Nina Jensen, sjef for WWF-Norge.

Pandasjefen

Nina Jensen blir ny sjef for WWF-Norge, og gleder seg allerede til tøffe miljødebatter med norske politikere. Som søsteren, 
Siv Jensen.

 

Oslo, seint på 1970-tallet. Tre barn bor sammen med foreldrene sine i etasjen over familiens skobutikk på Majorstua. Senere skal foreldrene bli skilt. Faren kommer til å dø tidlig, moren kommer til å starte egen vaske- og strykebedrift på Ullern, og den eldste søsteren kommer til å bli sjef for et mørkeblått, politisk parti. Hun drømmer om å bli statsminister i Norge. Den yngste søsteren har allerede begynt å interessere seg for småkryp og sjødyr i strandkanten, og lurer veldig på hva som fins under den blanke havoverflaten. Hun skal senere bli sjef for en grønn organisasjon med svart og hvit pandalogo. Hun nøyer seg med å drømme om å redde verden.

 

Nina Jensen (36) møter godt forberedt til dette portrettintervjuet med Dagsavisen. Formelt tiltrer hun ikke som sjef for WWF-Norge før 1. mars, men organisasjonen har allerede startet overgangen mellom den avtroppende lederen Rasmus Hansson, og den påtroppende lederen Nina Jensen. For første gang tar Nina Jensen i dag imot besøk på generalsekretærens kontor, som sjef for en av Norges største miljøorganisasjoner, som kanskje er mest kjent for pandalogoen og den årlige aksjonen «Earth Hour». Hun har allerede tatt med seg noen personlige effekter som hun skal pynte kontoret sitt med. Ja, hva er det egentlig hun romsterer sånn med der borte?

- Det ser ut som eh, lego?

- Ja. Det er en eske med lego! Den skal symbolisere at vi nå skal ha en litt mer leken tilnærming til problemløsning her i WWF. Med lego kan du bygge, ta klossene fra hverandre og sette dem sammen slik at det blir noe nytt. Min jobb nå blir å sørge for at de ulike brikkene blir satt sammen på en ny og spennende måte. Vi skal leke, ha litt humør og skape de kreative løsningene. Vi skal bygge det nye miljøvernet, sier Jensen, og skramler litt nervøst med legoklossene.

Men hun virker rolig og trygg når hun sier:

- Ennå er dette fullt og helt Rasmus sitt kontor. Men neste gang du kommer, vil nok dette kontoret se ganske annerledes ut. Da vil det være litt mer moderne, det vil være mer farger, planter og liv, og mer bilder på veggene. Slik det er nå, blir det litt trist. Jeg vil gjerne ha litt mer liv rundt meg.

- Hvordan vil vi andre merke at WWF har fått ny sjef?

- Først må jeg jo si at Rasmus har vært en fantastisk sjef. Han har bygd opp igjen WWF fra nesten ingenting. Det miljøbevegelsen har vært for dårlige på, det er å inspirere og engasjere folk. Det har blitt litt for mye surmuling og dommedagsprofetier. Ja, situasjonen er alvorlig for miljøet, men jeg vil heller presentere de gode løsningene. For det har skjedd fantastisk mye bra på miljøfronten de siste årene, hevder Jensen, og smiler bredt og overbevisende.

Og akkurat når hun smiler sånn, fra øre til øre, er hun liksom bare lik seg selv. Men når hun prater og er seriøs, er hun veldig lik søsteren sin, Frp-leder Siv Jensen. Det er helt umulig å ikke henge seg opp i det. Selv om Nina Jensens hår er langt og lyst, mens Sivs er kort, så er ansiktene deres virkelig like. Særlig munnene. Men ordene som kommer ut av disse munnene, vitner om to mennesker med totalt forskjellig syn på samfunnet.

 

Ta sommeren 2009. Oljetankeren «Full City» har nettopp havarert utenfor Langesund på Telemarkskysten. Det er valgkampstart og «alle» tenker straks på stridstemaet Lofoten og Vesterålen. Men mens Frp-leder Siv Jensen denne sommeren erklærer at hun på tross av Langesund-ulykken gjerne starter opp oljeboring i nord om hun kommer i regjering, står WWFs Nina Jensen skitten og fortvilet i fjæra i Langesund og plukker olje, mens hun holder opp oljetilsølte sjøfugler foran kamera.

Jensen blir stram i ansiktet ved tanken.

- Der står vi steilt mot hverandre, rett og slett. Jeg vil aldri godta åpning av Lofoten og Vesterålen. Jeg kommer til å kjempe med nebb og klør for å verne det området mot oljevirksomhet. Det som er viktig for folk å forstå, er at åpning av Lofoten og Vesterålen kommer til å forlenge oljealderen med kanskje to år. Skal vi virkelig sette et av verdens mest unike områder på spill for å forlenge oljealderen med to år? Så har vi et oljefond som er enormt. Det er verdens største pensjonsfond! Har vi ikke noe magamål?! Er ikke dette en tid for å si: Nei! Her lar vi det faktisk være. Her kan vi si nei. Vi MÅ si nei, sier Jensen bestemt.

