Arild Fröhlich. Hotellgutten

Men mens den 10-årige Noah i den premiereklare filmen «Grand Hotel» blir sett på som et uromoment og et problem for sin alenemor som jobber der, noe som utløser et prekært barnevaktproblem, ble den 8-årige Arild Fröhlich tatt vennlig imot på Pers Hotel på Gol da han kom dit sammen med sin mamma i 1980.

Som Hannah i filmen var også hun alenemor, men hun jobbet ikke som resepsjonist. Hun var først servitør og siden hovmester, og i 10 år hang unge Arild jevnlig rundt på hotellet etter skoletid mens han ventet på at hun skulle bli ferdig for dagen. Etter hvert ble han noe av en maskot for Pers Hotel, i den perioden vi kan kalle hotellets virkelige glansdager på 1980-tallet. Som i dag var det et kjent konferanse- og kurshotell i fjellheimen i Hallingdal, men den gang sto det liksom en egen glans over Pers. Hotellet kunne skilte med Norges første badeland, Jørn Hoel-konserter, afterski-fester og Se og Hør-kjendiser som stadig var innom. Og midt oppe i alt dette vokste Arild Fröhlich opp.

Han spiste lunsjrester fra hotellbuffeen etter skoletid, han gjorde lekser i spisesalen, han tusla rundt i hotellkorridorene, ble venner med kokker og kjøkkenhjelpere, og begynte tidlig å drikke kaffe med masse sukker og melk i. Han utforsket hver krik og krok av hotellet, og etter hvert begynte han å gjøre nytte for seg også. Han ble ryddehjelp etter frokosten, han var vaktmesterassistent, han var badevakt på Tropicana Badeland, og han bar kofferter og annen bagasje ut i bussen for de tyske turistene som skulle videre på sin ferd gjennom Hallingdal. Og, helt uten at det var bevisst, samlet den unge Arild Fröhlich inn ideer, inntrykk, og innspill han senere fikk god bruk for som voksen regissør, under arbeidet med å gjøre Megan Gallaghers manus om til filmen «Grand Hotel», som har premiere førstkommende fredag.

Det er nok derfor ikke helt tilfeldig at vi har lagt intervjuet med Arild Fröhlich på nettopp Grand Hotel, midt i et ettermiddagsstille Etoile i åttende etasje. Derimot var det virkelig helt tilfeldig at akkurat Arild Fröhlich, hotellgutten, fikk manuset om en annen hotellgutt i hendene. De som ga ham det, visste ikke at han tilbrakte det meste av barndommen sin på Pers Hotel på Gol.

– Vi hadde ikke noe SFO på den tida, så da måtte jeg komme ned til mamma på jobben etter skoletid, sier Arild Fröhlich.

– Hun ville ikke at jeg skulle være alene hjemme i leiligheten. Noen ganger var hun ferdig tidlig på ettermiddagen, andre ganger seint om kvelden. Og mens ungene som vokste opp på gårdene rundt Gol hoppet i høyet, hoppet jeg ned i store hauger av gjestenes sengetøy. I en scene i «Grand Hotel» finner moren Noah gjemt inne i en haug med sengetøy. Den scenen var helt direkte inspirert av mitt eget hotell-liv. Noen hoppet i høyet, jeg hoppet i skitne lakener, sier Fröhlich.

Han smiler etter å ha sagt dette, og ser ut til å føle seg hjemme her på Grand Hotel også. Nå er det stor forskjell på ærverdige Grand midt på Karl Johan, et luksushotell fra 1870-tallet, og det atskillig enklere høyfjellshotellet Pers i Hallingdal, som åpnet først i 1964 etter noen tiår som skifabrikk og ungdomsherberge. Men det var her på Grand Hotel Arild Fröhlich spilte inn sin nyeste film, med Atle Antonsen i hovedrollen. Ja, kanskje ikke akkurat her i cafèbaren Etoile, men i den luksuriøse Tårnsuiten, og nede i resepsjonsområdet. Det er nede i lobbyen filmens Axel Farstad første gang møter den 10-årige Noah, spilt av Håkon Bøhmer. Noah er en ensom, oppvakt gutt med Tourettes syndrom og ADHD, som forstyrrer omgivelsene med sine tics og umotiverte, små skrik.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Arild Fröhlich, derimot, hadde verken Tourettes eller ADHD da han var en liten hotellgutt. Det eneste som var litt annerledes med ham da han kom til Gol som 8-åring, var at han var innflytter, og at han snakket en rar dialekt. Han hadde med seg sognedialekten fra morens hjemsted, industribygda Årdal i Sogn og Fjordane. Bak seg hadde han også noen år på Ullensvang hotel i Hardanger i Hordaland, der moren også jobbet en periode. Det var i Hardanger en 17. mai at han hadde sin aller første, store filmopplevelse: 70-tallets store dukkefilm «Flåklypa Grand Prix».

