«Kva er eigentleg Vestlandet?» spør Bjørn G. Sæbø ved inngangen til året. En av Sæbøs konklusjoner er at forholdet mellom Bergen og Stavanger gjør det vanskelig å samle landsdelen.
Les Bjørn G. Sæbøs kommentar: Kva er eigentleg Vestlandet?
Spørsmål om hva som er vestlandshovedstaden har lett for å forstyrre diskusjonen. Svaret på Sæbøs spørsmål er at Vestlandet er en samling med felles identitet, felles interesser og en region med enorm kraft – dersom den klarer å stå samlet.
At Bergen og Stavanger på noen områder er rivaler, ser ikke jeg på som noe problem i seg selv. At bussene fylles opp for å reise sørover når Brann skal spille mot Haugesund eller Viking, og tilsvarende nordover, er et uttrykk for at et vestlandsderby faktisk betyr noe. Det er et uttrykk for fellesskap. Med unntak av 90 minutter på SR-Bank Arena, er det mer som forener enn splitter Brann-fans og Viking-supportere.
Det gjelder også i de rene, av og til temperaturfylte, interessekonfliktene. Som når Haugesund vil ha statlige havvindarbeidsplasser som kommer til Stavanger, eller Bergen og Ålesund begge ville huse Eksportfinansiering Norge.
Disse sakene forteller oss at kommunene på Vestlandet jobber med de samme utfordringene og har samme interesser. Men jeg tar meg i å undre over hvorfor byene stadig skal drive med selvprofilering som byer på områder som egentlig handler om regionen. Stavanger skal være Energihovedstaden, Bergen kaller seg Havbyen.
Men det er ikke Bryggen i Bergen som gjør byen til en havby, og det står verken oljeplattformer eller vindturbiner i Breiavatnet. Det er omlandet, kysten, regionen – Vestlandet! – som gir arbeidsplassene og identiteten.
Vestlandet er nemlig mye mer enn bare Bergen og Stavanger. De to byene vil ikke være mye uten resten av Vestlandet.
Tre eksempler fra næringslivet:
- Equinor har hovedkontor i Stavanger, men aktivitet på hele Vestlandet, som Mongstad en time nord for Bergen.
- Eviny er i Bergen og Lyse i Stavanger, men kraften produseres i andre vestlandskommuner.
- Flere av verdens største sjømatselskaper har hovedkontor i Bergen, mens fisken står i merder i fjordene og fraktes på veiene.
Alle disse selskapene har partnere og underleverandører som ligger på små og store steder langs fjordene og kysten. Akkurat som Bergen og Stavanger er mer like enn mange vil ha det til, er også disse mindre stedene like hverandre.
De er turistkommuner med det samme reiselivsproduktet med fjordcruise og instagramvennlige fjellturer. De er industribygder innerst i fjordene, de har den samme rasfaren på veien til nabogården. De huser leverandørindustri og oppdrettsanlegg, og en østlending vil ikke høre forskjell på dialektene. Dette fellesskapet er både identitet og interessepolitisk.
Som region har Vestlandet samlet kraft til å stå opp mot sentraliseringen som dominerer Norge.
Vestlandet trenger ikke være en politisk enhet som fylke for å være et fellesskap tuftet på både identitet og interesser. De ovennevnte eksemplene viser det: En lignende næringsstruktur, drevet særlig av energiproduksjon, kraftkrevende industri og maritime virksomheter – sterkt påvirket av den grønne omstillingen vi står midt i.
Den felles utfordringen finner vi hos staten. Det er opp mot den vi må kjempe for samferdselsinvesteringer, rammevilkår for næringslivet, utflytting av makt og arbeidsplasser og en satsing på kultur utenfor hovedstaden.
Si hva du vil om havhovedstad og energihovedstad, men det finnes bare én hovedstad i Norge, og den ligger langt øst for både Bergen og Stavanger.
Som region har Vestlandet samlet kraft til å stå opp mot sentraliseringen som dominerer Norge. Når vi klarer å forene de kreftene fra sør til nord langs hele vestlandskysten, vil alle tjene på det.