I mai 2006 satt hun på første rad i en landsmøtesal på Gardermoen sammen med moren og broren for å hedre søsteren Siv Jensen når hun ble valgt til ny partileder i Frp etter Carl I. Hagen. Det var på den tida Frp fortsatt fosset fram på meningsmålingene, og det var ikke tvil i landsmøtesalen om at Siv en dag skulle bli statsminister. Men nå, etter Frps «annus horribilis» i 2011, er Siv Jensen heldig om hun får lov til å bli med på Høyre-leder Erna Solbergs eventuelle borgerlige regjeringslag i 2013.

- Sett at søsteren din kommer i regjering neste år, og går inn for oljeleting i Lofoten og Vesterålen?

- Det er jo en del kjernesaker for oss som en borgerlig regjering vil overkjøre oss fullstendig på. Lofoten og Vesterålen er et tydelig eksempel på det. Men så skal man ikke glemme at det aldri har blitt tildelt flere oljelisenser enn under den sittende regjering, med Ap i spissen. Ap kan ikke smykke seg med å være et miljøparti, de heller. Vi vil uansett sørge for at den til enhver tid sittende regjeringen har miljø høyt på agendaen.

- Men du og søsteren din har funnet måter å håndtere denne grunnleggende uenigheten på?

- Ja.

- Dere lar rett og slett være å snakke om Lofoten?

- Ja, for vi vet at det blir krig. Vi står såpass steilt imot hverandre. Jeg vet hva hun mener. Og hun vet veldig godt hva jeg mener. Jeg har hørt argumentene hennes tusen ganger, og hun har hørt mine minst like mange ganger. Det er ikke noe poeng å diskutere det. Da er det mer konstruktivt å snakke om de temaene der vi vet vi kan nærme oss noe.

 

«Hvordan kan to søstre bli så ulike?» har de fleste av oss tenkt ettersom Nina Jensen har blitt mer kjent i pressen. I mange år jobbet hun stillferdig som frivillig i WWF, samtidig som hun studerte marinbiologi. Før Nina Jensen begynte på studiene sine, ringte hun faktisk til WWF-leder Rasmus Hansson og spurte ham: Hva bør jeg studere for å kunne jobbe i WWF? Svaret hans var marinbiologi, og straks Jensen var ferdig med studiene, fikk hun endelig fast jobb i WWF. Men først de siste årene, etter at hun ble fagsjef, begynte det å komme presseoppslag på denne «søstra til Siv», og om hvor forskjellige de er. Søk for eksempel opp de to søstrene på YouTube. Der finner man utallige klipp av Siv Jensens høylytte politiske taler, der hun ofte advarer mot snikislamisering. Men du finner bare et par klipp av Nina Jensen, der hun enten vasker sjøfugler, eller holder fredelige foredrag på engelsk om krill. Hun kan visstnok snakke lenge og engasjert om dette lille virvelløse dypvannsrekedyret, og om hvor essensiell den er for økosystemet i havet. «Dont get her started on krill!», som det blir sagt. Akkurat som hun kan snakke lenge om spekkhoggere og haier, og i masteroppgaven, der skrev hun for sikkerhets skyld om storkobbens paringslyder. Et av hennes livs pinligste øyeblikk var da programleder Anne Grosvold en gang lokket henne til å etterligne de innsmigrende kobbelydene på TV. Ja, kan man egentlig forestille seg Siv Jensen etterligne storkobbelyder på TV?

- Dere er ulike, men dere er kanskje like også?

- Jeg tror vi er veldig like. Men vi er drevet av ulike ting. Vi er begge opptatt av å gjøre en forskjell, av å få til ting. Vi er løsningsorienterte, vi har en sterk indre drivkraft, vi er begge sta, vi tror på det vi driver med. Men så er vi selvfølgelig... ikke helt politisk enige! Men som personer er vi nok veldig like. Ja, vi tre søsknene er fortsatt bestevenner. Fysisk møtes vi minst en gang i uka, og så snakker vi i telefonen tre-fire ganger i uka. Det er et utrolig tett bånd mellom alle tre. Ingenting kan rokke ved det. Det kommer alltid til å stå fast.

 

Hjemme i leiligheten over skobutikken på Majorstua på 1970-tallet var Nina hele husets lille, milde baby. Hun ble veldig dullet med, særlig av storesøster Siv, som var seks år da moren kom hjem fra sykehuset med Nina. Noe av det første Nina Jensen selv husker, er at hun var veldig interessert i dyr og småkryp. Hun ble raskt tiltrukket av sjøen og strandkanten i Oslofjorden, særlig da det gikk opp for henne at det skjulte seg en hel verden under havoverflaten. Faren, Tore Jensen, døde da Nina bare var 12. Men før det rakk han å vise henne naturen, fugler og dyrespor, med en nesten uendelig tålmodighet.

- Han var kanskje verdens mest tålmodige mann. Inspirasjonen til å søke til naturen, som nå er blitt en så viktig del av livet mitt, det har jeg fått utelukkende fra ham.

- Så synd at han ikke fikk oppleve det du driver med nå?