– Den filmen blåste meg helt av banen, sier Fröhlich i dag.

Men selv om Flåklypa vekket en sterk kjærlighet til film i ham, var det likevel ikke slik at han allerede da begynte å lengte etter å lage film selv. Derimot dyrket han det maskekledde rockebandet Kiss, i likhet med så mange andre unggutter i sin generasjon. Særlig likte han gitaristen Ace Frehley, som han syns var absolutt kulest av dem alle. Fröhlich samlet på Kiss-kort og hørte på «Destroyer»- og «Love Gun»-kassettene sine, og det fortsatte han med da han kom til Gol som 8-åring. Stor var forbitrelsen og raseriet i den nye kameratflokken hans, da VG en dag i 1980 offentliggjorde et bilde av Kiss-gutta UTEN masker. På den tida var dette tilnærmet en verdenssensasjon, for bandet viste seg aldri uten de sminkede maskene sine. Kameratgjengen på Gol dro hjem til en av gutta, Georg, som hadde fått tak i dagens VG. På det svart-hvite bildet sto heltene der så sørgelig avmaskert, midt i flytrappa på datidens hovedflyplass Fornebu. De hadde prøvd å skjule seg bak skjerf og hår, men alle kunne se det: Der var Kiss uten masker, til forveksling lik helt vanlige, litt slitne voksne menn tidlig i 30-årene. Fortryllelsen var brutt.

– Jeg var så sint at jeg gråt. De skulle jo ikke være uten masker, de! sier Fröhlich, og virker faktisk ennå litt opprørt ved tanken.

– Alle dro rett hjem etterpå. Jeg tror vi alle følte for å være litt alene med skuffelsen.

Senere, på ungdomsskolen, begynte han å spille i sitt eget band med noen venner. Han likte fortsatt Kiss, men gikk over til å like annen heavyrock også, som Iron Maiden, og bandet var tydelig inspirert av norske kjemper som DumDum Boys og Raga Rockers. I 1987 ble han konfirmert, dessverre akkurat da 80-tallet sånn rent fashionmessig var i ferd med å nå sitt pastellfargede og glorete klimaks.

– Uff, ja, det var mye pastell. Konfirmasjonsbildet mitt er helt latterlig, grøsser Fröhlich.

– Jeg hadde på meg en hvit, kort dressjakke fra Poco Loco eller Bik Bok, eller hva det nå het, og et sånt tynt, smalt lisseslips.

– Hadde du rosa magebelte også, kanskje?

– Nei, rosa magebelte hadde jeg heldigvis ikke. Men jeg så ikke særlig bra ut likevel!

Da trivdes Arild Fröhlich mye bedre i 90-tallsklærne sine, da han begynte å studere ved TV-linja på høyskolen i Volda. Det var svarte Levis-bukser, militærstøvler og digre, rutete tømmerhoggerskjorter. Om denne perioden hadde blitt filmatisert, ville nok soundtracket vært av typen britpop, og da særlig Oasis.

– Det var befriende å komme til Volda. Jeg hadde langt hår og møtte folk som ligna litt mer på meg sjøl, sier Fröhlich.

Flere av de vennene han fikk i Volda, er fortsatt hans beste venner. En av dem er i dag kona hans, også hun regissør (blant annet for filmen «Julekongen»). Arild Fröhlich møte Thale Persen i 1995, og de har vært et par siden. I dag har de to døtre sammen, ei på ti og ei på 13.

– Var dere venner en stund først?

– Nei, vi begynte ganske fort å kline, smiler Fröhlich.

– Men Thale er også min beste venn, sier han, og innrømmer samtidig at det snakkes mye film hjemme hos regissørparet på Frydenberg. Når de ikke må kjøre jentene på turn og cheerleading, eller familien samles rundt sine favorittprogrammer på TV: «Mesternes mester» og «Hele Norge baker».

Tida i Volda førte altså mye med seg. Men egentlig var det helt tilfeldig at han havnet der den gangen på 90-tallet. Han hadde en slags vag plan om å bli journalist, og tenkte på TV-journalistikk. Fra han var liten, hadde han drasset rundt på et antikvarisk videokamera som veide «noe sånt som 15 kilo». I Volda ble han mer interessert i å lage dokumentarfilm, og underveis hadde han sin praksisperiode i NRK og ungdomsprogrammet «U». Der fikk han lage sketsjer og innslag, og det var David Wingate, som ledet dokumentaravdelingen i Volda, som plutselig sa det en dag: «Du er morsom, du». Før han la til: «Du burde fortsette å jobbe med humor».

