mange grunner til bekymring på vegne av stillesittende barn og ungdom fra pandemi-generasjonen eller fotballag som går i oppløsning når de beste forsvinner til hardtsatsende naboklubber. Det er – heldigvis – ikke et politisk ansvar å dyrke fram enerne innen idrett, men Kongshaug-gullet viser hvor viktig det er med politikk som fremmer samarbeid om anlegg over snevre kommunegrenser. Bredden vil uansett være det viktigste i idretten, men de lokale heltene viser at det ikke trenger å være en motsetning i å bygge anlegg for de mange samtidig som det gis vekstmuligheter for enerne.
Kan det være at Peder Kongshaug inspirerer politikere på Nord-Jæren til å diskutere det som bør bli den femte folkehallen, nemlig et 50-metersbasseng?
[ Får sparepengene våre på billigsalg ]