- Jo, men hvem vet? Kanskje han følger litt med på meg? Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, jeg er mer av en realist, men jeg føler at jeg har ham med meg hver dag. Mamma var like utålmodig som han var tålmodig, ikke rart de ble skilt! Han sa til henne: «Sett deg nå ned, det der går nok bra...». Jeg føler jeg har mye fra begge to, men det er nok mamma som er mitt store forbilde. Hun er et utrolig kjærlig menneske, så flink til å gi ros og knytte folk sammen. Det samholdet vi tre søsknene har, det kommer ikke bare av at vi mistet faren vår tidlig. Det var der fra før. Moren min sørget for det.

Nina Jensen var ti år da hun sammen med familien flyttet fra Majorstua til et rekkehus på Ullern. Der bor moren fortsatt. Hun er 73 år gammel, men jobber ennå for fullt med vaske- og strykebedriften sin. Det var hun som i sin tid trakk med seg Siv Jensen inn i Frp-miljøet.

- Du vet der McDonalds på Majorstua ligger nå? Der var skobutikken og leiligheten vår. Jeg kan gå og ta en hamburger på det gamle soverommet mitt, sier Nina Jensen og smiler litt vemodig.

Et av hennes sterkeste barndomsminner var da hun kom hjem fra feriekoloni på Hudøy, og familien overrasket henne med en hundevalp.

- Jeg ble så glad at tårene sprutet! Gleden var helt elektrisk, det er nesten så jeg begynner å grine nå, bare jeg tenker på det… Jeg kommer alltid til å ha hund, selv om det jo er helt forferdelig når man mister dem. Akkurat nå har jeg en cocker spaniel hjemme, sier Jensen, som nå vender tilbake til de personlige effektene hun skal ha på kontoret sitt. Stolt viser hun fram et innrammet bilde av seg selv og samboeren, de er på skøytetur på Bunnefjorden. De smiler begge bredt mot kamera.

- Jeg traff ham for fire år siden i Trysil, og vi har vært sammen hver eneste dag siden. Uten ham hadde jeg aldri sittet her som leder. Det er han som har pusha meg videre hele tida. Vi har det helt fabelaktig sammen! Vi er begge glade i friluftsliv. Men vi kan også koble av i sofaen. Jeg er nemlig veldig glad i ytterpunktene i tilværelsen. Jeg digger Metallica og jeg digger opera, jeg liker å ta meg en fest, men jeg liker kanskje enda bedre å dra på dykkertur og stikke hodet under vann.

 

Og jammen har ikke Nina Jensen plutselig en dykkermaske der borte også. Den ligger nok i beredskap for en eventuell dykkertur med statsminister Jens Stoltenberg. Som ny WWF-leder har hun nemlig tenkt å utfordre ham til å dykke sammen med henne i Varangerfjorden, for å vise ham kongekrabbens ødeleggelser. Ja, Jens og Jensen skal kanskje på tur sammen.

Det er i grunnen mange hun kunne tenke seg å treffe det neste året, i debatter på radio og TV. Hun ser for seg at hun treffer politikere, næringslivsledere, NHO-lederen, kanskje den sittende miljøvernminister Erik Solheim.

- Jeg liker Erik Solheim veldig godt. Jeg syns han gjør en utrolig god jobb. Man skal ikke glemme at SV er et lite parti i regjeringen, og at de kjemper mot sterke krefter, et stort og tungt Ap. SV skal ha stor kred for at de prøver å kjempe en tapper kamp internt i den regjeringen.

Derimot er ikke Nina Jensen så veldig glad i Solheims regjeringskollega Ola Borten Moe, oljeministeren. Eller?

- Det er jeg ikke enig i! Jeg syns han er en fargeklatt. Det han skal ha for, er at han er veldig tydelig. Det er ingen tvil om hva han mener, så han er sånn sett ærlig. Det er det ikke alle politikere som er. Han har jo virkelig klart å få gjennomslag for sitt departements vilje, så han må være en utrolig slagkraftig mann. Men jeg liker jo ikke det enorme presset som han nå påfører norsk natur. Han har jo en reservasjonsløs begeistring for ALT som slipper ut CO2! Han har virkelig bare tømt hjernen sin for klimaproblemet, og fullstendig glemt Sps politikk på klimasiden. Det er fascinerende, rett og slett!

Men hva er sjansen for at Nina Jensen kommer til å støte på sin egen søster i en eller annen miljødebatt de neste årene?

- Det skal man ikke se bort ifra, særlig nå som jeg blir leder av WWF. Vi har jo i stor grad prøvd å unngå det til nå. Jeg tror nok aldri vi kommer til å stille til debatt en-til-en. Med mindre hun mot formodning skulle komme til å bli statsminister, da ville det kanskje bli annerledes. Men jeg tror verken hun eller jeg er fremmede for å møtes i en saklig debatt, der også andre stemmer er til stede. Men da gjelder det at det handler om saken, og ikke om det at vi er så forskjellige.

For Jensen-familien og husfredens skyld, er det kanskje best om «saken» ikke blir Lofoten og Vesterålen.