– «Du har ett eller annet», sa han, forteller Fröhlich.

– Og jeg bare: «Å ja, jøss, er jeg morsom?» På mange måter visste jeg at jeg var morsom privat, men han var den første som fikk meg til å innse at jeg måtte bruke det i filmene jeg jeg skulle lage.

Samme sommer fikk han jobb i NRK-programmet «Go`Elg», der han skrev manus og lagde enda flere tullete sketsjer.

Siden ble det med mer «U», og så ble det innslagsregi for Bård Tufte Johansen og Harald Eia i det sagnomsuste programmet «Åpen Post». Han ble med dem videre til «Uti vår hage», der han første gang begynte å jobbe med Atle Antonsen, som nå altså spiller sitt livs største dramarolle i «Grand Hotel». Siden har de to samarbeidet i filmene «Pitbullterje» og «Doktor Proktor».

– Men selv om jeg etter hvert begynte å lage film, har jeg hele tida også jobbet med humor på TV, sier Fröhlich.

– Jeg har jobba med mange komikere, og brukt mange amatørskuespillere underveis. Jeg liker også veldig godt å jobbe med barn. De krever at du instruerer dem på en litt annen måte, sier Fröhlich, som i sin tid var med på å utvikle og regissere de fire første sesongene av Thomas Giertsens «Helt perfekt». Og akkurat når han nå sitter slik foran oss i en stol her inne på Etoile, i det bleke vårlyset fra vinduet, er han av utseende slett ikke så ulik den samme Thomas Giertsen. Det er noe med det blå blikket, minene, måten han forteller på. Han kunne vært Thomas Giertsens beskjedne, fredelige lillebror.

Men det er han selvsagt ikke. Arild Fröhlich har sin egen storebror, en ingeniør som bor på morens hjemsted i Årdal i Sogn og Fjordane, og som jobber på det som er igjen av det en gang så store smelteverket Årdal og Sunndal verk.

– Det har noe med vogner og hydraulikk å gjøre, sier Fröhlich litt svevende, før han tilstår at han ikke helt nøyaktig vet hva broren jobber med, ettersom dette er noe han ikke har noe som helst greie på. Men han er veldig stolt av å komme fra en ekte industriarbeiderfamilie i Årdal, der alt kretset om «verket», og der Ap og LO sto sterkt. Morfaren vokste opp som det 13. barnet på en bondegård i Sogndal, og hadde dermed elendige utsikter til å arve gården. Han tok seg jobb i industribygda Odda, der han møtte hun som skulle bli Arild Fröhlichs mormor. Sammen flyttet de til Årdal, der morfaren begynte å jobbe på Årdal og Sunndal verk. Her vokste moren opp, og her ble også lille Arild født.

I filmen «Grand Hotel» får vi ikke vite noe om lille Noahs far. Hvem er han, hvor er han? Arild Fröhlich vet på sin side godt hvem som er hans far. Det er fra ham har det tyske etternavnet, Fröhlich. Han vet også sånn omtrent hvor han bor i dag, selv om han ikke har den nøyaktige adressen eller telefonnummeret lenger. Mest sannsynlig bor han fortsatt et sted utenfor München, i byen Dingolfing. Som baby og smårolling bodde Arild og moren sammen med ham der, langt sør i Bayern. Da han var tre år, ble foreldrene skilt. Han og moren flyttet hjem til Norge. Først til Årdal, siden til hotellbygdene Ullensvang og Gol. De var også innom Ustaoset på Geilo en stund.

– Da jeg kom hjem til Norge, snakka jeg nok en slags tysk niederbayern-dialekt. Jeg husker at jeg ikke kunne skjønne hvorfor folk ikke forsto hva jeg sa! Men jeg forsto norsk, og ikke lenge etterpå la jeg om til årdalsdialekt. Jeg snakker fortsatt årdalsdialekt når jeg snakker med moren min eller broren min i telefonen, sier Fröhlich.

– Men du har ikke noen kontakt med faren din?

– Nei, han har jeg aldri kjent noe særlig. Jeg har ikke snakket med ham eller truffet ham siden sommeren 1997, altså lenge før ungene mine ble født. De har ikke vært masete på dette, men de spør jo og syns det er litt rart at jeg ikke har kontakt med faren min. Men for meg er det ikke noe savn, sier Fröhlich i en lett tone.

– Han begynner å bli gammel nå. Han fyller 81 til sommeren. Og så er han gift på nytt. Det var han i alle fall sist jeg traff ham.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

I filmen «Grand Hotel» iscenesetter Arild Fröhlich et møte mellom karakteren Axel Farstad og hans virkelige sønn. Det blir et mislykket og kleint treff i hotellbaren. «Dette ble litt rart», sier sønnen før han går. «Jeg er ikke lenger interessert i deg. Du kommer for seint». Arild Fröhlich er veldig fornøyd med denne scenen, som i utgangspunktet var altfor lang.

– Jeg måtte klippe den kraftig ned, og det ble bra til slutt. Men jeg liker fortsatt den lange versjonen, sier Fröhlich.

Farsfiguren i hans eget liv var morfaren, den trauste industriarbeideren fra bondelandet i Sogn. Han jobba skift på verket i alle år, og var periodedranker, kanskje mest før Arild ble født.

– Han var den kuleste mannen jeg visste om, sier Fröhlich.

– Han var morsom, snill og hadde altså en hang til å drikke. Han hadde noen sprekker da jeg vokste opp også, og det opplevde jeg som helt forferdelig. Men samtidig var han altså den kuleste fyren jeg visste om. Jeg var veldig glad i ham, sier Fröhlich, og legger til:

– Nå skal jeg ikke leke psykolog her, men jeg kjenner meg veldig igjen i Noah i filmen, når han klenger sånn på Axel. Han er også alkoholiker, men er samtidig veldig kul. Jeg vokste jo opp uten en far i huset, og på hotellet kunne jeg bli fascinert av voksne menn som jeg syns var kule. Jeg var nok kanskje også litt plagsom! Men jeg kan forstå at Noah syns Axel er kul, selv om han noen ganger oppfører seg som en drittsekk. Axel er ærlig med ham: «Er det min feil at jeg bli mobba på skolen? Ja, sannsynligvis, for du kan være veldig irriterende». Mødre kan lett bli for overbeskyttende, sier Fröhlich, som også forstår alenemoren Hannahs problem i filmen: Det å måtte jobbe mye, mens ungen må klare seg alene.

– Jeg kan tenke meg at mamma ofte hadde dårlig samvittighet. Men jeg hadde det jo kjempebra på hotellet! Jeg er fortsatt veldig glad i å bo på hotell. Det er en trygg limbo-tilværelse, uten krav og plikter. Det er deilig å bo på hotell når jeg er på filmopptak, og likevel bare er opptatt av jobb døgnet rundt. Da slipper jeg klesvask og å kjøre ungene på trening! Jeg er glad i å være på opptak, liker pulsen og energien der. Men det aller triveligste er å sitte å klippe etterpå. Det er jo da filmen blir til.

Det har gått tre år siden Arild Fröhlich fikk manuset til «Grand Hotel» mellom hendene. Filmen er til tider temmelig mørk og melankolsk, selv om det oppstår komikk underveis. Arild Fröhlichs motto ellers i livet er: «Morsom når jeg kan, alvorlig når jeg må».

– Jeg ser jo at hvis det er noe som går igjen i mye av det jeg har gjort, så er det fraværende fedre, sier Fröhlich.

– Det er i det hele tatt få A4-familier i filmene mine. Dette engasjerer meg kanskje på ett eller annet vis. Jeg syns humor er viktig, selv i alvorlige dramahistorier. For selv om situasjonen ikke er 100 prosent perfekt, så trenger du ikke oppsøke tristessen i det. Jeg tror man alltid har en positiv drift i seg, en selvoppholdelsesdrift …

Arild Fröhlich virker ivrig nå.

– Jeg hadde en topp oppvekst, og tenkte aldri at jeg hadde det dårlig, selv om jeg ikke hadde noen far, eller at moren min ble kreftsyk da jeg var ni år. Det var forferdelig, selvfølgelig, men hun ble operert og ble frisk igjen. I «Pitbullterje» har moren i filmen angst, og i «Doktor Proktor»-filmene er det også mange triste familiekonstellasjoner. Men de driver ikke og sutter på smerten likevel. Hvis du møter motgang, prøver du alltid å finne lyset, mener Fröhlich.

– Andre filmskapere får ta seg av de destruktive kreftene, og kose seg med smerten. For meg blir det løgn. Jeg tror rett og slett ikke på det. Folk lever ikke sånn!

Fem favoritter

Musikk: Det siste jeg likte var det australske bandet «Tame Imapala».

Film: Cameron Crowes «Almost Famous» (2000).

Bok: Harper Lees «To Kill a Mocking Bird» (1960).

Mat: Italiensk.

Sted: Svigerfamiliens hytte i Hardanger.